Shabbat shalom alle sammen,
Det er med blandete følelser at Israel omsider har gått med på å utveksle soldaten Gilad Shalit med 1027 Palestina-arabiske terrorister. Alle gleder seg over at han kommer levende fra gisseltakerne, men frykter samtidig for konsekvensene av at terror og gisseltaking blir lønnsomt.
Men vi ser flere konsekvenser. De løslatte terroristene som er dømt for å ha drept og skadet mange uskyldige jøder i hundrevis av terroraksjoner, er av norske medier nesten utelukkende beskrevet som politiske fanger som er fengslet ”av sikkerhetsgrunner.” Aftenposten som allerede har skrevet flere hyllemeter om den eneste norske terroristen (som de ikke fremstiller som politisk fange), velger å bruke ekstremorganisasjonen B’Tselem som sin kilde for å informere sine lesere om 5200 Palestina-arabere som skal være fengslet ”av sikkerhetsgrunner.” På denne måten klarer avisen på sin egen infame måte å rakke ned på Israel ved å skape et falskt inntrykk av at Israel fengsler mennesker for sine politiske meninger. Uforberedte lesere som ikke kjenner forholdene har liten mulighet til å gjennomskue Aftenpostens politiske speilvending. Slik blir det når jødisk blod er mindre verd enn andres.
Andre aviser går et skritt videre ved å resirkulere gamle løgner, slik vi ser det i lokalavisen Firda, der man anklager jødene for systematisk å nekte araberne tilgang til vann. Vi gjetter at avisen har blitt inspirert av deres lokale «kaptein Sabeltann,» som tjener gode penger på å utgi en antisemittisk barnebok med nettopp slike løgner. Slik propaganda viser at det ikke er grenser for hva man er i stand til å anklage jødene for, selv i vårt såkalte opplyste samfunn. Vi kan bare konstatere at jødehat forblir jødehat uansett kamuflasjefargen.
Mens mediene er opptatt av å demonisere Israel, fortsetter araberne med våronna som blant annet går ut på å rense Midtøsten for kristne og urfolk, – å frastjele dem både liv, arv og identitet. Etter 1948 klarte de å gjøre Midtøsten og den islamske verden praktisk talt jøderen. Snart vil de også gjøre seg ferdige med å avkristne de eldste kristne samfunn i verden. Siste økt i den arabiske våren ville være å renske området for urbefolkninger. Mellomkirkelig råd er imidlertid bare bekymret for situasjonen i Egypt hvor kameralinsene fremdeles er i arbeid. Utryddelsen av de kristne i Irak har de glemt.
God helg fra oss i SMA-redaksjonen!
**********
Et kristendomsrent Midtøsten er like om hjørnet
Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, SMA.
Mens Vesten er opptatt av å hylle «den arabiske våren” og ”demokratiets feber” som ”smittet” hele befolkningen i den arabiske verden, har araberne selv nærmest uforstyrret og systematisk drevet med noe helt annet. De er i ferd med å rense Midtøsten for det som er igjen av regionens kristne og de urbefolkninger som ennå finnes der. Libanon ble så å si renset for kristne da PLO og Hizballah ryddet plass for sin krig mot Israel, et foruroligende resultat tatt i betraktning at landet i utgangspunktet hadde kristen majoritet. I Irak er den urgamle kristne assyrisk-khaldeiske befolkningen fanget i ildlinjen mellom shia- og sunnimuslimer som både dreper hverandre og sammen, går løs på de forsvarsløse kristne. Folk er brent i kirkene sine, tvangsislamisert og jaget på flukt, mens den vestlige okkupasjonsmakten i landet ser en annen vei.
Både i Syria, Libya, de palestinske områdene og Egypt er mange kristne blitt drept og mange tvunget til å forlate sine hjem. Denne utviklingen har vært så tydelig i forbindelse med det arabiske våropprøret at selv ikke arabiskorienterte vestlige medier helt har kunnet fortie fenomenet, slik de ellers pleier. I Syria blir både kurdere og kristne assyrere angrepet og drept av muslimske gategjenger så vel som regimets militære, som i pakt med sin tradisjon benytter disse drapene som sjokkbehandling for å skremme resten av befolkningen til lydighet.
Jemen som anser seg som landet med den ”reneste” arabiske befolkningen, er allerede renset for kristne og jøder. Her er det kun en håndfull jøder igjen, og deres skjebne får vi ikke vite noe om, både fordi landet er lukket og fordi ingen her bryr seg om dem.
I Libya foregår det harde kamper om makt og herredømmet over oljeressursene. Vi får høre at dette er en krig mot Gaddafis onde regime, men det er noe langt mer enn det. Påskuddet for NATOs bombing var å hindre Gaddafi i å massakrere sin egen befolkning i Benghasi, men ingen forestilte seg at han ville massakrere mer enn 50.000 og legge store deler av landet i ruiner. Dette er imidlertid også blitt en krig for å skyve landets urbefolkning, berberne, som er både muslimer og kristne, ut av maktposisjonene de tradisjonelt har innehatt i Nord-Afrika, og erstatte dem med de mer medgjørlige etterkommerne etter de arabiske innvandrerne som engang erobret landet. Ingen vestlige medier forteller deg om imperialistenes kamp for hegemoniet i Nord-Afrika, hverken den arabiske eller den europeiske. Ingen medier nevner at i den krigen utryddes også de siste kristne berbere i Libya.
Opptøyene i Egypt ble raskt fulgt opp med intensiverte angrep på den lokale koptiske urbefolkningen. Kristne ble brent sammen med kirkene sine, mens vår utenriksminister Jonas Gahr Støre reagerte med å åpne den norske ambassaden i Kairo for servering av lunch til Det muslimske brorskap som støttet disse angrepene på de koptiske kristne
Som om dette ikke var ille nok, gikk Utenriksdepartementet et skritt videre i å tilsløre det som skjedde i Egypt ved å finansiere en «dialog-konferanse» ved Universitetet i Oslo. Kopterne så vi ingenting til på konferansen, men Brorskapets talsmann ble gitt anledning til å fortelle det norske folk på Dagsrevyen 12. mai at de muslimske angrepene og drapene på kristne koptere, med nedbrenning av kirker i Kairo, egentlig var de kristnes egen skyld, ettersom de holdt seg i kirkene og ikke gjorde revolusjon slik som muslimene.
Sist søndag våget kopterne seg ut i gatene i en fredelig protest mot ny nedbrenning av en kirke i Aswan og blindt drap på kristne. Minst 26 av dem ble drept bare under denne demonstrasjonen, noen av dem ble skutt og noen ble overkjørt av militære kjøretøyer foran åpent kamera. Reaksjonen fra de militære, som fremdeles kontrollerer Egypt, har vært å anklage de kristne ofrene for forræderi og kalle dem ”revolusjonens fiender”. Igjen er det ofrene som får skylden for ugjerningene, mens de gamle diktatorene tilpasser seg sin nye tilværelse sammen med de ekstreme islamistene som norske myndigheter allerede har innledet samarbeid med.
Nå som diktatorer som Mubarak og Gaddafi ikke lenger plager Vestens samvittighet, tror man at den demokratiske våren vil blomstre i den arabiske verden. Men dette avslører bare Vestens selvbedrag. De vestlige lederne som innerst inne forstår dette, har allerede tatt forholdsregler. De vet at for å komme ut av den situasjonen de har vært med på å skape i Midtøsten uten å blamere seg altfor mye, må de få trukket i gang en ny runde med kritikk av Israel og restarting av «fredsprosessen.» Begge deler kom som bestilt etter oppvisningen i FN 23. september. Mens kopterne led i Aswan og Kairo, bar vestlige ledere seg over at Netanyahu-regjeringen ga byggetillatelse til 1100 leiligheter i en anerkjent jødisk bydel i Jerusalem. Etter at Mahmoud Abbas for n-te gang hadde nektet å anerkjenne den jødiske staten Israel som fredspartner, glemte de vestlige lederne sine tomme statskasser og forlangte omstart på arbeidet med en tostatsløsning som bare Israel har sagt at man vil ha. Det eneste Israel behøvde å gjøre om de ville unngå en «fredsløsning,» er å insistere på gjensidig anerkjennelse mellom» to stater for to folk som lever side om side i fred og sikkerhet.»
Vi kunne være fristet til å mene at så lenge utenriksminister Støre betaler regningen, må man gjerne fortsette å forlange at alle partene i Midtøsten skal levere noe de ikke har: Frihet fra diktatorene, demokrati fra islamistene, fred fra palestinerne og land fra israelerne. Med en slik politikk vil verden fortsatt kunne avlede oppmerksomhet fra sine virkelige problemer og møte både økonomisk og politisk bankerott med høy sigarføring. Men for denne politikken er det fortsatt de kristne i Midtøsten og Nord-Afrika som vil måtte lide mest.
