Haim Herman Cohn (1911—2002) (bildet) var en av Israels viktigste og mest markante jurister. Han var rettslærd, forsker og en intellektuell forkjemper for menneskerettigheter. Han sto for sine meninger uansett hvor omstridt de kunne være. Han så på seg selv som en talsmann for de svake, selv om han tilhørte det øvre sjikt i det israelske samfunn. Cohn var født inn i en ortodoks, bibeltro familie, men havnet til slutt – på grunn av Holocaust – blant agnostikerne. Muligheten han hadde til å leve i to verdener, med Gud og uten Gud, ga ham en unik kompetanse. Dette gjorde seg gjeldende både innenfor jødisk rettstenking (med doktorgrad) og innenfor den sekulære, humanistiske tankegang som tilsynelatende er fri for Gud, og den arv som tro på Gud har brakt menneskene. Meget av dette kom til uttrykk i form av jødisk lov som senere ble universell.
I hans omfattende livsverk kan man uten store problemer spore en indre kamp, med kjærlighet og kritikk, overfor den jødiske lov slik han oppfattet og forsto den. Holocaust har satt denne store skikkelsen i en posisjon, som i noen tilfeller kan oppfattes som å være i strid med en intellektuell analyse. Derfor finnesdetdem som ikke er enig med Cohn i hans tolking av visse sider av jødedommen og dens lover. Cohn hadde, i tillegg til å være dommer i Israels høyesterett, et professorat i rettslære og underviste ved en rekke universiteter. Cohn etterlot seg et veldig forfatterskap innen jus, menneskerettigheter, religion og tro. Alt i alt var han en rettsvitenskapsmann i dypeste forstand.I 1965 publiserte han sin rettsvitenskapelige betenkning omkring Jesu korsfestelse. Den utgis nå for første gang på norsk av SMA.
Inspirasjon til sin forskning rundt denne gamle anklagen, som har kostet mange millioner uskyldige av Jesu brødre livet, var en gruppe kristne. De henvendte seg til Israels høyesterett med et krav om at den nye israelske loven skulle rette opp den “uretten” som angivelig, etter disse kristnes mening, ble gjort mot Jesus på grunn av den gamle jødiske loven! Cohns arbeid ble senere utgitt i form av en bok (The Trial and Death of Jesus, 1967) som ble oversatt til 9 språk. I dette verket avviser han muligheten for at Sanhedrin har bidratt til Jesu korsfestelse ved Pontius Pilatus.
Andre store verk fra Cohn er boken “Loven” fra 1991, som er den mest omfattende bok på hebraisk om juridiske emner rettet mot ikke-spesialister i feltet. Verdt å nevne er også boken “Tro og trosfrihet”, (Glaube und Glaubensfreiheit) som hittil har utkommet kun på tysk, samt ”Human Rights in Jewish Law” (1984) og “Human Rights in the Bible and Talmud” (1989).
Cohn ble født den 11.3.1911 i Lübeck, Tyskland, hvor han studerte på bibelskolen sammen med sin bestefar, rabbi Shlomo Carlebach. I 1920 flyttethantilHamburg,hvor han fortsatte sine studier ved sin bestefars side og sammen med rabbi Yosef ben Rabbi Chaim og rabbi Hyman Cohn. Han gikk på en grunnskole i “Talmud Torah” under ledelse av sin onkel, rabbi Yosef Carlebach. Denne skolen inkluderte også humanistiske, realistiske fag i bibelskolens pensum. Han ble ferdig utdannet på videregående skole ved Hamburg Gymnasium. I 1929 flyttethan til München og studerte filosofi,pedagogikk, språk og jus ved universitetet i byen.
I 1930 dro han til Yeshivat Merkaz HaRav Kook i Jerusalem (bibelskole) for å studere der og deretter returnere til Tyskland for å bli rabbiner. Han kombinerte studiet på Yeshiva med studiet av den jødiske loven ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I løpet av denne tiden besluttet han å bli jurist. Han reiste derfor et år senere tilbake til Frankfurt for å avslutte jusstudiene der. Her tok han doktorgrad i metodologien i Talmuds lov. Rabbiner Kook var ikke imot Cohns valg av jus fremfor å bli rabbiner. Kook har, sammen med Cohns egne slektninger, vært en av de personene som har påvirket ham mest i livet. Spesielt nevner han rabbiner Kooks kjærlighet til Israel og «hans ydmykhet, høye moral og medmenneskelighet».
Omstendighetene rundt Cohns overgang fra ortodoks jøde til sekulær jøde, har han selv knyttet til Holocaust, der hans bror ble myrdet. Han nevnte også at han hadde problemer med å akseptere Jobs svar på at den rettferdige likevel lider. Han erklærte seg formelt som en sekulær person rett etter at bestefaren døde i 1948.
Til tross for at han sluttet å være en praktiserende ortodoks jøde, bidro han meget til å innlemme den jødiske lov i staten Israels lovsystem, ut fra sin egen anerkjennelse av den jødiske lovens kulturelle betydning.
I desember 1947 ble Cohn utnevnt til sekretær for det juridiske råd i de nasjonale institusjoner som blant annet hadde til formål å forberede det juridiske grunnlaget for staten Israel. Etter uavhengighetserklæringen ble Cohn den nye statens første aktor, selv om han foretrakk å fortsette med å forberede landets juridiske fundament, basert på jødisk lov. Fra 1950 var han regjeringens juridiske rådgiver, og allerede da besluttet han å stanse loven som forbød homoseksuelle forhold, da han anså loven som umoralsk. Siden har denne loven ligget død.
Den 25. juni, 1952 ble han utnevnt til justisminister, en stilling han hadde i en kort periode mens han samtidig fungerte som regjeringens juridiske rådgiver. Den 19. april 1960 ble han utnevnt til dommer i Høyesterett. Deretter ble han fungerende høyesterettsjustitiarius, en stilling han hadde helt frem til sin avgang i 1981, da han var 70 år.
Cohn var representant for Israel i FNs menneskerettighetskommisjon. Fra 1955 og frem til 1967 var han medlem av en komité for internasjonal kriminell jurisdiksjon (Conseil International de Droit Penal). Han var president for den internasjonale organisasjonen for jødiske advokater og jurister. Han var også medlem av Den internasjonale domstolen i Haag, leder av organisasjonen for å redde jødene i Syria og leder av vennskapforeningen Danmark—Israel.
Han var med blant dem som grunnla organisasjonen Amnesty i Israel og var styremedlem i Amnesty International. Han fikk Bovilk-prisen av Det hebraiske universitetet som har etablert en lærestol for menneskerettigheter. Denne bærer hans navn. Han var den første president i stiftelsen for menneskerettigheter i Israel.
I 1980 fikk han Israel-prisen. Hanhar fått en rekke æresdoktorgrader. Han har fått den høyeste tittel, “Yakir Jerusalem” (Jerusalems kjære borger), og ble også utnevnt til “Ridder av riksstyringskvaliteter” (1995). I 2002 ble et bibliotek ved høyskolen for riksstyringskvalitet i grunnskolene i Israel navngitt etter ham. Samme år ble “Dommer Haim Cohns senter for menneskerettigheter” grunnlagt i Tel Aviv av et advokatfirmaibyen. Samtidig var han gjesteprofessor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, og ved universitetet i Tel-Aviv.
Cohn har skrevet mye i sitt liv og var kjent som en liberal dommer som kjempet for at Høyesterett skulle være et organ alle kunne bruke til nesten hvilken som helst sak. Dette brakte også med seg ulemper og misbruk av denne demokratiske muligheten. En av de mest kjente mordsakene han var involvert i, var saken mot Amos Baranes som ble dømt for et mord han ikke hadde begått. Cohn besøkte Baranes senere i fengselet og ba ham skriftlig om unnskyldning for at han hadde vært med på å dømme en uskyldig mann. Cohn arbeidet mye for å få Baranes fri. Da Cohn døde var Baranes en av dem som fikk æren av å bære Cohns kiste til graven. Hans siste telefon fra dødsleiet var til dommeren Dalia Dorner for å takke henne for at hun sørget for å sette Baranes fri.
Zmora Michal Cohn, hustruen til den avdøde Cohn, holdt en tale ved Israel-muséet den 21.12.2006 i forbindelse med en konferanse om den humanistiske jødedommen. Der siterte hun blant annet følgende som gir et godt innblikk i Cohns store lidende sjel:
«… Etter at jeg i mitt hjerte besluttet at Torahen ikke er et himmelsk verk, men at den er skrevet av mennesker mens ordene er lagt i Guds munn, var det neste logiske steg at Gud er en menneskelig oppfinnelse. På samme måten som å legge Torahen til en guddommelig lovgiver som kan alt og vet alt, var det nødvendig å tvinge erkjennelsen på et uvitende folk fullt av magiske forestillinger at Guds eksistens er en essensiell ting for at mennesket skal kunne orientere seg i en komplisert og skremmende verden. En verden med veldige hemmeligheter det ikke er i stand til å oppklare.
… Jeg har aldri med sikkerhet hevdet å vite at Gud ikke finnes i Universet. Jeg har sluttet å tro på hans eksistens. Det kan godt hende at jeg tar feil. Det kan godt hende at de som tror på Ham har rett. «Hvert menneske skal leve i sin tro» [sitat fra Talmud]. Om det er nødvendig å plassere meg noe sted, er jeg en av de agnostikerne som ikke tror på Gud, men som ikke avviser muligheten for at Han eksisterer. Dypt i mitt hjerte er jeg overbevist om at Gud ikke finnes,men jeg vil ikke bastant fastslå Hans ikke-eksistens, så lenge det ikke er noe bevis for det.
… Da jeg bestemte meg for å bli en sekulær person, anså jeg troen på mennesket eller humanismen som en naturlig erstatning. Men jeg innså behovet for revisjon: Humanisme kan ikke være en vitenskapelig lære som fastsetter fakta eller sannheter.
Humanisme kan og bør være en utfordring, et program, en visjon. Humanisme er et godt valg, på samme måte som barbariet er et dårlig valg. Det faktum at mennesker er i stand til barbarisk atferd, er nok til å benekte enhver mulighet for tro på mennesker som sådanne. Denne meningen har jeg fått med meg som en lærdom fra Holocaust. Enda en lærdom jeg har fått fra Holocaust, er hatet til den demagogiske påstanden om den angivelige overlegenheten som noen mennesker
mener å ha overfor andre mennesker. Det er ikke noe jeg er mer redd for enn handlinger som begås under påskudd av menneskers underlegenhet; rase, religion, utdannelse, økonomisk eller sivil status. …. Fjerning av overlegenhetsteorien og erkjennelse av likestilling av mennesker er det som brakte meg til min interesse for engasjement for menneskerettigheter.
… På samme måte som en pasifist blir født som et resultat av en krigstrussel, på samme måte som rettferdighet er et resultat av opplevelse av det motsatte, vakte det nazistiske barbari et behov i meg for å gjøre noe for folk, for deres verdighet, frihet og rettigheter som mennesker. Jeg har lært at når vi setter oss noen standarder for medmenneskelighet, er det galt å benytte forskjellige standarder på visse mennesker bare fordi de er annerledes mennesker enn en selv. Jeg er ikke tilhenger av å elske min fiende,men om et menneske blir til min fiendeskal man ikke frata ham sitt menneskelige bilde, og jeg skal kjempe for min fiendesrettigheter så godt jeg kan.
… Det finnes ikke noen universell moral som man ikke kan knytte tilbake til jødiske røtter. Universalitet er selve beviset på at disse verdier er menneskelige, humane verdier og at jødedommen er en human kultur. … Min jødedom er en arv fra mine forfedre. Det er den åndelige, kulturelle, offentlige, sivile, historiske, og juridiske arv jeg har fått fra mine forfedre, som jeg ikke kan være foruten. Denne vidunderlige jødiske arv er relevant for meg bare om jeg er villig å ta den imot, for det finnes lover og regler i min jødiske arv som jeg tar avstand fra med begge hender. Mine plikter tar jeg fra mitt hjerte, fra min moral og min samvittighet, ikke fra min jødedom. Men selve mitt ansvar, mitt strev for å bli et medmenneske, finner jeg også i jødedommen.»
Cohn døde den 10. april, 2002 / 28. Nissan TASHSAV (5762), i en alder av 91 år. Han fortsatte å skrive til sin død. I sin siste artikkel, som ble publisert etter at han døde, angrep Cohen jus-systemets holdning, som etter hans mening undergraver den offentlige tilliten.
