Jonas Gahr Støre sjonglerer med ord.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk i januar, sammen med statsminister Jens Stoltenberg invitasjon til et frokostmøte med Alan Dershowitz, men de takket begge nei til møtet.
Nå sier Støre ifølge Dagen: «Jeg møtte ikke Dershowitz under hans Norges-opphold og mottok heller ingen henvendelse fra ham».
Bokstavelig forstått er dette korrekt, fordi henvendelsen kom fra verdens største kristne pro-israelske organisasjon Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (ICEJ). Men det er likevel helt feil, fordi Støre fikk en invitasjon. På norsk kaller vi det vel en løgn, en utflukt, en unngåelse av sannheten.
Dette er helt i stil med utenriksministerens tidligere handlemåte. Da han ble spurt av TV2 om han hadde snakket med Hamas, svarte han kontant nei. Men da TV2 opplyste at de hadde et intervju med Khaled Mishaal der Hamas-lederen sa han hadde snakket med Støre på telefonen, ba Støre om å få ta intervjuet om igjen, ifølge Erling Rimehaug i Vårt Land.
Dette er mildt sagt rart. Og lite tillitsvekkende, for å si det mildt. Rimehaug mener at «det var personlig pinlig» og at det vil henge lenge ved ham.
Vi ser imidlertid enda mer rart, et fenomen som vi har påpekt før, nemlig «at man så i svaret sitt forsterker sine haltende og misvisende påstander, og samtidig bedyrer at man står side om side med oss i kampen mot jødehatet» – noe vi i det siste har opplevd i direkte kontakt med to politikere, og nå ser vi det igjen hos Gahr Støre. Vi siterer Dagen:
Gahr Støre avviser i Aftenposten at Norge ikke står for dialog. Han ønsker velkommen «et levende og gjerne skarpt ordskifte» og «tar sterk avstand fra enhver form for boikott (…) av meninger». Han avslutter med å fordømme antisemittisme «i alle sine former».
Denne formen for ordskifte fant man i tidligere tider så morsom at det ble en vandrehistorie av det, som i sin tid ble nedskrevet i eventyret «God dag mann – økseskaft.»
Det er imidlertid ikke noe morsomt med det når det ikke lenger dreier seg om hvorvidt båten er tjærbredd eller om økseskaftet er ferdig spikket, men om menneskeskjebner. Norske jødiske statsborgere som føler seg så utrygge og så uønsket i sitt eget fødeland, at de simpelthen rømmer landet. Dette skjer i Sverige, og det skjer i Norge. Og det skjer med avisredaktørers, forfatteres, rikspolitikere og statsråders velvillige bistand og velvilje.
Alle til lags kan ingen gjøre. Men når iveren blir stor etter å forsøke, trår man fort inn i et myrlendt landskap det er vanskelig å komme noen vei. Man blir hengende fast i den sumpen man var dum nok til å gå ut i.
En samfunnsdebattant skrev nylig i boken sin at det samfunnet trenger blant annet er menn som er menn. Menn som står ved sitt ord. Vi slutter oss til dette. Vi tror imidlertid ikke at Gahr Støre er på denne listen.
