Hans Rustad i Document.no kommenterer Sidsel Wolds ensidige uttalelser i Verden på lørdag 28. mai
(lytt til opptaket her….)
Rustad kaller reporteren et fenomen. Det er i seg selv noe spesielt at reporteren får lov å holde på slik, uten å bli tatt av lufta. Altså, Norges offisielle statskanal tillater at en utenriksreporter får presentere en versjon av en konflikt som er hårreisende ensidig, og som inneholder logiske brist og i en ubehagelig grad tar parti for en av sidene, uten en gang å bry seg med å fremstille saken noe balansert. Til og med etter at kanalen har blitt innklaget til Kringkastingsrådet.
Som Rustad skriver, Cecilie Hellestveit ville funnet mange eksempler på at NRK abonnerer på bare én fortelling om konflikten.
NRKs Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold overgikk seg selv i Verden på lørdag da hun erklærte at det ikke finnes opposisjon i Israel.
Det er den mest vanvittige påstand. Er det noe Israel er kjent for, er det en levende debatt. Et ordtak sier at der det er to jøder, er det fire-fem meninger. New York Times’ seniorkommentator David Brooks sa at dette var noe som imponerte ham mest: den intense debatten.
Nå mente Sidsel Wold kanskje det partipolitiske mønsteret. Men de eksemplene hun nevnte – Meretz (SV), kommunistpartiet og palestinernes parti – sier noe om hva hun legger i opposisjon. Er det slik at Rødts svake oppslutning er et bevis på svak opposisjon i Norge?
Rustad levner ikke Wold mye ære. Rustad er selv gammel journalist, og har ingen problemer med å avdekke teknikkene.
Sidsel Wold er hemningsløs i sin subjektive journalistikk. Hun hevder at israelerne prioriterer sikkerhetspolitikk og er haukete når de står i valglokalene.
Man må spørre: Er det haukete å prioritere sin egen sikkerhet? Indirekte sier Sidsel Wold noe om hvor hun står og hvem hun er for: Hun bryr seg katten om jødenes situasjon, hun arbeider aktivt for palestinernes interesser. Men dette skjer på en så uelegant og vulgær måte at det bør reise spørsmål: Hvordan kan statskanalen NRK ha en reporter som hemningsløst driver propaganda for den ene part?
Gahr Støre får også passet påskrevet. En del mennesker reiser bust når man kritiserer statens ledelse, kanskje spesielt i kristne kretser. Straks man kritiserer deres dårlige handlinger, skrikes det opp om «man skal be for konger og dem som er av høy verdighet” – og man velger å glemme at samtlige troshelter i Det gamle testamentet var mennesker som fikk utrettet noe fordi de gikk inn i problemstillinger, ofte med sitt eget liv som innsats, og kritiserte det sittende styret, være seg jødisk eller andre.
Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Når det gjelder Støre, må det jo kunne gå an å eventuelt be om at han kommer til sans og samling.
Hvor galt dette kan gå, viste ingen ringere enn medieglatte Jonas Gahr Støre. Han følte seg åpenbart hjemme, for han åpnet med å si at intet land hadde gjort mer for å bygge palestinske institusjoner enn Norge. Det er disse institusjonene som er byggestener for en ny palestinsk stat. Og så kom en sentens som ikke bør glemmes så lett:
– En palestinsk stat har bedre forutsetninger for å fungere enn visse land i Europa, sa utenriksministeren.
Slik går det når man forfører seg selv. Sidsel Wold er ikke alene.
Document.no: Sidsel Wold – et fenomen (Hans Rustad)
Les også:
NRK Frikjenner seg selv
NRK «frikjent»
NRK, Midtausten og Sidsel Wold
Noe er råttent – i Norge
