Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme (SMA)
Ukeavisen Morgenbladet publiserte nylig innlegg fra to jøder som beretter om sine nylige antisemittiske opplevelser i byen Trondheim. SMA kan bekrefte at slike hendelser slett ikke er enestående i Trondheim. Det er prisverdig og kanskje til og med modig av Morgenbladet å trykke slike innlegg, siden de fremste medier ofte er lukket for ytringer fra jøder, med mindre de inkluderer negativ omtale av Israel og støtteerklæringer for en palestinsk stat.
Psykologistudent Daniel Vatsvåg ved NTNU i Trondheim forteller i Morgenbladet, 14.1.2011, om hvordan han fysisk ble angrepet av en norsk kvinnelig Hamas-tilhenger da hun fant ut at han hadde israelsk mor. Isak Ruben Hansen forteller i sitt innlegg fra den 21. januar 2011 om hvordan han ble spyttet på og utskjelt kun fordi han våget å ha på seg en t-skjorte med Davidsstjernen. Trakteringen endte med at familien følte seg tvunget til å flytte ut av byen.
Antisemittisme i Trondheim
Jødehatet i Trondheim
Senter mot antisemittisme har lenge hatt kontakt med jøder i Trondheim og kjenner flere tilfeller av at jøder blir hånet bare fordi de er jøder. Noen informerer oss om at de lever under skjult identitet og at barna deres er opplært til å skjule hvem de egentlig er. Julius Paltiels modige stemme til støtte for Israel og i kampen mot antisemittisme er dypt savnet i Trondheim. Det ble mye verre der da han ble borte.
Men det er også et annet savn i byen som påvirker oss alle i Norge: Det er det gode, solide og seriøse undervisningsmiljøet ved NTH som med sin vekt på avansert og intellektuelt utfordrende utvikling i studentmiljøet hadde en markert positiv og stabiliserende effekt på byens atmosfære.
Noe alvorlig har hendt i byen Trondheim, og det har skjedd i løpet av forholdsvis kort tid. Atmosfæren i studentmiljøet har blitt nærmest uutholdelig også for ikke-jødiske, men jødevennlige studenter. SMA kjenner til konkrete tilfeller av at ungdommer fra kristne familier har valgt å flytte bort fra NTNU og over til andre universiteter på grunn av det de kaller en hatefull atmosfære. Det mugne jødehatet i Trondheim oppleves hovedsakelig innenfor det såkalte akademiske miljøet ved NTNU, hvor det åpenbart har sitt opphav. Universitetet har fått en indre atmosfære som på mange områder fremstår som den rake motsetningen til det intellektuelt åpne, humanitære, frie og utviklende miljøet som var så karakteristisk for NTH i skolens glansdager.
Tidligere hadde Trondheim en teknisk høgskole, en NTH som vi alle var stolte av og stolte på. NTHs ansatte brukte sine krefter til å utdanne sivilingeniører og teknologer av høyeste internasjonale kvalitet på mange ulike fagfelt som ga norsk økonomi, industri og næringsliv en sikker fremtid som vi alle var avhengige av. Jeg tror folk flest ennå ikke er helt klar over hvilken forvandling som skjedde på Gløshaugen i Trondheim da politikerne etablerte det nye NTNU med sitt sammensurium av «samfunnsvitenskaper» og politisk aktivisme. Resultatet ser vi imidlertid i dag. Til tross for at enkelte små og faglig avanserte forskningsmiljøer har overlevd, nesten som hjemmefronten under krigen, har vi ikke lenger et bredt og internasjonalt etterspurt høyteknologisk fagmiljø i Trondheim. Det som er tilbake er så svekket at industrien stadig oftere ikke kan basere seg på NTNU-utdannede teknologer og sivilingeniører, men må importere dem fra andre land, inkludert Israel.
Et eksempel som illustrerer tilstanden ved NTNU er forslaget i 2009 om akademisk boikott av Israel, som ble utarbeidet og underskrevet av om lag 100 vitenskapelig ansatte ved NTNU. Sammenlikner man antallet vitenskaplige publikasjoner fra NTNU med tilsvarende institusjoner i andre land, f.eks. Technion i Israel, er det helt på det rene at disse 100 ansatte må ha brukt sin FoU-tid på politiske demonstrasjoner i stedet for teknologiutvikling.
Initiativet fra NTNUs daglige leder og den aktive støtten til å avholde en «forelesningsserie om Israel-Palestina-konflikten» ved NTNU i 2009 er også et alvorlig eksempel på det forfallet NTNUs ledelse har påført institusjonen og hva de prioriterer å gi sine studenter. Det levner ingen tvil om hvorfor kvaliteten er blitt så dårlig som den er i dag. I 2009 valgte NTNUs ledelse å misbruke samfunnets penger til å samle sammen den mest profilerte og ensidige gruppe av anti-israelske jødehatere som har vært sett ved et universitet i dette landet siden krigen.
(Norsk universitet inviterer Israel-haternes stjernelag, Dagbladet, 4.10.2009 forelesningsserie ved NTNU – høsten 2009 israel-palestina-konflikten: hva er forskningsbasert kunnskap? )
Det lar seg ikke skjule at hele tiltaket, inkludert forslaget om boikott, var en antisemittisk farget demonstrasjon, som virket som et forsøk på å gjeninnføre en oppfatning av jøder som ble offisielt avskaffet i Norge den 8. mai 1945. Forslaget om boikott av et av verdens mest avanserte høyteknologiske forsknings- og utviklingsmiljøer, hører derfor til i en fantasiverden som avslører at betydelige deler av NTNU har mistet kontakten med både teknisk og kulturell forskning på verdensledende nivå, og søker å erstatte mangelen ved å utbre en skammelig ideologisk og antisemittisk lære om Israel og jødene.
Heldigvis ble boikottforslaget etter påtrykk ovenfra stoppet, og NTNU ble derved i noen grad reddet fra ytterligere internasjonal skandale. Men NTNU-miljøets revolusjonære akademiske aktivister lar seg ikke stoppe så lett, og mye av aktiviteten er nå å finne på kafeer rundtom i byen der unge jøder som Daniel fortsatt risikerer å bli fysisk antastet av hjernevasket norsk ungdom som praktiserer hva de har lært på skolen.
Daniel Vatsvåg var heldig som ”bare” ble skubba denne gangen. Isak Ruben Hansen ble ”bare” spyttet på og dyttet. Neste gang kan vi oppleve mer aggressiv atferd som kan koste liv i hjembyen til den gamle og engang hederskronede NTH. Da lurer jeg på om den ærede rektor Digernes vil påta seg et medansvar for de kreftene som forgifter byen med sitt antisemittiske grums, og om han vil være modig nok til å ta ansvar for å sikre at vi også her i Norge i fremtiden klarer å prestere toppkvalifisert teknologisk forskning og utvikling, slik som i Israel. Dette ville være et gode både for Norge og for jødene.
