Shabbat Shalom alle sammen.
Denne fredagen er jødene verden over opptatt av å lage god mat til feiringen av den 5773. nyttårsdag. De som er så heldige å være i Jerusalem denne høytiden, kan ikke la være å merke en spesiell stemning som fyller byens gater. Ved Tempelhøyden samles jødene som generasjon etter generasjon etter at Tempelet ble ødelagt, har sikret at deres etterkommere vet at de tilhører Cohanim-gruppen som skal ta tjeneste den dagen Tempelet er på plass igjen. På lørdag kommer antallet cohanim som samler seg ved Tempelhøyden og fyller plassen, til å bli et par tusen, noe som forteller hvor levende Guds ord er for jødene.
Med en slik arv og med et slikt ansvar for arven, er jødenes fremtid mer lys og sikker enn noen gang.
Vi ønsker hele Beit Israel et godt nytt år, god Yom Kippur og mye Guds velsignelse,
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Fatwaen som ingen har lest
I forbindelse med den årlige «terrorfesten» som feires over store deler av den islamske verden den 11. september, ble noe av energioverskuddet i ”den arabiske våren” denne gangen ledet over i en rekke lokale angrep på amerikanske og andre vestlige utenriksstasjoner. Aksjonene varierte fra å være spontane og improviserte til godt planlagte, og er blitt begrunnet med at muslimer er krenket over en tøvete og ellers mislykket film som amerikanske mediefolk har produsert og distribuert for flere måneder siden.
Mediene var tidlig ute med å fyre opp under stemningen ved å påstå at det står «koptiske kristne» og «kristenkonservative» og til og med ”en israelsk statsborger” bak denne filmen. Dette er verken dokumentert eller dementert. I NRK var man i nyhetsredaksjonen mest opptatt med å få skjøvet foran seg kristenkonservative og koptere, uten å reflektere over at de selv og andre massemedier spiller en helt sentral rolle i produksjon og formidling av offentlig nedrakking av troende mennesker og deres religioner. Man mener at det er radikale islamister som tjener på slike hendelser og gateopptøyer, uten å nevne at det er mediefolkene selv og deres innleide ”eksperter” som gjør dette oppvigleriet til en del av sitt eget levebrød.
Drapet på den amerikanske ambassadøren i Libya, Christopher Stevens, overrasket ikke oss. Nettopp fordi han var så pro arabisk og anså seg å være en positiv brobygger mellom USA og den arabiske verden som han var personlig fascinert av, ble han angrepet av dem som vil sikre et vedvarende fiendtlig forhold til Vesten. Mordet var grundig planlagt, og de som utførte det kjente ambassadørens bevegelser og vaner. Stevens ble drept fordi han følte seg blant venner og tok lett på sikkerheten. Men, det er ikke bare arabervennlige amerikanere og jøder som må passe seg.
I Irak er om lag 1000 homofile menn og kvinner henrettet av islamister som for tiden driver på med å «rense» samfunnet. Denne informasjon er formidlet av både BBC og israelsk radio, uten at problemet har fanget de norske medienes interesse. Irak har, slik som mange islamske land, etter hvert utviklet seg til å bli et særdeles farlig land, ikke bare for jøder og kristne, men særlig for homofile. Vi skulle ønske at vår norske statskirke en gang i blant hadde brukt sin stemme til å støtte disse lidende menneskene, både i Norge og internasjonalt ved å bruke sin innflytelse i Mellomkirkelig råd og Kirkenes verdensråd, som statskirken har et meget nært forhold til, for å vise den islamske verden at våre verdier forbyr enhver form for forfølgelse av mennesker, enten de er jøder, kristne eller homofile. Det er jo ikke så veldig lenge siden deres egne ledere ble arrestert fordi de sto fast ved sin kristne tro?
Dessverre har den norske statskirken heller valgt å slutte seg til en felles fatwa fra Islamsk– og Mellomkirkelig råd. Tilsynelatende dreier det seg om ”felles front mot ekstremisme,” men for å forstå hva den sterke part i dette samarbeidet, pakistanske islamister, mener med ”ekstremisme,” kreves det at man har studert et dokument på 600 sider som ikke engang finnes tilgjengelig på norsk og som ingen i Mellomkirkelig råd har lest. En problematisk oversettelse av en innholdsfortegnelse med et meget kortfattet sammendrag av denne 600-siders fremstillingen, gir imidlertid alvorlig grunn til bekymring for at den norske statskirken har gått rett i fella, og i realiteten støtter en ganske uleselig eksegese av tradisjonell islamsk sharia-tankegang. Hvor hadde man hjemmelen til dette fra?
Den pakistanske fatwaen på 600 sider som ligger til grunn for samarbeidet med den norske statskirken, er skrevet på urdu av en av Pakistans mest profilerte islamister, Dr. Muhammad Tahir ul Qadri, som er kjent for sine uforsonlige tolkninger av islam. Denne krigerske aktivisten har valgt å utarbeide en fatwa om terrorisme og selvmordsbombing (ikke mot terrorisme og selvmordsbombing, slik det står i ”oversettelsen” av innholdsfortegnelsen.) Det er lite vi vet om detaljene i fatwaen, men de presiseringer og definisjoner som kan oppfattes fra det som er oversatt, maner til største forsiktighet. Har for eksempel Mellomkirkelig råd klart for seg hvordan islam skiller mellom ”sivile” og andre mennesker, eller mellom ”vilkårlige” og andre slags drap?
Under en konferanse som ble holdt om denne fatwaen i København den 6. september, hvor fatwaens forfatter redegjorde for innholdet, kom det frem at han mener at det islamske kravet om dødsstraff for blasfemi stammer fra Det nye testamente, og at han derfor ikke kan gå imot dødsstraff uten derved å gå imot både Koranen, Bibelen og Jesus Kristus.
Dette er mannen og hans budskap som den norske statskirken trykker til sitt bryst. Det er bare grov teologisk og moralsk uforstand som kan være forklaring til at medlemmer av en kristen kirke slutter seg til tankegangen og målsettingen i en islamsk fatwa som de ikke engang har lest innholdet i. Statskirkens islam-inspirerte fatwa støtter direkte opp om Det muslimske brorskaps krav om at kritikk av islam må kriminaliseres. En mer langsiktig konsekvens er at fred og frihet fra ekstremisme, terror og selvmordsbombing inntreffer når både kirken og kristendommen byttes ut med islam.
I statskirken håper man imidlertid at ” … ul Qadris nye oversettelse av Koranen, som gjenspeiler imamens «fredelige forståelse» av tekstene, kan være et viktig bidrag til videre dialogarbeid.” Vi må bare konstatere at statskirkens ledere nok har en vei å gå før formålet med ”dialogarbeidet” klarner for dem.
