Cordelia Edvardson, Aftenposten 28.12.2002
Familien Jadus nyinnkjøpte esel blir kalt Abu Sabr, Tålmodighetens far. Det er et passende navn også på eierne og naboene.
De er fem familier på tilsammen cirka 60 personer. Deres hus og oliventrær har havnet i et slags ingenmannsland mellom en»forbudt» vei og en dyp grøft med dobbelt piggtråd med barberblader på.
Egentlig tilhører det lille høydedraget de bor på, Beit Jalla, Betlehems tvillingby, men Israels planer om å opprette en «sikkerhetsgrense» har avskåret familiene fra Beit Jalla og Betlehem. Rent teknisk har høyden havnet på Jerusalem-siden av sikkerhetsgrensen, men til Jerusalem blir de nektet adgang.
Avskåret fra byen
Det ironiske er at «grensen» opprinnelig skulle ha gått på den andre siden av høydedraget. Da hadde det vært enklere å ta seg frem til Beit Jalla. Arbeidet ble påbegynt i våres, og en del av familien Jadus oliventrær ble felt.
Etter et par måneder kom okkupasjonsmakten på andre tanker: Nå skulle sikkerhetsgrensen legges til den andre siden av høyden. Dermed ble innbyggerne avskåret fra Beit Jalla.
Hvorfor? Jo, fordi de ortodokse jødene krevde en «sikker» vei, fri for palestinere, fra den store Jerusalem-forstaden Gilo til Rakels grav ved innfarten til Betlehem.
For Adel Jadu og naboene styres livet av tilfeldighetenes spill. Da det i 1974 ble holdt en folketelling på Vestbredden, fikk en av Jadus naboer et blått ID-kort og blir derfor regnet som innbygger av Jerusalem, med alle de fordeler dette medfører.
Orange ID-kort
Jadu var ikke hjemme akkurat da, og fikk senere det samme oransjefargede ID-kortet som alle andre palestinere på Vestbredden har.
På den tiden syntes han det ikke spilte noen rolle. I dag vet han bedre. Naboen kan bevege seg relativtfritt mellom hjemmet og jobben i det vestlige Jerusalem. Jadu må hver måned stå i kø hos israelske myndigheter for å få en passérseddel som gir ham mulighet til å komme på jobben i Betlehem. Det samme gjelder for de av hans barn som går på skolen i Beit Jalla.
Takket være passérseddelen kan Jadu ta seg frem til en strengt bevoktet militær kontrollpost en kilometer unna. Det er en stor gunstbevisning, for denne veien er kun for nybyggere og soldater. Ingen palestiner får bruke den, ikke med bil og heller ikke til fots.
Så er det to kilometer til fots.Da hans gamle mor i våres ble bitt av en skorpion, måtte Jadu bære henne på ryggen til nærmeste sykehus.
Det erher eselet Abu Sabr kommer inn i bildet. De hundre dollareselet kostet, var en god investering, synes Jadu. Neste gang noen i familien trenger rask medisinsk behandling, kan Abu Sabr kanskje komme til nytte.
Forbudet mot å bruke «nybyggerveien», som den kalles, gjelder kanskje ikke esler. I mellomtiden sleper Tålmodighetens far hjem nødvendighetsartikler og tunge bører, som for eksempel en ny gassbeholder.
Ny generator
Nød lærer nakenkvinne å spinne, og familien Jadu har også investert i en liten generator. Da oliventrærne ble rykket opp, fulgte strømledningen med. Å knytte seg til el-nettet igjen ville kostet minst ti ganger så mye som en generator.
Jadus familie kommer opprinnelig fra byen Malka, der et avJerusalems store handlesentre nå ligger. I 1948 havnet de i en flyktningeleir nær Betlehem. Flere år senere, da en slektning flyttet, arvet de huset på høyden. -Sammenlignet med stanken og trengselen i leiren, er dette rene himmerike, fastslår Adel Jadu. Det er en slagsfrihet, legger han til.
Nå må det påpekes at hele den grandiose tanken om å opprette en sikkerhetsgrense mellom Israel og Vestbredden fortsatt bare finnes på papiret. Her og der har man oppført noen kilometer mur, mest i nord, påandre steder er det piggtrådsperringer, men å fullføre hele prosjektet vil ta år.
Dels endres planene hele tiden, dels og kanskje først og fremst, er det ingen som vet hvordan gjerdet skal finansieres. Dessuten er de jødiske nybyggerne og deres politiske våpendragere helt imot en «temporær», som det heter, sikkerhetsgrense. De frykter at grensen kan bli permanent og at de og bosetningene da vil havne på «feil» side.
På den annen side hører den politiske due, «Fred Nå»-aktivisten og den internasjonaltkjente israelske forfatteren A. B. Yehoshua, til sikkerhetsgrensens entusiastiske forsvarere.
Han menerat Israels største problem er at landet aldri har hatt anerkjente grenser. FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 kreverat Israel trekker seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot trygge og anerkjente grenser. Men det forutsetter at det finnes en grense; det gjør det ikke nå.
Derfor foretrekker Yehoshua, og et stort flertall av israelerne, at det opprettes en midlertidig grense. Deretter kan man forhandle om en permanent grense i håp om at forhandlingenedenne gang skal føre til noe varig.
Men Yehoshua ogandre vet at hverken murer, piggtrådsperringer eller sofistikert elektronisk overvåking helt kan stanse palestinske angrep inne i Israel. Ni av ti selvmordsangrep kan stanses i tide, men når det tiende inntreffer, er det liten trøst for dem som rammes.
Relaterte artikler
Anti-terrorist gjerdet: Et problem for terrorister
Gjerdet som ble til mur
Israel har rett til et sikkerhetsgjerde
