FN, Durban III promoterer rasisme

Durban III – tilbake igjen i FNs generalforsamling – promoterer det man hevder man bekjemper
I enda et forsøk på å demonisere Israel på den politiske slagmark, vil FNs Generalforsamling godta en ny resolusjon denne uken, for å promotere «anti-rasisme»-erklæringen fra Durban. Det hele begynner å ligne mistenkelig på spillet Whac-A-Mole.
I september sponset FN «Durban III,» et arrangement som ble dradd i gang av islamske stater samt FNs høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, for å puste nytt liv i den ti år gamle anti-Israel vendettaen, som begynte i Sør-Afrika i 2001. Til tross at alle de vestlige vetostatene i Sikkerhetsrådet, USA, Storbritannia og Frankrike, boikottet arrangementet, dukket Durban og det intrigante budskapet derfra opp bare to måneder senere.
Den selvforyngende natur som ligger i FNs våpenarsenal i form av tilbakevendende resolusjoner og «oppfølgings»-mekanismer, gjør dem ikke bare irriterende, men også farlige. Kriger som er vunnet må kjempes igjen og igjen. Dette har spesiell gyldighet når det gjelder den ærekrenkende FN-resolusjonen i 1975 som sidestiller sionisme med rasisme, og som ble revitalisert i Durbans «erklæring og handlingsprogram», Durban Declaration and Program of Action (DDPA), som beskylder kun én av alle FNs medlemsstater for rasisme, nemlig Israel, og fremstiller palestinerne som ofre for Israels bigotteri.
Alle ser at Urban III ikke klarte å levere den økning i kredibilitet som dens tilhengere hevder, – alle unntatt de som rapporterer til FNs pressekontor. Ved å ta sterk avstand fra det politiske programmet i Durban III, boikottet i alt 14 nasjoner konferansen, heriblant Australia, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Polen, UK, USA, og selvfølgelig Israel. En mot-konferanse som ble holdt samtidig direkte over gaten for FN, med blant andre Nobelprisvinner Elie Wiesel og en tverrpolitisk gruppe av jødiske og ikke-jødiske opplyste, skapte en rungende historisk utfordrer til FN-kampanjen.
Responsen fra FN har imidlertid vært å omskrive historien. Den 22. september 2011 talte Sør-Afikas president Jacob Zuma ved åpningsseremonien på Durban III, og sa at «i Durban talte verden med én stemme» – dette til tross for at USA og Israel forlot konferansen på en svært så tydelig måte. Noen få timer senere adopterte generalsforsamlingen en «politisk deklarasjon,» som «bekreftet» DDPA og kalte erklæringen «samlet mot rasisme, rasediskriminering, xenofobi og relatert intoleranse.» I dag sier FNs webside om Durban III at «verdens ledere vedtok enstemmig en politisk erklæring» uten å si noe om at verdens ledende demokratier allerede hadde stemt med føttene.
FN har til og med utstedt et dokument med tittelen «Ofte stilte spørsmål» som har som hensikt å svare på anklager om at FN diskriminerer Israel. Ironisk nok bekrefter den det verste.
Spørsmål: «Hvorfor er Israel det eneste medlemslandet som er nevnt i DDPA?» Svar: Det «reflekterer den internasjonale bekymring rundt den uløste konflikten mellom Israel og palestinerne.» Med andre ord er å få Israel i søkelyset, og det DDPA kaller palestinske «ofre» er en passende del av et «antirasisme»-manifest.
Nå som utskrift av Durban III-konferansen er tilgjengelig, og FNs røre-mestre har jobbet hardt for avstemningen denne uken for å få til en oppfølger til arrangementet, blir detaljene fra det som skjedde den 22. september mer tydelige.
Dagen besto av tre deler: en åpning i Generalforsamlingshallen, to rundbordskonferanser og en avslutningssesjon som oppsummerte hva man hadde fått ut av dagen. Kun to lands representanter ble velgt ut til å tale under åpningssesjonen. De 55 statene i den afrikanske grupppen valgte Sudan – et land hvor presidenten har blitt satt under tiltale av FNs egen Internasjonale straffedomstol for folkemord.
Her følger et utvalg av hva Durbans entusiastiske tilhengere bidro med i løpet av dagen.
– Utenriksministeren i Tunisia, som var i ledelsen ved ett av de to rundbordskonferansene, sa at Durban-jubileet var en god anledning til å «fokusere på … først og fremst det palestinske folket,» for å unngå «økning av de mellomkulturelle spenningene.»
– Utenriksministeren i Iran brukte store ord om «det rasistiske sionist-regimet» mens han fremholdt DDPA som «noe av det største menneskeheten har oppnådd i sin kamp mot rasisme.»
– Libanons utenriksminister forvrengte betydningen av antisemittisme: «Antisemittisme er ukjent i den arabiske verden fordi de arabiske nasjoner er semittiske.» Så bekreftet han sin egen antisemittisme ved å benekte «Israels jødiske karakter» som en «motsetning til enhver visjon av en fremtid basert på fred og toleranse.»
– Den syriske ambassadøren klaget over «usympatisk praksis i vår region,» – han mente ikke sin egen regjerings vane med å slakte sitt folk, men «det rasistiske konseptet ved den jødiske staten Israel,» «Israel fascist-rasisme,» og «den store mengden av rasistisk vold utøvd av Israel.»
Durban III var også en gylden anledning for land som ville angripe Vesten, underminere demokratisk frihet og spille skuespill påkledd som menneskerettsadvokater:
– Viseutenriksministeren i Cuba kjørte hardt ut mot «undertrykte» palestinere og mot den «institusjonaliserte rasismen i Europa og Nord-Amerika.»
– Den islamske republikken Mauretania hyllet Durbans «betydelige bragder, i særdeleshet at den fordømmer slaveri,» og Mauretanias stjernestatus i å oppfylle Durbans direktiver, til tross for det faktum at hundretusenvis av mennesker er slaver i Mauretania og at dets regjering fengsler aktivister som arbeider mot slaveriet.
Den Saudi-Arabiske «undersekretær for multi-relasjonsaffærer» viste seg aldri, men i et ekstraordinært brudd på protokollen lastet FN opp hans «tale» til Durban III-nettstedet likevel.
Her er ord som kommer fra verdens ledende stat innen kjønnsapartheid, og landet som kriminaliserer dem som offentlig dyrker en annen religion enn islam: «Islam henstiller til oss å avstå fra å fornærme andre religioner og trosretninger;» «Kongedømmet etablerer … avdelinger som ber om at menneskeretts-kulturen blir spredt;» «ytringsfrihet bør aldri benyttes som et redskap for urettferdighet;» «den høyeste grad av rasisme og diskriminering … den klareste illustrasjon av slik ytterliggående løgnaktig, rasistisk diskriminering .. mot det palestinske folket.»
Durban III hadde også sitt eget ikke-statlige budskap, orkestrert med forsiktighet. Deltagende NGOer måtte undersøkes grundig, og bare de organisasjonene som ikke hadde vært gjenstand for et veto fra et FN-medlem fikk komme. Organisasjoner som jobber mot diskriminering av Daliter, noen ganger kalt urørbare, ble utestengt fra denne anti-intoleransens mimespill. Det ene individet som ble valgt for å representere alle sivile samfunn i åpningssesjonen, kunne forventes å fordømme USA. Sarah White fra Mississippi Workers’ Center for Human Rights annonserte rasisme i USA, hvor «svarte arbeidere fremdeles … blir tvunget til å arbeide under forhold som for en stor grad ser ut som slaveri,» som hun sa.
FN valgte metikuløst ti av de 88 registrerte organisasjonene til å tale ved rundbordskonferansene. Her er grunnen:
– The American Civil Liberties Union åpnet med «vi takker dere for anledningen til å sette rasistiske diskriminering i USA på dagsordenen.»
– “December 12 Movement International Secretariat (US)” hevdet at USA var skyldig i å «underminere utviklingen for mer enn 40 millioner svarte mennesker innenfor dets grenser» og «den påtvungne underutvikling av afrikanske mennesker inne i USA.»
– Direktøren for “Malcolm X Center for Self-Determination” appellerte til FN for hjelp til å implementere DDPA «på vegne av alle politiske fanger og personer over hele landet som er på USAs rasistiske dødslister i USAs kontraspionasjeprograms tidsalder. Faktisk var USA den eneste stat som ble direkte kritisert av FNs håndplukkede NGOer under denne globale antirasisme-konferansen.
På slutten av dagen oppsummerte Swazilands statsminister Barnabas Sibusiso Dlamini, tilbake i Generalforsamlingshallen, Durban IIIs arbeid med stor selvsikkerhet. I to sammenhengende setninger maktet han å blottlegge det fordreide spillet som FN driver med. «Flere av talerne refererte til situasjonen i de okkuperte palestinske territoriene. Viktigheten av ikke å peke ut noen spesifikk region eller land ble også fremhevet.»
Kort sagt, Durban er ikke en «forenet» front mot rasisme, men antisemittisk og anti-vestlig bonanza som skaper splid. Ikke desto mindre fortsetter Durbans «Med rett til å bedrive intoleranse.»
Bare en måned senere møttes FNs “Intergovernmental Working Group on the Effective Implementation of the DDPA” i Geneve for å produsere anbefalinger «om viktigheten av utdannelse i å kjempe mot rasisme, rasediskriminering, xenofobi og relatert intoleranse.» De begynte med et foreløpig utvalg av anbefalinger som nevnte Holocaust. Det ble avsluttet den 28. oktober 2011. Da var alt stoff om Holocaust tatt bort.
Det opprinnelige utkastet sa at FN skulle «oppmuntre regjeringer til å forsikre seg om at lærebøker og utdanningsmateriale skal reflektere de historiske fakta nøyaktig, spesielt hva angår …» blant annet den transatlantiske slavehandelen og Holocaust.» Hva skjedde?
Så snart forhandlingene begynte, krevde EU at alle spesifiseringer skulle fjernes – alt etter ordene «historiske fakta» – fordi listen «så ut som et juletre,» og «vil introdusere et hierarki av ofre.» EU var ikke komfortabel med å bli koblet med den transatlantiske slavehandelen, og lot seg ikke forstyrre av at Holocaust ble tatt bort i samme slengen.
Resten av forhandlingene besto av at forskjellige parter skulle ha med forskjellige tillegg og noen skulle ha ting bort fra listen som var usmakelig for andre, slik at alt ble tatt bort fra listen til slutt. I de siste minuttene inngikk Belgia og Tyrkia en avtale om å ta med en referanse likevel, «spesielt, på listen under paragraf 99 i DDPA, som bare nevner «slaveri, slavehandel, den transatlantiske slavehandelen, apartheid, kolonialisme og folkemord.»
Det var massevis av indikasjoner på at referansen til Holocaust var et ubehagelig tema på et Durban-møte om «effektiv implementering». Russland sa at de ønsket å ta med «andre forbrytelser som ble gjort av nazistene,» fordi «Holocaust bare var en av disse forbrytelsene som hadde sitt eget navn,» mens Senegal klaget «hvorfor har vi ordet Holocaust når det ikke finnes i paragraf 99 i DDPA?»
Helt opplagt er Durban-«oppfølgeren» frukten på et svært giftig tre.
Alt dette bringer oss til den siste og aktuelle resolusjon før Generalforsamlingen, som promoterer DDPA sammen med Durban III. I fjor, da forsamlingen bestemte å holde Durban III, stemte ikke ett eneste vestlig medlem av FN for dette. Nå når Durban III er over, er målet å vinne tilbake de lunefulle europeerne og bevege dem inn i gruppen som avholder seg fra å stemme i det minste.
Frankrike og Storbritannia boikottet konferansen den gangen med en viss risiko for å stå side om side med Iran og Syria i en «anti-intoleranse»-affære som ville ha vært veldig ubehagelig. Men å pushe frem det arbeidet som Iran og kompani allerede har gjort kan vise seg å være lettere for anemiske diplomater, og vil kanskje komme til å bli oversett. Når alt kommer til alt, vil avstemningen finne sted i ferien og vil ikke bli direkteoverført på web.
FNs formel for å utbre moralsk forvirring og delegitimere den jødiske staten? Bare slit ut opposisjonen.
Jerusalem Post
Oversettelse: Willy Gjøsund



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: