Ayaan Hirsi Ali skulle være godt kjent for de fleste. Som en av verden tydeligste stemmer mot islam og mot knefall for denne politisk-religiøse ideologien, har hun blitt lyttet til, sitert og beundret, og truet på livet.
Hirsi Ali ble født inn i en muslimsk familie i Somalia. Fem år gammel ble hun kjønnslemlestet, og som ti år gammel jente var hun en from muslim. Tidlig i tyveårene fikk hun høre at hun var planlagt giftet bort. Dette hadde hun ingen planer om å la skje, så hun flyktet, og havnet i Europa.
Etter å ha fått asyl og statsborgerskap ble hun engasjert i politikken i Nederland. Hun ble medlem i Folkepartiet for frihet og demokrati, og ble valgt inn i det nederlandske parlamentet i 2003. Hun skrev manuskriptet for filmen «Submission» for Theo van Gogh, som ble myrdet med kniv for denne filmen – av muslimer som ikke likte den, – og på denne måten med all tydelighet demonstrerte nødvendigheten av den.
I tiden som fulgte ble også hun truet på livet, og flyttet til USA – i praksis mer eller mindre som politisk asylsøker. Nederland vil ikke betale for hennes sikkerhet, til tross for at hun er nederlandsk statsborger.
Hun er nå forsker ved the American Enterprise Institute, og har publisert en del bøker, deriblant den berømte «Infidel», selvbiografien som ble bestselger.
Time Magazine ranket allerede i 2005 Ayaan Hirsi Ali som en av verdens 100 mest innflytelsesrike kvinner. Internett flommer over av informasjon om henne, og av artikler og videoer med hennes forelesninger.
Avisen Israel Hayom, som tre år på rad har vært Israels mest leste dagsavis, intervjuet henne under en konferanse i Israel. Vi bringer her enkelte utdrag av intervjuet, som er noe av det bedre vi har sett på lenge. Hirsi Alis synspunkter viser en dyp forståelse for det vestlige observatører og politikere ikke klarer å se.
Spesielt lesere her i Norge er ikke direkte bortskjemt på dette området, ettersom våre sekulære, i all hovedsak venstreorienterte, og i mange tilfeller direkte Israel-fiendtlige politikere og medier fremstår som døve og blinde.
Dette har Hirsi Ali sett, forstått og mange ganger kommentert opp igjennom årene. Hun sier mennesker i Vesten ikke forstår at det som skjer i Midtøsten ikke er en dialog.
Når det gjelder Israel og palestinerne, så er hovedproblemet at du kanskje snakker om en fredsprosess, men det som skjer, er en prosess, ikke fred. Og hvorfor er denne prosessen så langvarig? Det er fordi dette for Israel er et spørsmål om territorium. For de palestinske forhandlerne derimot, handler det ikke om territorier, men det er et etnisk og et religiøst spørsmål. Det angår ikke bare palestinerne, men alle arabere. Aller mest er det et religiøst spørsmål.
Slik de arabiske lederne ser dette, er en tostatsløsning å svikte Gud [red. anm. Allah], Koranen, hadithen og islams tradisjoner.
På spørsmål om dette er tilfelle også der de arabiske lederne anses å være sekulære [red. som f. eks Fatah], sier Hirsi Ali simpelthen at antagelsen om at palestinske forhandlere er sekulære ikke har rot i virkeligheten. Om de var sekulære, sier hun, ville de for lengst ha kommet til en eller annen form for avtale om territoriene.
Men det finnes ingen slik enighet, fordi dette på en av sidene har blitt en religiøs jihad hvor det gjelder alt eller intet, mens det på den andre siden fremdeles er et spørsmål om territorier. Selvfølgelig vet jeg at det også finnes israelere som mener dette er et religiøst spørsmål; men de er få i forhold til dem på muslimsk side. En avtale som innebærer to stater er religiøst svik – ikke bare for lederskapet, men for de fleste muslimer i dag. Vesten forstår ikke dette.
Den frittalende kvinnen sier det er et tydelig skille mellom dem som har relevant erfaring, og dem som ikke har det, blant den intellektuelle elite. Noen har erfaring fra det virkelige liv, de har hatt noe å gjøre med islams kultur eller religion, og har gitt mye for å komme til et kompromiss med representanter for disse kulturene. Etter år med mislykkede forsøk ender de opp med et fullstendig annerledes syn på saken, hevder hun. Disse behøver hun ikke å overbevise.
Jeg nevnte tidligere Tony Blair, den mest berømte av liberalistene som har endret syn. En gang trodde han at selve kunsten var alltid å finne et kompromiss, uansett hvem som var i forhandlingsrommet. Han ser det ikke lenger slik. Fordi vi snakker om et fullstendig annerledes fenomen, trenger vi stemmer som dette for å undervise liberale vestlige om hva som er annerledes med dette.
Jeg mener at alle som handler ut fra den antagelse at vi alle er like og at vi kan løse dette – er uinteresserte, likeglad og mangler erfaring.»
«Idealisme er bra,» sier hun videre. «Men når idealismen møter virkeligheten, må du prøve å ikke manipulere de faktiske forhold for å få den til å stemme med din utopi. Du må ta innover deg virkeligheten. 93.000 mennesker har dødd i Syria fordi de stridene styrker ikke har inngått og ikke kommer til å inngå kompromisser. Dette er mer enn samtlige døde på begge sider i konflikten mellom Israel og palestinerne.»
Derfor, å fortsette i det uendelige med konflikten mellom Israel og palestinerne, er fra min side sett som å ta beroligende midler eller å røyke hasj. Du gjør det bare for å føle deg bedre. Du klarer ikke å takle virkeligheten, så du kommer deg videre ved å gnåle på noe som får deg til å føle deg bedre.
Avisen spør så: «Hvis det altså forholder seg slik, har det da noe for seg at vi snakker om fred, mens de palestinske selvstyremyndighetene bruker anti-israelsk skolemateriell, bøker som ikke en gang har med Israel på kartene sine?»
«Ikke nå», svarer Ayaan Hirsi Ali. «Ikke så lenge majoriteten blant folk ikke ønsker fred. En arabisk leder som virkelig ønsker fred er nødt til å overbevise det arabiske folk først, han må få deres samtykke, så kan han gå og skape fred. Det er derfor det første som behøves gjort ikke har så mye med forholdet til Israel å gjøre. Det dreier seg om å endre kulturen, den islamske og den arabiske. Denne prosessen har ikke med dere å gjøre, selv om dere kan hjelpe til med det, legge til rette for det og være en katalysator. Men det er ikke noe dere kan gjøre noe med, eller for den saks skyld Amerika eller resten av verden.»
Jeg var i Israel første gang i 1998 eller 1999, og så uniformerte mennesker med gevær på busser og torg, på gatene. Min europeiske venn som var med meg, syntes dette var så merkelig. Du ville aldri se dette i Holland. Nå har alle flyplasser i Europa og USA sikkerhetsvakter, alle har maskingevær, akkurat som jeg så i Israel på den tiden. Etter bombene under Boston Marathon tror jeg at 4. juli-feiringen [i USA] i år kommer til å ha flere sikkerhetsfolk enn tilskuere.
Det vi ser er at disse liberale vestlige demokratiene som begynner å få de samme utfordringene som Israel, eller i det minste en ørliten smak på det – vi ser at holdningene endrer seg.
«Tror du at det vil være en stor feil å gi fra seg territorier før kulturen endrer seg?» spør avisen.
Jeg vil bare si at Israel er verken problemet eller løsningen. Selv om dere gir fra dere alt land, så løser ikke dette noen av problemene i Midtøsten. Det utrydder ikke despotismen, det frigjør ikke kvinnene, det vil ikke hjelpe de religiøse minoritetene. Det bringer ingen fred. Om Israel ikke gir fra seg en tomme land – resultatet blir det samme.
Hvis dere ønsker en prosess, fortsett på samme måte. Hvis dere ønsker en virkelig, varig fred, så må noe først endre seg inne i de arabiske menneskene, i familiene deres, i skolene, i gatene, i undervisningen og i politikken. Det er ikke et israelsk problem.
Hun sier der som trengs er at majoriteten gjør opprør mot Sharia. «Jeg vil si om muslimer generelt: muslimer ønsker Sharia, helt til de får det.»
Ayaan Hirsi Ali er ikke veldig optimistisk med hensyn til fremtiden. Hun ser ikke for seg at slike omfattende endringer i arabernes og muslimenes kultur vil komme de nærmeste hundre år.
Jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta. Vi snakker om en lengre, blodig tidsperiode. Men det kommer til å endre seg.
