Norge, sammen med Europa forøvrig, har en nokså slem historie i bagasjen når det gjelder jødene. Som vi vet, behøvde for eksempel ikke de tyske nazistene selv anstrenge seg mye da de ville deportere 302 jødiske menn, 188 jødiske kvinner og 42 jødiske barn til utryddelsesleirene i Tyskland den 26. november 1942.
For det sørget politisk korrekte, høflige, vennlige, velmenende, sikkert hardt arbeidende, samvittighetsfulle og seriøse nordmenn for.
Akkurat like seriøse og politisk korrekte som de er i 2011 når de ikke unner jødiske menn, kvinner å forsvare seg og sine i det eneste jødiske land i hele verden.
Norske embedsmenn kan ikke lenger skade jødene så mye, den typen opplagt jødehat ville nok blitt slått ned på.
Men jødehatet lever i beste velgående. Som Norge nektet jøder og jesuitter adgang til Riket og ikke ville forandre denne paragrafen i lovverket før rundt 12 år etter at Henrik Wergeland tok saken opp første gang i 1839 (forbudet mot jøder ble opphevet i 1851, seks år etter Wergelands død), har man alltid noe man vil nekte jødene. Man har sine “gode grunner” – i dagens samfunn kalles det “politisk uenighet med staten Israel.”
Men det er mer enn som så. Man utvider den politiske uenigheten sin – meningene sine – til å bli gjeldende lov. Det er også en gjeldende konsensus om at etablert praksis for eksempel når det gjelder ordvalg om konflikter som angår Israel er greit, selv om det er ukorrekt. Et godt eksempel på dette er Obamas nylige omtale av våpenhvilelinjene [1967-linjene] som i media, både norske og utenlandske, nesten konsekvent blir omtalt som “grensene fra 1967.” Dette er juridisk sett feil, for det var ingen grenser mellom Israel og den såkalte “Vestbredden” (Judea og Samaria) før 1967, men våpenhvilelinjer. Man kan innvende at “vi skjønner hva som menes,” men det holder ikke. Forskjellen mellom våpenhvilelinjer og grenser er nemlig stor. Konflikten dreier seg nettopp om jus og internasjonale overenskomster og lovverk. Man bør derfor ytre seg presist når man omtaler saken.
At meninger blir til “gjeldende lov,” hjulpet av den innebygde motviljen man har mot jøder, ser vi et eksempel på i kronikken i Aftenposten / Fædrelandsvennen som ble publisert 22. mai. Her åpner man med en påstand som, hvis man går den nøyere etter i sømmene, ikke medfører riktighet.
Kronikken heter “Finansierer ulovlig bosetning.” Men er den det?
Artikkelen i seg selv er interessant nok. Den omhandler en del kristne organisasjoners støtte til jøder i Israel. Det berettes om Per Faye Hansen som jobbet iherdig med å hjelpe jøder i sikkerhet fra nazistenes forfølgelser, og hans opprettelse av Karmel-instituttet som hjalp jødene uten å prøve å omvende dem. Andre kristne organisasjoner som samler inn penger til jødene får fortelle sin historie, og det er en egen faktarute under overskriften “Israelvennene,” med informasjon om forskjellige organisasjoner som driver ulike virksomheter som etter deres syn er best for å hjelpe jødene.
Det blir fortalt om Bibelens profetier om landet Israel, noe som er godt kjent for de fleste kristne, og det blir til og med gått noe mer i dybden enn normalt i avisartikler, idet man forklarer begrepet “erstatningsteologi,” altså læren om at Bibelens løfter til jødene om landet ikke skulle gjelde, men er blitt erstattet av “åndelige” løfter, – løftet om det himmelske landet, som gis til alle som tror, både jøder og hedninger.
Det fortelles kort om krigen i 1967, men det utelates som vanlig at det ikke var Israel som var aggressoren, men araberne. Det var araberne som etter folkerettslige prinsipper startet krigen. Det er vesentlig for helhetsbildet. Setninger som “Palestinerne krever Vestbredden tilbake” blir absurd for dem som ser denne helheten. Man “krever” ikke noe når man starter en krig og taper – man har ikke noe å kreve. Man setter seg ned ved forhandlingsbordet som Genève-konvensjonene forutsetter. Derfor sa også Obama “- med gjensidige bytteavtaler, slik at sikre og anerkjente grenser er etablert for begge stater” – etter at han hadde sagt USAs mening om hvor grensene burde gå.
Til nå har ikke Israel hatt noen forhandlingspartner. Egentlig kunne dette vært Jordan, siden området lå under Jordan da krigen startet, men Jordan vil ikke forhandle om området, og noe Palestina har som kjent aldri eksistert. Jordans okkupasjon av området var dessuten i strid med – ja, nettopp – folkeretten. Israel har vært villig til å oppgi området til araberne i bytte mot varig fred, men “palestinernes” talsmann den gang, Yassir Arafat, gikk ut fra forhandlingsmøtet i sinne da dette tilbudet i sin tid ble gitt ham på Camp David. Skulle det være noen rettferdighet at Israel likevel ga sin del av “bytteavtalen” – altså land, – mot ingenting? Ingen varig fred i bytte mot land motparten hadde tapt i en krig de selv startet?
Enhver skjønner den manglende logikken.
Eller. Norges offisielle politikk, som ifølge Tor Wennesland, norsk representant overfor de palestinske myndighetene, sitert i kronikken, er at “Vestbredden er okkupert av Israel” – og denne politikken er, ifølge Wennesland, bygget på menneskerettighetene og folkeretten.
Fysisk sett er tilstanden kanskje en okkupasjon, men den er etter Genevekonvensjonene lovlig. Også bygging der.
Artikkel 49 i den fjerde Genève-protokoll forbyr bare okkupasjonsmakten å deportere eller overføre deler av sin sivile befolkning til det okkuperte territoriet. Den forbyr ikke sivile å handle på egen hånd, kjøpe land i okkuperte områder og bosette seg blant den eksisterende befolkningen i området. (Om folkerettens regler med hensyn til “okkuperte territorier.”)
Som når Gahr Støre kommer med sine påstander om at denne brytes, er vi fristet til å spørre Wennesland om eksakt hvilken paragraf eller punkt i folkeretten som brytes når det bygges boliger i Judea og Samaria. Vi kan på vår side igjen sitere fra “The Palestine Mandate.” The Council of the League of Nations: July 24, 1922, uthevninger foretatt av oss:
Art 6: The Administration of Palestine, while ensuring that the rights and position of other sections of the population are not prejudiced, shall facilitate Jewish immigration under suitable conditions and shall encourage, in co-operation with the Jewish agency referred to in Article 4, close settlement by Jews on the land, including State lands and waste lands not required for public purposes.
Om FN-resolusjonen om områdene:
FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242, vedtatt i kjølvannet av Seksdagerskrigen, tok sikte på å opprette retningslinjene for en “fredelig og akseptert løsning” som partene skulle enes om. I overensstemmelse med dette bekreftet den at oppfyllelsen av FN-charterets prinsipper krever etablering av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som skulle inkludere tilbaketrekking av israelske, væpnede styrker [ikke nødvendigvis alle israelske væpnede styrker] fra territorier [ikke nødvendigvis alle territorier] okkupert i 1967, så vel som opphør av alle beskyldninger om eller tilstander av krigerskhet og respekt for og anerkjennelse av suvereniteten, den territoriale integritet og politiske uavhengighet til enhver stat i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler om eller virkelig bruk av makt.
FNs Sikkerhetsråds resolusjon 338 (22.10.1973), som ble vedtatt etter at Egypt og Syria, uten noen provokasjon fra Israels side, startet Yom Kippur-krigen i 1973, gjentar resolusjon 242 (1967) og erklærer at «forhandlinger mellom partene påbegynnes umiddelbart og samtidig med våpenhvilen… med sikte på å etablere en rettferdig og varig fred i Midtøsten.»
Vi ser veldig klart av ovenstående at det slett ikke handler om brudd på folkeretten. Ei heller om brudd på verken Geneve-konvensjoner eller FN-resolusjoner.
Mest sannsynlig handler dette om en intens motvilje mot jøder. De skulle ikke få ha levelige kår i Europa under Den annen verdenskrig, og ikke selv nå, etter den kaldblodige og systematiske utslettelsen av millioner av dem formår Europas regjeringer å beskytte dem mot økende trakassering og hatkriminalitet, så de i økende grad forlater sine hjemland. Men ikke nok med det. De skal ikke få ha levelige kår i sitt eget, tusener av år gamle land, Israel.
For dette handler for dem om å overleve. Israel er truet fra alle sider av erklærte fiender, utallige terroristorganisasjoner med ett mål: å drepe jøder, og om mulig utslette staten, og de viser gang på gang at de mener alvor. Likevel forlanger skinnhellige og politisk korrekte Europa, og Norge kanskje i særdeleshet, at landet skal sette seg ned og forhandle med organisasjoner som inngår partnerskap med disse. Hvor langt kan en stat egentlig gå uten totalt å miste sin moralske kredibilitet? Støres gjentatte “krav” om at Israel må gjøre det ene og det andre av innrømmelser, og skandaløse uttalelse at “Israels bygging på okkupert område er en av de største truslene mot fredsforhandlingene” (19.10.2010) er, sett på grunnlag av blant annet ovenstående, en oppsiktsvekkende feilslutning.
Spørsmålet er hvorfor media og politikere drar slike slutninger. Svaret er antagelig det samme som i 1942 da norske embetsmenn – lensmenn og politifolk – geleidet 532 jøder til skipet som skulle bringe dem til die Endlösung der Judenfrage: det eldgamle jødehatet.
Aftenposten: Finansierer ulovlig bosetning
Les også:
Israel og bosettingen i forhold til folkeretten
Wikipedia om Wergeland
Wikipedia om DS “Donau”
