Shabbat shalom alle sammen.
Denne uken har stått i fredsprosessenes tegn. I Afghanistan ble myndighetenes representant, tidligere president Rabbani, drept av Taliban mens de var i fredsforhandlinger. Å prøve å få til fred med Taliban ser ut til å være like vanskelig som få til fred med Hamas og PLO, men det betyr ikke at vi må gi opp håpet om fred, – vi må bare få en mer realistisk forståelse av våre fredspartnere. Veien til fred krever hardt arbeid, sa USAs president Obama i sin tale til FN i går, da han, sammen med sin britiske kollega Cameron, gjorde det klart at ingen palestinsk stat kan skapes uten gjennom oppriktige forhandlinger og enighet med Israel.
Også Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre befinner seg på denne catwalken. Han har fått klar beskjed fra sine venner i Ramallah om at i en palestinsk stat vil det hverken finnes jøder eller homofile. Han har siden uttrykt seg litt nølende, for den staten han sliter med å få opprettet vil dermed bli nettopp en slik monokulturell apartheidstat som NRKs Sidsel Wold anklager det flerkulturelle Israel for å være. Vi har virkelig problemer med å forstå at det kan være i Norges interesse å støtte opprettelsen av en rasistisk stat. Hvilke interesser vår utenriksminister tilgodeser når han så aktivt kjemper for å få i stand enda en etnisk renset og jøderen arabisk stat, er et mysterium som man antakelig må være olje- og energiminister for å forstå.
Her hjemme har vi i sommer fått se det første konkrete resultat av kunnskapsminister Kristin Halvorsens kamp mot antisemittisme blant norske skolebarn. Barnebokforfatter og psykiater Hans Sande har med hjelp fra forlaget Cappelen Damm og pengestøtte fra den rødgrønne regjeringen utgitt en barnebok der jødiske soldater fremstilles som umenneskelige, onde og alkoholiserte djevler. Vi har tidligere vært skeptiske til påstanden om at Norge er en versting når det gjelder antisemittisme, og vil fortsatt prøve å tro at dette ikke kan være tilfelle. Men barneboken «Pappa er sjørøvar» blir en utfordring i så måte. Siden 1930-40-tallet har det ikke vært skrevet og utgitt klare antisemittiske barnebøker i Europa. Boken fra Hans Sande og Cappelen Damm er utilslørt antisemittisk propaganda, – en samling demoniserende løgner og falske anklager mot det jødiske folk. Vi har sjelden sett så mye ondskapsfull usannhet pakket inn i en så liten bok, og ikke på 75 år har noen i vår del av verden utgitt en bok med en klarere hensikt om å forgifte barnesinn med løgner om jødene. Dette vil få konsekvenser for de få jødiske barn som er igjen i norsk skole.
God helg, fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Forlaget Cappelen Damm satser på antisemittismen
Mens massemediene flørter med vold og pornografi for å tiltrekke seg kunder i et fallende marked, har forlaget Cappelen Damm gått en annen vei. Under ledelse av direktør Tom Harald Jensen og den omstridte svenske styreformannen Maria Curman, har forlaget i sommer satset sterkt på ekstremt provoserende politisk litteratur. Vi husker reklamestuntet med «evakuering» av forlaget i forbindelse med lanseringen av den norske utgaven av «Taushetens tyranni» av Jyllands-Postens kulturredaktør Flemming Rose. Ingen evakuering var imidlertid ansett nødvendig da forlaget lanserte den første antisemittiske barneboken som har vært utgitt i Europa siden 1930-årene.
Politiske tendenser i barnelitteraturen er ikke noe nytt, og det er svært vanskelig for foreldrene å beskytte sine barn mot uønsket påvirkning. En grense må likevel settes der barnelitteraturen med hensikt misbrukes til å fremme et antisemittisk budskap. Barnebokforfatter og psykiater Hans Sande gjør dette åpenlyst i sin nye bok, Pappa er Sjørøvar, hvor jødehatet på en profesjonelt utspekulert måte gradvis og metodisk arbeides inn i uskyldige barns sinn.
Forfatteren Hans Sande har sammen med illustratør Silje Granhaug konstruert en fordreid politisk fortelling basert på en usann påstand om at jødene nekter Palestina-araberne vann som jødene i stedet bruker til å fylle opp sine svømmebassenger. Kontrasten mellom forfyllede jøder som boltrer seg i luksus og fattige og tørste palestinske barn bruker Sande til å konstruere samfunnsskjevhet som han påstår er skapt av jødene. Den rike jøden som utsuger de fattige, er et eldgammelt antisemittisk motiv.
Faren til lille Tuva er fremstilt som en moderne norsk kombinasjon av Robin Hood med et anstrøk av kaptein Sabeltann som røver vannet tilbake fra et jødisk svømmebasseng og smugler det over til tørste Palestina-barn som lever i stor angst og lidelse bak en fryktelig høy mur. Forfatterne overser at de lar de palestinske barna drikke jødenes badevann, noe som oss bekjent heller aldri har forekommet, men noe logikk må vel ofres for litteraturens sak.
Sande og Cappelen Damm har ingen betenkelighet med å utsette norske barn for giftige løgner, antisemittisk propaganda og et sterkt, ensidig og løgnaktig politisk budskap. Den utspekulerte, rike og grådige jøden som utsuger de svake og fattige, er et budskap vi kjenner i rikelig monn fra europeisk litteratur og pamfletter de siste hundre år. For å underbygge barns forakt for jøder, er jødiske soldater fremstilt som skumle, uhyggelige, farlige og alkoholiserte. Så farlige er de, at lille norske Tuva måtte gjemme seg i sin sovepose. Pappa er tegnet med et blått øye som impliserer brutalitet fra jødenes side.
Den norske rettferdighetssøkende Tuva finner sin bestevenn i et av jødenes ofre, den palestinske Lamia. Et evig vennskapsbånd knyttes mellom dem mens jødiske barn boltrer seg i svømmebassenget bak en fryktelig mur som jødene har bygget rundt palestinernes flyktningeleir. Forfatteren får med dette også lært barna å være selektive i valg av venner.
Lamias rollemodell brukes til å lede barn over til Sandes syn på konflikten mellom araberne og Israel. Gjennom henne får barna en klar oppfatning av de slemme jødene som står i motsetning til de gode og vennlige palestinerne, som Lamia, som er tegnet over to sider med nøkkelen til sitt hjem som jødene nekter henne adgang til.
Boken er teknisk sett et mesterverk i utspekulert politisk propaganda rettet mot uskyldige og kritikkløse unge sjeler. Fortellingen ledes av en rettferdig, modig og beskyttende farsfigur som barn aldri vil kunne tvile på. Boken peker helt klart på at det er jødene som står i veien for en rettferdig fordeling av godene alle har rett til i denne verden, så som vann. Denne oppkonstruerte demoniserende beskrivelsen av jøder, basert på et klart falsum, kan ikke forstås som annet enn ren antisemittisme. Silje Granhaugs overdrevne og til dels voldspregete illustrasjoner er like graverende som selve teksten.
I 1845 skrev den amerikanske forfatteren Edgar Allen Poe en kort fortelling, «The Imp of the Perverse» (djevelen i den perverse), som er en metafor for en vanlig tendens hos noen mennesker til å gjøre fullstendig uriktige handlinger når de står i en krise, selv når de vet hva som ville ha vært riktig.
Vi må virkelig spørre legen og psykiatrien Hans Sande som har konstruert denne perverse løgnhistorien og som misbruker en barnebok til å implantere jødehat i uskyldige barns sinn: Hva var hans personlige motiv for denne handlingen som han visste var et falskneri? Det er lettere å forstå motivet til forleggerne i Cappelen Damm. De gjør dette for å tjene penger, og vi kan ikke se bort fra at de vil få suksess på verdensmarkedet. For med denne boken har vi fra Hans Sandes penn og Cappelen Damms forlag fått en norsk variant av «Sions vises protokoller,» spesielt tilrettelagt for opplæring av små barn. «Protokollene» er dessverre fremdeles en av verdens mest solgte bøker.
