Nedenstående våget ikke Aftenposten å trykke
Utenriksminister Jonas Gahr Støre reagerte lynraskt på det reisebrevet fra Norge som professor Alan M. Dershowitz skrev i den amerikanske avisen The Wall Street Journal, og som Aftenposten gjenga onsdag i en litt avkortet oversettelse. Også rektor ved universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, kom fort på banen med sin reaksjon som dessverre mangler både selvkritikk og vilje til å innse at behandlingen av Dershowitz er graverende og uakseptabel ved en akademisk institusjon. Begge reagerer på nettopp det som Dershowitz peker på: Norske ledere innser ikke sine feil, og tar ikke ansvar. Disse menneskene synes overbevist om at det er typisk norsk å være god. Alt de sier og gjør skal bære vitnesbyrd om det.
Rektor Ottersen fikk henvendelsen om besøket, vel å merke, 4 måneder i forveien. I motsetning til andre universiteter som betaler store summer for å få Dershowitz til å snakke med sine studenter, fikk rektor Ottersen tilbud om gratis forelesning. Likevel valgte han å gjemme seg bak en unnskylding om at akkurat denne datoen passet det ikke. Det ville ikke ha kostet rektoren en øre å slå seg sammen med studentene som likevel ville høre på denne internasjonale kapasiteten, og bli med på et felles arrangement med dem. I stedet for å erkjenne at avslaget var tendensiøst og galt, velger han å gjøre situasjon verre ved å prøve å fraskrive seg personlig ansvar.
Det er prisverdig at vår utenriksminister vil bli sett som en som tar avstand fra antisemittisme, og at han er for dialog. Disse ordene harmonerer imidlertid ikke helt med utenriksministerens handlinger. Han har profilert seg selv både i Norge og internasjonalt som en av de viktigste vestlige støttespillerne for både PLO, Hamas og Det muslimske brorskap som har som erklært religiøst og politisk mål å utrydde verdens jøder.
Da Jonas Gahr Støre besøkte Hebron forleden år, nektet han å møte byens jøder. Heller ikke var han villig til å besøke museet for 1929-massakeren, en massakre araberne utførte på byens jøder en lørdagskveld, lenge før den palestinsk-israelske konflikten ble oppfunnet. Ved mange anledninger har vår utenriksminister kommet med svært alvorlige påstander om at Israel bryter folkeretten, bla. ved å påstå at «systematiske ødeleggelser av sivile mål» og «de omfattende ødeleggelsene av fabrikker, drivhus og avlinger vitner om en systematisk strategi fra Israels side.» Han har hittil ikke en eneste gang vist oss hvilke konkrete handlinger han sikter til, eller hvilken konvensjon og artikkel han referer til i folkeretten når han kommer med slike påstander. Utenriksministeren vet imidlertid at det var bl.a. for slike forbrytelser Tyskland sto tiltalt i Nürnberg.
Avstandtagen til antisemittisme begynner først og fremst med å rydde opp i egne utsagn og handlinger. En person som anerkjenner og allierer seg politisk med Hamas og Det muslimske brorskap, mangler troverdighet i kampen mot jødehatet. Når han i tillegg overøser jødenes hjemland med udokumenterte påstander om forbrytelser det ikke går an å forsvare seg mot, er grensen for antisemittisme forlengst passert.
Tilfellet Dershowitz illustrerer hvor selvfølgelig og automatisk ekskluderingen av jøder er blitt hos oss i Norge. Jøder som våger å forsvare Israel slik Dershowitz gjør, blir umiddelbart stemplet som “omstridte” eller “ekstreme.” Skal man være for dialog, må man imidlertid være for dialog med alle parter. I den artikkelen i Aftenposten som utenriksminister Støre kommenterer, var dessverre en viktig setning utelatt. Det professor Dershowitz sa var nemlig: » … at Norges ledende filosofi er «dialog.» Den dialogen, viser det seg, er ensidig. Hamas og deres støttespillere er invitert til dialogen, men de som støtter Israel er ekskludert av en implisitt, men likevel svært reell boikott av pro-israelske synspunkter.» Forskjellsbehandling har alltid vært et av antisemittismens klareste kjennetegn. Det utenriksministeren reagerer på er at noen tør si det offentlig.
Det er et svært beklagelig faktum at professor Allan Dershowitz ble avvist i Norge av universitetenes akademiske ledelse. De kunne ikke engang stille seg som medarrangører av de forelesningene som likevel fant sted. Det kan ikke skyldes at han oppfattes som høyreorientert ekstrem sionist: Politisk er han en typisk amerikansk venstreradikaler med politisk korrekte meninger fra Demokratenes leir. Det kan heller ikke skyldes at han ikke har noe akademisk interessant å fortelle: Han er en av de mest etterspurte akademiske forelesere i verden. Han er en inspirasjonskilde for radikale studenter verden over, inkludert Barack Obama. Vi opprettholder derfor vår uunngåelige konklusjon, at han ble avvist av rektorene ved tre norske universiteter fordi han er jøde.
