Kronikken ble publisert Aftenposten, nyttårsaften, 31.12.2008, mens israelske soldater kjempet for å hindre at muslimske terrorister i Gaza terroriserer jødiske barn i Sderot og området.
Sender ble konvertert av Michael Melchior, overrabbiner i DMT og er hans høyre hånd. Hun var kontorsjef i HJH. Sender har støttet Otto Jespersens uttalelser om
Understrekket og kommentert av SMA
Frykten kan gi håp
Av Anne Sender – formann og forstander, Det Mosaiske Trossamfund
Vi må ikke passivt akseptere alt uansett i vår støtte til Israel, sa Anne Sender i sin tale til minne om Nazi-Tysklands jødiske ofre.
Forholde seg til det onde. Den 21. desember holdt jeg en tale ved den årlige markering til minne om våre familier og trosfeller som ble sendt til konsentrasjonsleirene og myrdet under krigen. Det var ikke dagen for å forsøke å forklare det onde, men bare igjen forholde seg til det – hudløst i disse kalde tider. Halvannen uke senere ser jeg med dyp sorg på det som igjen utspiller seg i Israel og Gaza og erkjenner at historien og fremtiden veves sammen i nye spiraler med ukjent ende. Min tales hovedbudskap om å våge å se den andre og finne løsninger som redder liv er blitt enda mer aktuelt:
[SMA: De israelske jøders forsvarskamp mot terroristene i Gaza får Sender til å tenke på Holocaust]
Svik
Vi vet at menneskets potensial for å gjøre både gode og onde handlinger er uten grenser. Mennesket er uendelig skjørt. Hinnen mellom omsorg og vold er syltynn. Vår biologiske utvikling som art og medmenneske skrider så altfor langsomt frem. Besteforeldre, foreldre, søsken og barn som vi minnes, fikk ikke engang sjansen til å fullbyrde sine liv. En broket forsamling av første-, annen- og tredjegenerasjons jøder som takket Vår Herre for livet i dette frosne landet. De takket for friheten, jobben og skolegangen de kunne gi sine barn. De ga til fulle av sine talenter og sin lojalitet – i kunsten og i forsvaret av landet. De ble sveket av frykt, uforstand og religiøst og raseteoretisk hat. Noen ble reddet av medmenneskelighet og mot.
Rollemodeller
Frykt redder og forderver. Mot gjør det samme. Mennesker kan grovt sett deles i tre grupper; de som leder, de som deltar og de som motsetter seg.
I den siste gruppen er det bare 20 prosent. Hvorfor våger de å motsette seg? Hva er det som gjør at de sier; nei, dette vil jeg ikke være med på? Jo, det at de har hatt foreldre som rollemodeller – at de har sett og opplevd sine foreldre ta andre, de som er annerledes, de svakere, i forsvar. Mot som redder. Så enkelt og så vanskelig.
I disse Max Manus-dager, da norsk krigsinnsats og motstandskamp komprimeres til en film som viser enkeltmenneskets mot og valg, kunne man kanskje også kritisere glorifisering eller omgåelsen av valg som fikk vonde konsekvenser. Det skal ikke vi gjøre, for en nasjon trenger sine helter og rollemodeller. En debattant forsøkte allikevel å bruke storslegge på filmens selvbilde, men da var forståelsen liten i mediekorridorene for hans «krig og klovnerier». Man måtte da forstå at krigsgenerasjonen kjente seg hånet og krenket – dette ville det norske folk simpelthen ikke tåle! Men en umorsom klovn på TV2 må de norske jødene tåle. De er da så hårsåre må vite, mente mange, men heldigvis ikke alle. Ja, bokstavelig talt er nazistenes puter med hår fra gassede foreldre og barn et utålelig minne. Og i vårt Israel skapes det fortsatt nye minner, ikke like, men også de utålelige.
Frykt for fanatiske ideologier og terror har satt våre friheter på spill. Nå sitter vi gjemt bak skuddsikre bygninger og hemmende lovverk – og føler oss allikevel sårbare. Samfunnene frykter sin muslimske nabo og det jødiske verdensherredømme. Vi snur vår frykt og skaper syndebukker der alt vi forventet og drømte om kan stilles i gapestokk, gjerne gjennom Staten Israel, heller enn å konfrontere at livet er komplisert og krevende og at bare noen få drømmer overlever der. Det nytter ikke å relativisere bort at noe er godt og noe ondt. Det onde må bekjempes – og det koster noe – alltid. Jødenes rett til en egen og sikker stat kan ikke kompromitteres. Det vet vi.
Den globale frykten forderver nå historien, virkelighetsforståelsen og relasjonene mellom oss som nasjoner, folkegrupper og enkeltmennesker. Er det mulig å gjøre frykten om til noe som redder?
Ja, hvis vi ikke spenner forventningene for høyt og godtar at livet er kompromisser, at det som er godt for den ene ikke nødvendigvis er godt for den andre, at vi faktisk prøver å minimalisere dette gapet. Tenk om vi fryktet litt mer for å såre den andre, fryktet for å fyre opp under holdninger vi vet kan føre til undertrykking og vold. Tenk om vi dyrket frem en frykt for å dominere og tre alle de «riktige» svarene og den «sanne tro» ned over andres hode? Begrepet ærefrykt har mye for seg.
Nødvendig mot
Det gjelder også i Israel. Vi må ikke være hverken blinde eller stumme for de overgrep som skjer internt, forkledd som nasjonalisme og religion. Det er lite ærefrykt å spore når ekstreme settlere banker opp og dreper palestinere i Guds navn, eller hos fundamentalistiske rabbinere i Vesten som fornekter dagens palestinske barns behov for identitet og en plass på jorden. Vi må ha mot til å bekjempe fanatismen i egne rekker, og ikke være nikkedukker som passivt aksepterer alt uansett i vår støtte til Israels tilsynelatende uendelige kamp for sin plass på jorden. Vi må bli flinkere til å møte våre medborgeres spørsmål om hvorfor konflikten i Midtøsten synes så vanskelig å løse – og hva som er vårt felles ansvar.
Det gjelder også i Israel. Vi må ikke være hverken blinde eller stumme for de overgrep som skjer internt, forkledd som nasjonalisme og religion. Det er lite ærefrykt å spore når ekstreme settlere banker opp og dreper palestinere i Guds navn, eller hos fundamentalistiske rabbinere i Vesten som fornekter dagens palestinske barns behov for identitet og en plass på jorden. Vi må ha mot til å bekjempe fanatismen i egne rekker, og ikke være nikkedukker som passivt aksepterer alt uansett i vår støtte til Israels tilsynelatende uendelige kamp for sin plass på jorden. Vi må bli flinkere til å møte våre medborgeres spørsmål om hvorfor konflikten i Midtøsten synes så vanskelig å løse – og hva som er vårt felles ansvar.
[SMA: DMTs Sender ”finner” hårreisende likheter mellom Israels jøder og tyske nazister! Nazistene prøvde å ta jødenes identitet og plass på jorden, banket dem opp for moros skyld og drepte dem i Hitlers navn. Nasjonalismens topp var nazi-Tyskland – men dette og andre av Senders beskrivelser har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er trist at også Sender bidrar til den mest moderne form av jødehat: Holocaust- inversjon, der dagens jøder presenteres som tyske nazister, mens araberne presenteres som nazistens ofre
Uvitenhet blandet med en god porsjon arroganse fører Sender til å tro, pga. et eller annet, at hun har ansvar til å finne en intelligent løsning til islams jihad mot den jødiske minoriteten i Midtøsten, og er flinkere enn andre til å gjøre det].
Det er nå riktig tid til å utfordre vår norske regjering til faktisk å sørge for at antisemittisme registreres av offentlige organer og at Norge slutter seg til europeiske overvåkingsmekanismer. Og å sørge for at det blir obligatorisk undervisning i skolene om Holocaust og at internasjonale holdningsundersøkelser gjennomføres. Det føles, synses og harseleres uhemmet i medier og på nettsider, men det vi trenger er representative fakta målt i folket selv, ikke bare fra Oslos mediesynlige eliter. For så å rette tiltak mot miljøer og institusjoner der de behøves, og siden kunne kontrollere om det bedrer seg. Det må da være et pluss for samfunnet vårt om standarden for hva som er stuerent å si, tegne, dømme og skyte på her i landet heves noen hakk.
For mye fokus
Det er lett å overfokusere på dette ene bildet av lite ære og mye frykt som gjenspeiles i vold i mange av dagens samfunn. Men da har de vunnet de som leder og de som deltar i dette destruktive spillet. Vi må lære de motstandsdyktiges spill enda bedre, de som står opp, har mot til å forsvare både egne og andres rettigheter – fryktløshet til å skape gode minner for oss alle. De var der da og de er her nå i landet vårt – og i Midtøsten. Vi må ikke slutte å se dem. Vi skulle bare så inderlig gjerne hatt flere av dem både den novembernatten i 1942 – og akkurat nå.
