I gamle dager var det både politisk og kirkelig korrekt å hate jøder. Faktisk ble det noen steder ansett som en god gjerning å dra inn en tilfeldig valgt jøde fra gaten og mishandle ham. En munk beskriver hvordan en hederlig kristen ”kraftig slo og tok ut øynene og hjernen til en troløs jøde som falt død om på stedet. … brødrene hans tok liket ut av kirken og begravet det.” (SMA-info 2009-1). Dette hørte med til den tidens freds- og kjærlighetsbudskap. Folk var lydige mot kirkens biskoper som de trodde hadde direkte kontakt med Gud. Jøder ble ikke sett på som en del av menneskeheten og mye galt var tillatt den gang. Nå opplever vi igjen støtte fra geistlige personer i forsøk på å sette jødene utenfor menneskesamfunnet, og igjen er usannhet et av deres redskaper.
Vi lar ikke pyntelig retorikk villede oss om hensikten til dem som fører krig mot jødenes hjemland. Hitler snakket jo også om fred mens han planla krig, og kommunistene sa at ”alle skal være like” mens folket led nød og de selv levde i overdådige kår. Derfor må vi passe oss for dem som fordømmer antisemittisme, mens de samtidig oppfordrer til boikott av Israel og støtter de mest radikale elementer i vårt samfunn, som aktivt vil hjelpe Hamas til å importere våpen fritt og ubegrenset. Det er nemlig våpen, ammunisjon og sprengstoff til bruk i krigen mot Israel det er totalforbud mot å importere til Gaza. Blokaden er en internasjonalt anerkjent våpenblokade som til og med vår radikale utenriksminister mener er lovlig. Dette vet både leninistene og Statskirkens ledelse.
I en artikkel i Vårt land 6. juli søker imidlertid Hamar-biskop Solveig Fiske å bortforklare hvorfor hun egentlig støtter de ekstreme organisasjonene som står bak aksjonen ”Ship to Gaza.” Hverken hun eller «Ship to Gaza» støtter jødehat eller martyr-ideologi, sier hun. Men det faktum at hele arrangementet er sponset og samordnet av folk som gjør nettopp det, tar hun ikke stilling til. For henne er det viktig å få fortalt at «Det handler blant annet om å skille klart mellom jøder og staten Israel i Midtøsten-debatten. Å stille seg kritisk til et lands politikk er ikke det samme som å kritisere og stigmatisere et folk.»
Et slikt skille klarer de fleste. Det som er ganske iøynefallende er imidlertid at biskop Fiske ikke selv klarer å skille mellom det å stille seg kritisk til et hvilket som helst lands politikk, og det å velge ut ett eneste land blant FNs 192 medlemmer og la all sin kritikk vedvarende gå ut over dette ene landet, mens en lang rekke av verdens mest grufulle, brutale, umenneskelige og på annen måte kritikkverdige land ikke blir møtt med en eneste kritisk ytring fra den samme biskops side. Da har hennes atferd ikke lenger noe med «kritikk av politikk» å gjøre: Da diskriminerer og stigmatiserer hun både landet og dets folk og praktiserer det vi kaller målrettet antisemittisme.
Verdens siste klassiske imperium, det arabiske, som i dag okkuperer hele Midtøsten, Nord-Afrika og halve Sudan, får leve i fred for biskop Fiske. At det å reise til Mekka er forbudt for jøder og kristne, vekker heller ingen rettferdighetstanker hos biskopen. Hun støtter den løgnaktige påstanden (f. eks. i dokumentet «Kairos Palestine«) om at det er Israel som driver apartheid mot araberne. Det er derfor bare araberne i Gaza hun er opptatt av nå: De må få opphevet forbudet (blokaden) mot import av våpen. Ikke en gang araberne i Syria som massakreres av sitt eget regime har fått del i hennes ”solidaritet og nestekjærlighet”.
Selektiv moral som brukes kun for å skade det jødiske folk eller dets hjemland heter på godt norsk: Jødehat. Jødehat eller antisemittisme er noe ganske enestående. I hele menneskehetens historie finner man ikke noe annet folkeslag som har vært utsatt for et slikt hat som jødene. Man skulle tro at opplysningstiden ville ha fjernet dette hatet og frigjort mennesket, men det motsatte skjedde, og fra 1800-tallet forsterket hatet seg for å nå et nytt høydepunkt i Holocaust.
Biskop Fiske avslører at hun ennå ikke har trukket særlig mye lærdom av det som den gang skjedde. Hun innrømmer at avsløringen av jødehatet i Oslo-skolen er en utfordring, men synes å trøste seg med at de jødiske barna opplever å bli «hetset på grunn av sin religion.»
Hadde hun tatt utfordringen på alvor og satt seg inn i grunnlaget for det jødehatet hun observerer og advarer mot, ville hun ha sett at det hverken nå eller under Holocaust var den jødiske religion som var under angrep: Jødehatet rettet seg dengang som nå mot det jødiske folk, eller «rase» som det engang kaltes. At det bortforklares og tilsløres som «kritikk av den israelske maktutøvelsen» og at man fortier at det jødiske folk fremdeles forsvarer seg mot trusselen om utryddelse, bare forsterker beviset for at det er det gamle jødehatet som er drivkraften, – også bak aksjonen «Ship to Gaza.»
