Man kan være fristet til å påstå at bildet etter Operasjon Cast Lead ser noe annerledes ut enn hva Hamas har oppgitt, med nå rundt 700 drepte Hamas-aktivister i forhold til Hamas’s tidligere tall som var 49. Spørsmålet er ikke hvordan, men hvorfor Fathi Hamad omsider kom til omtrent det samme tall som IDF hele tiden har hevdet.
Det er ikke alltid så greit å få logikken, enn si logistikken, til å gå opp når man er jødehater og bruker løgn og beskyldninger som våpen. For eksempel Hamas, terrorist-organisasjonen som styrer i Gaza, og som har som uttalt mål å utslette den jødiske staten. Det samme må gjelde deres støttespillere i utlandet, venstresiden i politikken, media, og mange akademikere, som jo gjerne er venstrevridd etter noen år på en campus. Nå har de gått på en logistisk smell som er vanskelig å bortforklare.
Det er nemlig slik at Hamas jo selvsagt har et stort behov for å fremstille Israel som verst mulig, på alle tenkelige områder. Vi kjenner godt den ubeskrivelig kyniske taktikken de har brukt i en årrekke, – å plassere sine rakettutskytningsramper midt inne blant sine egne sivile, for så å sende tusenvis av raketter inn i Israel. Israels myndigheter på sin side har måttet etablere passivt forsvar for å beskytte sine, og de som bor i de utsatte byer og landsbyer trener på evakuering, så grunnet gode tilfluktsrom og gode rutiner under angrep har det ikke gått så veldig mange liv på israelsk side, til tross for at rakettene fra arabiske områder er dødelige.
Da Israel gikk til angrep mot Hamas på Gaza vinteren 2008-9, den såkalte operasjon Cast Lead, hadde man flere mål: blant annet å få rammet Hamas’ kommandosentre og rakettfabrikker, samt å ødelegge flest mulig av smuglertunnelene som sikret våpenforsyninger til Gaza.
Som vanlig når Israel er i strid møtte landet en ganske ensidig fordømmelse, spesielt fra muslimdominerte FN. Indignerte statsledere var sin vane tro raskt ute med å fordømme. Vi husker den samme reaksjonen fra episoden med den såkalte “fredsflotiljen” som jo slett ikke var noen fredsflotilje, men et angrep. Man er alltid rask på avtrekkeren med å fordømme jødene når de forsvarer seg. Jøder skal ikke det. De skal sitte stille og se på at raketter hagler. I så måte var vel Kuwait-krigen den eneste gang verden ikke fordømte Israel.
Så engasjerte FN den afrikanske dommer Richard Goldstone for å lede en FN-ledet etterforskning omkring påståtte kigsforbrytelser fra israelsk side, og den såkalte Goldstone-rapporten kom ut 15. september 2009 med tittelen “Human Rights in Palestine and Other Occupied Arab Territories: Report of the United Nations Fact Finding Mission on the Gaza Conflict”. Rapporten konkluderte med at israelske styrker og palestinske styrker begikk krigsforbrytelser og muligvis forbrytelser mot humaniteten. Rapporten var svært ensidig fordømmende mot Israel, blant annet tok rapporten slett ikke med Hamas oppbygging langs grensen mot Israel i 2007-8, som jo truet Israel, og den tok overhodet ikke med noe om den massive hjelp Hamas momttok fra Iran, Hizbollah og Syria til å bygge opp sin terrorist-militære infrastruktur.
15. mars presenterte the Intelligence and Terrorism Information Center (Malam), en liten forskningsgruppe ledet av Col. (res.) Reuven Erlich, en tidligere militær etterretningssjef som arbeider tett med Hæren en rapport på 500 sider som konkluderte med noe helt annet. Rapporten bærer preg av en helt annen balanse, og er svært grundig.
Det har også i ettertid dukket opp utsagn og opplysninger, også fra uventet hold, som langt på vei har underbygget Israels fremstilling av krigen, formålet med krigen, og måten krigen ble gjennomført på.
For eksempel skriver seniorforsker Cecilie Hellestveit, Norsk senter for menneskerettigheter (UiO) om Gazakrigen:
«Israel holdt seg til krigens regler godt over gjennomsnittlig i forhold det som har vært vanlig i kriger de senere årene. (…)»
Om at Israel behandles annerledes:
«Israel holdes til høyere standarder enn andre land i folkeretten. Konvensjonene for krigføring er gjentatte ganger blitt strammet inn som særskilte krav overfor Israel. Det ble ingen reaksjoner når vestlige land brukte klasevåpen og hvitt fosfor, men etter at Israel brukte det. (…)»
Om Israel som rettstat:
«Når det gjelder det israelske rettsystemet, så er det veldig viktig å være klar over at israel er et av de mest rettsgjorte samfunn (…) Israelsk høyesterett behandler saker som gjelder palestinske rettigehter på okkupert territorium. Det er den eneste konstruksjonen av denne typen i verden. HCI har behandlet tusenvis av saker som gjelder palestineres rettigheter. De fungerer også som en slags sivil overvåkning av IDF, det israelske militæret.»
Oberst Tim Collins, England:
«Ødeleggelsene på Gazastripen er store, men ikke så store som i irakiske byer som ble innatt av amerikanske og britiske styrker. Israels mål med Gaza-krigen var å stanse de stadige rakettangrepene.»
Oberst Richard Kemp, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan i 2003:
«Jeg tror ikke det har vært noe tilfelle i krigshistorien hvor noen har gjort mer for å redusere sivile tap og drap på uskyldige mennesker enn det IDF gjør på Gazastripen.»
En av beskyldningene som ble rettet mot Israel var nettopp at for mange uskyldige sivile ble drept. Man kan spørre seg hvorfor en rapport som tar mål av seg å skulle være nøytral, ikke tar med i regnestykket nettopp de forhold som forårsaker dette. Goldstonerapporten konkluderte nemlig med at man “ikke fant det bevist at palestinske stridende blandet seg med sivilbefolkningen med den intensjon å beskytte seg selv mot angrep.”
Etter aksjonen var mange drept på arabisk side, men Hamas, som hadde et åpenbart behov for å fremstille sine egne tap som små, og sivile tap som store, hevdet at kun 49 av deres folk hadde mistet livet i angrepene. Israel på sin side hevder at de har drept 709 av dem.
Men i et intervju sist mandag i London-avisen Al-Hayat innrømmet Hamas’ “innenriksminister” Fathi Hamad at det riktige tallet var 250 av “martyrer, fra Hamas og andre fraksjoner,” i tillegg til 2-300 fra Al-Qassam-brigadene (Hamas’ militære ving) og 150 sikkerhetspersonell. Han sa “er ikke også vi av “folket””? under henvisning til at man sier det var “folket” som måtte lide tap.
Man kan være fristet til å hevde at bildet etter Cast Lead ser noe annerledes ut, med rundt 700 drepte Hamas-aktivister i forhold til Hamas’s tidligere tall som var 49. Spørsmålet er ikke hvordan, men hvorfor Fathi Hamad omsider kom til omtrent det samme tall som IDF hele tiden har hevdet. Smerten ble formodentlig for stor, man greide simpelthen ikke holde inne lenger, og så var det forfengeligheten som måtte svi. For det var forfengeligheten som ville ha det til at bare 49 av deres egne ble drept, – Hamas påstår fortsatt at Israel mistet 50 personer, ikke bare 13, som de selv hevder. Hatet mot Israel ville jo også ha det til at egne sivile tap var større enn de egentlig var, i tråd med arabisk sedvane. Men denne gangen slo det tilbake på dem selv.
Haaretz: Hamas admits 600-700 of its men were killed in Cast Lead
Israel matzav (blogg): Hamas admits it lost 700 terrorists in Cast Lead
Wikipedia: Gaza War
Verdidebatt.no
Goldstonereport.org
Malam-rapporten, kortversjon, med link til fullversjonen
Worldjewishcongress.com
Jerusalem Post: Hamas used kids as human shields
Jerusalem Post: Hamas used almost 100 mosques for military purposes
