Torsdag kveld viste den egyptiske hærledelsen sitt ansikt offentlig for første gang på mange år, og sendte sin mangeårige frontfigur, Hosni Mubarak, bak scenen. Måten det skjer på viser hvem som ennå har makten, og det skapte ingen jubel hos dem som våget å samle seg på Tahrir-plassen. De forsto budskapet: Frontfiguren blir etter hvert byttet ut med en annen frontfigur, og makten blir der den alltid har vært i Egypt og i andre arabiske og muslimske land: Makten er og blir enten hos de militære eller hos de religiøse lederne. «Demokratiet» fungerer enten i stillhet på bakrommet i moskeen eller gjennom gatebråk og mediestøy, som når man skifter ut en fotballtrener etter noen forsmedelige tap, og ikke gjennom folkets valg i en rettsstat.
De aller fleste diktaturene i Midtøsten er frontet enten av tannløse gamle «løver» eller av deres etterkommere. Det er egentlig ingen grunn til å kjempe mot de døende løvene, – naturen gjør jo sitt uansett, og hæren kan ingen kjempe mot. Spørsmålet er derfor hva som egentlig forandrer seg i Midtøsten? Svaret er dessverre enkelt: Ingen ting av betydning i overskuelig fremtid!
[pullquote]Gjennom årene har det alltid vært demonstrasjoner og gateuro i ulike deler av den arabiske og islamske verden. Disse demonstrasjonene har aldri dreid seg om et ønske om demokrati og frihet. De var rett og slett brød-demonstrasjoner.[/pullquote]Vi kan ikke stole på det vi hører fra våre massemedier fordi de bruker tiden til å forelese ideologisk propaganda som tilslører virkeligheten med ord som revolusjon, demokrati og frihet, istedenfor virkelig å prøve å forstå det som foregår i en verden hvor reaksjonsmønsteret enten er basert på militærmakt eller islam eller en kombinasjon av de to, og der frihet og demokrati er umuligheter, rett og slett fordi de er antiteser både til den militære kommandostruktur og til selve kjernen i islam.
Vi kan heller ikke ha særlig tillit til de såkalte ”ekspertene” som er valgt fordi de bekrefter medienes egne fordommer. NRK har stadig intervjuer med «Midtøsten-eksperter,» hvoriblant leninisten Utvik som i Dagsavisen beskriver Det Muslimske Brorskap som «Egypts sosialdemokrater.» Brorskapet er jo moderorganisasjonen til Hamas som vår utenriksminister synes det er greit å samarbeide med, bare det skjer hemmelig. Det var det muslimske brorskap som innførte hijab som obligatorisk uniformsplagg for sine kvinner. Dette vil vår utenriksminister nå at norske lekdommere skal kunne bære, uten at han synes å forstå at hijab signaliserer en lojalitet til islamsk sharialov som går foran lojaliteten til norsk lov. Det skal eventuelt bli interessant å se om norske forsvarsadvokater tør påpeke dette når dommerpanelets habilitet skal vurderes. Utilsiktet komikk ble det imidlertid da NRKs Sidsel Wold fra Tunisia rapporterte med jubel i stemmen at nå hadde kvinnene der fått frihet til å gå med hijab! Det må vel kunne kalles å være «bortreist.»
Gjennom årene har det alltid vært demonstrasjoner og gateuro i ulike deler av den arabiske og islamske verden. Disse demonstrasjonene har aldri dreid seg om et ønske om demokrati og frihet. De var rett og slett brød-demonstrasjoner. Slavene gikk ut i gatene, ikke av ideologiske grunner, men av sult. Da gikk de mann av huse. Noen av dem ble skutt, prisene ble satt litt ned igjen og roen kom tilbake.
De korrupte diktatorene og deres familier bruker svimlende summer på luksuriøst liv i Europa mens de fattige arbeiderslavene knapt kan kjøpe brødet sitt. Mediene gir ingen opplysninger om menneskerettighetene til disse fattige og undertrykte. Vesten samarbeidet med diktatorene og deres militære våpenkjøpere, for business viser seg alltid å være viktigere enn menneskeverd. Våpen og olje bytter hender, og etterspørselen etter luksusvarer for de herskende dynastier har gitt et stabilt økonomisk tilskudd i våre demokratiske kasser. Er det noen som tror at noe av dette blir annerledes i overskuelig fremtid? Hvis det er så viktig for vestlige medier og politikere å avsette arabiske diktatorer nå, hvorfor var da hverken dette eller demokratiet viktig i Midtøsten de foregående 30 år?
Demonstrasjonene som vi ser i dag i Midtøsten har likevel fått en dimensjon som ikke var der før. Det er riktig at de var tradisjonelle brød-demonstrasjoner til å begynne med, men de utviklet seg til noe mye mer: De ble til vedvarende opprør som spredte seg over hele regionen. Det er viktig å legge merke til at befolkningen i mange land har kommet forbi den grensen som skapes av frykten for regimets fysiske makt. Man ser nå at folk ikke lenge er så redde som før, og dette er noe nytt i araberverdenen som vi tidligere bare har sett i Iran. Men er dette et tegn på sterkere ønske om frihet og demokrati, eller er det en mye dypere form for desperasjon vi ser voksende symptomer på? Kan folk rett og slett ha forstått at ingen av de kandidatene som mediene har nominert til å etterfølge de sittende diktatorene, har noen som helst mulighet for å skaffe lavere brødpriser?
Brød-demonstrasjoner i disse landene har alltid oppstått når det har vært uår og stigende matvarepriser på verdensmarkedet. Da har regimene fått tilsagn om støtte, bistand og subsidier fra sine venner i Vesten, og så har de greid å ri stormen av for en stund. Men slik er det ikke nødvendigvis lenger. Siste årets internasjonale matvarekrise har vært voldsom på grunn av omfattende naturkatastrofer i flere verdensdeler. Det som finnes av reserver kjøpes nå opp av land som Kina og India med sine voksende kjøpesterke befolkninger, og tilbake sitter den underutviklede og tilbakestående araberverdenen hvor de fleste landene ikke har verken økonomisk eller politisk evne til å sysselsette og fø sine voksende uproduktive befolkninger. Det problemet løses ikke med å bytte ut en diktator med en annen, og dette tror jeg begynner å gå opp for folk.
Men makten springer fremdeles ut av geværløpene i Midtøsten, og vi vil langt inn i fremtiden få se en voksende krise i disse landene. I en slik situasjon kan det for noen av regimene oppstå en sterk fristelse til å søke å provosere frem en åpen konflikt med Israel som kan ta noe av oppmerksomheten bort fra deres egenproduserte elendighet. Vi ser eksempel på dette i dag hvor Irans president proklamerer et Midtøsten uten Israel og USA. Faren er der for at slike eventyrere skal få tilslutning, men heller ikke den islamske antisemittismen vil løse noen av regionens problemer. Det iranske regimet forstår dessuten at de selv sitter på en sosialpolitisk vulkan etter mer enn tretti års vanstyre.
[pullquote]Egypt, Iran og Midtøsten er ikke truet utenfra. De er truet av sin egen katastrofale udugelighet, – innenfra.[/pullquote]Det er bare en grunnleggende og langvarig prosess med endring og modernisering av kultur, økonomi og politisk mentalitet som kan bidra til økonomisk og sosial fremgang i Midtøsten. Noe slikt gjennomførte Kemal Atatürk og de militære i Tyrkia for 80-90 år siden. Den egyptiske hæren har makt til å holde Mubarak på plass så lenge den finner det hensiktsmessig. Den kan også proklamere og gjennomføre hva den vil av «reformer» som vi ser i dagens erklæring fra de militære. Men de kan ikke tilfredsstille demonstrantene på Tahrir-plassen uten løfte om massiv finansiell støtte og matvarehjelp fra Vesten. Å forestille seg at folk som ElBaradei med støtte fra Det muslimske brorskap skal kunne få til en ideologisk modernisering og økonomisk oppsving i Egypt, er vel å strekke håpet litt langt, noe brorskapet antakelig forstår. Selv i Tyrkia ser vi nå at man fort finner veien tilbake til islam når de militære svekkes fordi landet ikke lenger er truet utenfra. Egypt, Iran og Midtøsten er ikke truet utenfra. De er truet av sin egen katastrofale udugelighet, – innenfra.
Dr. Michal Rachel Suissa er leder for Senter mot antisemittisme (SMA)
For å finne tidligere ledere, klikk her, eller finn kategorien «Leder» i nedtrekksmenyen i venstre marg.
