Oversatt for SMA av Lars-Toralf Storstrand.
Israels strategiske stilling endrer seg og selv om det fins enkelte alvorlige utfordringer foran oss, fins det også blå himmel bak skyene.
Det finnes to typer strategiske perspektiver i Israel i dag. De er ikke motstridende, men de har ulike prioriteter. Disse kan gjerne kalles den «nordlige» og den «sørlige» varianten.
Den «nordlige» varianten er den mest tradisjonelle som fokuserer på situasjonen slik de ser det. Det langsiktige nøkkelbegrepet har med Iran å gjøre og dets jag etter kjernefysiske våpen. Mer bestemt, fins det både bekymring og håp hva angår Libanon og Syria.
Når det gjelder Iran er det nye spørsmålet antagelsen om at Israel ikke kommer til å angripe Iran for å forhindre dem fra å lage kjernefysiske våpen. Dette betyr at Israel kommer til å konstruere flernivåbaserte forsvarssystemer som omfatter langtrekkende angrepsfly, og muligheten til å underminere Irans kjernefysiske styrke gjennom hemmelige operasjoner, potensielle ubåtplattformer og en rekke ulike former for antirakett-raketter og forsvarssystemer.
Målsettingen er firefoldig:
• Å forhindre så lenge som mulig at Iran kan lage kjernefysiske våpen, og å minimere størrelsen og effektiviteten av våpenarsenalet gjennom sanksjoner, internasjonalt press, sabotasje og andre midler.
• Å ha maksimal evne til å avskrekke Iran fra å sette igang et kjernefysisk angrep og demonstrere evnen til å kunne stanse rakettene deres. Målet er å forhindre Iran fra å sette igang et slikt angrep, ved at det finnes stor mulighet for å stanse det, og som en følge av det, at de selv vil lide stor skade.
• Selvsagt er ikke alminnelig avskrekking en tilstrekkelig sikring mot Iran, gitt det islamske regimet ideologiske ekstremisme og hissige hat mot Israel, og hensynsløsheten hos enkelte nøkkelelementer der og herskernes tilkortkommenhet i å evaluere realitetene.
Derfor må Israel ha høy prioritet når det gjelder å stanse et hvilket som helst iransk angrep fra å skje eller bli gjennomført. For å være i stand til dette, dersom Israel mener at det er reell fare for et iransk angrep, å kunne iverksette et foregripende angrep for å gjøre størst mulig skade på Irans kjernefysiske våpenkapasitet. Sagt med andre ord, ville et israelsk angrep ikke være forårsaket av at Iran skaffer seg kjernefysiske våpen, men fordi det er sannsynlig at Iran er villige til å bruke dem. Amerikansk avskrekking, tidlig varsling og anti-rakett-forsøk, ville kunne støtte opp om dette systemet, men denne strategien forutsetter ikke avhengighet av USA.
Men Israel vet også at det ligger en tilsvarende eller større fare i spredningen av iransk innflytelse, der Iran tar over arabiske land og gjør dem til utposter. Her ligger det nordlige fokuset på Syria og Libanon. På overflaten kan nyhetene fra disse to landene se ille ut. Libanon blir nå kontrollert av Hizbollah og andre syriske og syrisk-iranske grupper. Hizbollah kan derfor bruke Libanon som et virtuelt lydrike hvor de bygger opp sin militære makt og angriper Israel. Dette er mye verre enn krigen mellom Hizbollah og Israel i 2006, da Libanon som regjering og hær fungerte som to adskilte enheter.
Syria sto for seg selv ansikt til ansikt med en alvorlig indre strid som synes med sannsynlighet å kunne føre til president Bashar al-Assads fall. Her er det «halvtomt glass»-analysen at al-Assad kan byttes ut med et regime som er enda mer fiendtlig innstilt til Israel. Det fins også en «halvfullt glass»-analyse: Så lenge Syria er i et slikt opprør, kan det ikke effektivt true Israel. Og dersom al-Assad blir kastet, kan en regjering som er mer opptatt av interne spørsmål, og mindre ivrig etter å ta i fære med en konflikt, gripe makten. Her er Irak en god modell å bruke. Mellom kurdernes interesser, den interne konflikten, samt et større fokus på indre utvikling og andre faktorer, har Irak falt ut av konflikten med Israel.
Hizbollah har også problemer med dette. Siden organisasjonen har stilt seg på Assadregimets side, har de gått fra å være ultrapopulære til å bli sterkt hatet av det syriske folk. Hamas, som har stilt seg mot det syriske regimet, og sammen med sine kamerater i Det muslimske brorskap, har dermed mistet sitt syriske støtteapparat. Til sist har Syrias aggressive oppførsel åpnet en rift mellom deres eget land og Tyrkias regjering, som i økende grad har oppført seg som en alliert av Irans og Syrias regimer. Følgelig, mens dette ikke er noen ideell tilstand, kan Israel tenkes å ha nytt godt av dette aspektet av «den arabiske våren». Sett fra Israels standpunkt er den relative stabiliteten i Jordan og Saudi-Arabia for positive å regne, siden det er usannsynlig at disse landene blir transformert til radikale islamistiske stater med bånd til Al-Qaida, Iran eller Det muslimske brorskap. Uroen i Bahrain, Jemen og Tunisia har relativt liten strategisk betydning for Israel.
Generelt sett kan det håpes at demokrati og innbyrdes utvikling kan få høyere prioritet enn å kjempe mot Israel, og dermed lette presset mot Israel, eller i det minste gjøre muslimer og arabere mer opptatt på andre fronter for en stund. Det er tydelig, at å bare kalle dissidenter for sionistagenter og håpe på å forene folket rundt en anti-Israelsk plattform, ikke lenger fungerer for de sittende regjeringene. Med tiden kan denne strategien fungere som middel til å bytte til islamistiske regjeringer, men det har ikke skjedd ennå. Enn mere, er den amerikanske svakheten og Obama-administrasjonens kjøligere syn på Israel, mer plagsom. Det samme gjelder muligheten for at ting kan bevege seg i en retning som styrker Iran.
Dersom man ser på den sørlige fronten, er det langt vanskeligere å tenke seg blå himmel bak skyene. Det er sannsynlig at Egypt velger en regjering som er mer ekstrem enn noe Israel har stått overfor siden omkring 1974. Fremtiden for fredsavtalen mellom Egypt og Israel er usikker og dyster. Fred mellom Israel og den arabiske verdens mest folkerike land kan ikke taes for gitt.
Vi ser også et problem når det gjelder relasjonene mellom Egypt og Hamas. Egypt ser trolig på seg selv som Hamas sin allierte og beskytter. I en fremtidig Hamas-ledet konflikt med Israel, kan Egypt komme til å ta side med de palestinske islamistene og kommer ganske sikkert til å bistå dem. Den lange tausheten på den sørlige fronten må nå beregnes som en svært potensiell krigssone. Dette er den grunnleggende måten ting ser ut, for israelske strateger. Man kan fremsette både optimistiske og pessimistiske scenarier for ulike deler av utfordringene, men det er generell enighet når det gjelder de grunnleggende utfordringene – og hvorvidt de vil få en vellykket håndtering.
Forfatterne er direktør for Global Research International Affairs Center (http://www.gloria-center.org/) ved Interdisciplinary Center i Herzliya og redaktør for Middle East Review of International Affairs. Han blogger her: http://www.pajamasmedia.com/barryrubin
Kilde: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/Article.aspx?id=226676
