Shabbat shalom alle sammen,
Det fleste av oss er tilbake fra en varm og herlig norsk ferie. Jeg har aldri forstått meg på nordmenn som reiser fra landet om sommeren, – den tiden da vi har herlig vær og blomstrende vakker natur. Men en fordel med utenlandsopphold om sommeren er at man unngår medienes latterlige agurksesong som år etter år gjentar sine banale overskrifter. Enkelte ser også ut til å ha fått solstikk i sommervarmen. Den gammelradikale anti-israeler i Dagbladet, Jan-Erik Smilden, ser endelig ut til å ha fått nok av sine gamle arabiske venner. Den 29. juli angrep han Egypts lederskap med overskriften: «Alle Løgners mor,» der han i kjent stil anklager egyptiske ledere for å være lystløgnere. ”Alle parter i Egypt lyver om det som skjer i landet. Derfor er det umulig å få vite den fulle og hele sannheten,” skriver Jan-Erik Smilden. Mon tro om Smilden ville ha formidlet den hele og fulle sannhet om de hadde snakket sant?
Han avsluttet med å fortelle at det egyptiske folk ble lurt av Nassers løgner og ennå ikke har lært: «… Løgnene og overdrivelsene hans [Gamal Abdul Nassers] før og under denne krigen [i 1967] overgår det meste. Egypt seiret på alle fronter sa Nasser, mens alle kampflyene hans var blitt bombet i filler og soldater i tusenvis rømte gjennom Sinai-ørkenen. Det tok ikke lang tid før egypterne skjønte de var blitt lurt, men mange har tydeligvis ennå ikke lært.» (Det var forresten Hitler som sa at Tyskland seiret på alle fronter, men forskjellen er kanskje ikke så stor.)
Tiden vil vise hvem som er raskest i oppfattelsen, egypterne eller Smilden, og vi lurer fremdeles på hvorfor han akkurat nå henger ut Egypt og overser lystløgnerne i alle de andre arabiske landene. Vi minnes imidlertid et hebraisk ordtak som sier at kamelen aldri ser pukkelen sin. Slik ser det også ut til å være både for journalist Smilden og for avisen Dagens redaktør som prisverdig er opptatt av jødehatets utbredelse i verden. I Dagens leder på lørdag regner han opp de kildene til jødehat han vet om, og anbefaler tiltak. Man skal jo ikke se helt bort fra at han kan ha rett i at den ensomme Varg Vikernes kan ha forårsaket en antisemitt her til lands en gang i tiden, men vi er overbevist om at avisen Dagens velvillige og langvarige formidling av NTBs antisemittiske propaganda har vært mye mer effektiv i så måte.
Vi ønsker alle en fortsatt god sommer med mye sol og glede.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
EUs krig mot Israel og mot seg selv
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
EU har nylig vedtatt et direktiv om at alle avtaler som inngås mellom EU-land og Israel må inneholde en klausul om at jødiske bosettinger i Judea og Samaria ikke er en del av Israel, og at avtalen derfor ikke gjelder for dem. Dette rasistiske direktivet støtter den palestinske ledelsens krav om at det i en palestinsk stat ikke må finnes en eneste jøde. Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, hvis funksjonstid som president formelt utløp for fire og et halvt år siden, har dessuten på ny gjort det klart at en eventuell fredsavtale med Israel bare er midlertidig, og forutsettes brutt innen ti år, slik profeten Muhammad lærte sine tilhengere å praktisere inngåtte avtaler. Hittil har det palestinske lederskapet aldri noen gang anerkjent at den jødiske staten Israel har rett til å eksistere som egen uavhengig stat i Midtøsten. Det er derfor i utgangspunktet mer enn betenkelig at israelske ledere er villige til enda en gang å risikere folkets sikkerhet i et nytt forsøk på å skape fred. Det er lett å forstå at politikere er villige til å ofre mye for å skape fred, men det går en grense der hvor freden må antas å bli mer blodig enn krigen.
Det er i dagens situasjon med arabiske opprør og borgerkrig på alle kanter også lett å forstå Mahmoud Abbas. Mannen som tok en doktorgrad ved et sovjetisk ”universitet” hvor han «beviser» at Holocaust ikke fant sted, har mye å tape om han ikke snart skaper fred omkring seg. Han har som militant terrorist innenfor Fatah stått bak mange morderiske aksjoner mot Israel, slik som for eksempel München massakren under olympiaden i 1972 og massakren på 22 skolebarn i Ma’alot i 1974. Han sier det han står for, i hvert fall når han snakker arabisk, og hans krav om en jødenren palestinsk apartheidstat i den delen av det tyrkiske imperiet som av det internasjonale samfunn i 1922 ble avsatt for å gjenopprette et nasjonalhjem for det jødiske folk, er dessuten helt i tråd med situasjonen i resten av den arabiske verden.
Men ingenting av dette har overrasket oss. Disse arabiske holdningene til jøder og Israel har jo vært kjent i mer enn 100 år. Det som bekymrer oss er den støtten til den arabiske rasismen og truslene om å utslette Israel som på forskjellige indirekte måter kommer til uttrykk fra vestlige land og politiske ledere. Fra norsk side er man fremdeles innstilt på å finansiere krigshissende hat-propaganda i palestinsk fjernsyn og å lønne palestinske terrorister mens de sitter fengslet.
Den enorme økonomiske støtten som EUs ledere har gitt til palestinske terror-organisasjoner kan ikke forklares som et engasjement for fred i verden. Noe annet og mer alvorlig må ligge bak slik suicidal atferd. Nylig opplevde vi at EU ble presset til endelig å erklære Hizbollah som en terror-organisasjon. Men det gjaldt bare ”den militære delen” av Hizbollah. Den politiske og strategiske ledelsen for denne terror-organisasjonen tør EU-byråkratene ikke å røre ved. Fordi EU gjennom myndighetene i Libanon samarbeider med Hizbollahs ledelse ville jo en slik innrømmelse også ramme EU.
Hvorfor går så EU i denne situasjonen i stedet til et politisk angrep på Israel? Hva er det EUs lederskap prøver å avlede vår oppmerksomhet fra? Hvorfor var det viktig for EU-byråkratene å skape vansker for fredsprosessen? Kan det være at EUs mange partnere i Midtøsten nettopp ikke vil ha fred fordi det er konfliktene som gir dem levebrød?
Måten EU-byråkratene nå blander seg opp i Israels forhold til sine naboer på virker oppsiktsvekkende, men må forstås på bakgrunn av deres aktive støtte både til frivillige organisasjoner som lever av fremmedfinansiert undergravning av staten Israels internasjonale omdømme, så vel som til rene terroristorganisasjoner som Hizbollah, Hamas og Fatah. Vi har aldri sett noe liknende i forhold til andre regionale konflikter, som for eksempel den tyrkiske okkupasjonen av Nord-Kypros, krigen i Kurdistan, den kinesiske okkupasjonen av Tibet, konflikten i Kashmir eller den marokkanske okkupasjonen av Vest-Sahara. Det hele vitner om at det er noe helt annet enn krav om «rettferdighet» som er EUs drivkraft bak deres Midtøsten-politikk.
EUs utenrikspolitiske leder, den tidligere ungkommunisten og nåværende baronesse Ashtons reise med privatfly til Egypt for å besøke den arresterte islamisten Morsi som er under etterforskning for korrupsjon, maktmisbruk og mord, fant sted for å gi ham ”moralsk støtte” og signalisere til den islamske verden at EU støtter Det muslimske brorskap som er islamistenes ideologiske hovedorganisasjon. Dette var en kostbar politisk symbolhandling som sier mer enn 1000 ord. Ingen forståelse blir vist de nåværende egyptiske sivile og militære ledere som søker å redde Egypt fra islamistisk kaos og økonomisk og sosialt sammenbrudd. Men dette synes ikke å angå EUs ledere.
Mot denne bakgrunn synes det bare å være et utslag av gammel europeisk tradisjon at jødene utpekes som EUs offer. Slik var det i 1938 da man begynte med å oppfordre til boikott av jødiske butikker og i løpet av få år klarte å rettferdiggjøre og gjennomføre drap på millioner av jøder. Det er ikke Israel som står i veien for freden. Denne destruktive rollen er det i dag EU som innehar.
