Et fritt folk i vårt eget land – Hebron

Kan vi være et fritt folk i vårt eget land uten den første byen i Israel?
For flere år siden ble jeg intervjuet av en journalist som tok opp forskjellige spørsmål omkring det jødiske samfunnet i Hebron. Det var under feiringen av årsdagen for frigjøringen av Hebron i 1967. Hans konklusjon var: – Vel, jeg antar at du ikke feirer dagen i dag?
«Hvorfor ikke?» svarte jeg.
«Jo, dere har alle disse problemene og utfordringene, hvordan kan du være i stand til å feire?»
«Dette er noe du bare ikke forstår,» svarte jeg. «Hvor var vi for 70 år, eller 60 år siden? Var vi i Hebron? I dag er jeg her, i den første jødiske by i Israel noensinne. Jeg bor her, jeg jobber her, barna mine vokser opp her. Dette er mitt hjem. Ja, vi har problemer. Det går opp og ned. Saker og ting må ordnes. Og det vil de bli. Men jeg er her. Og så lenge jeg er her, så har jeg noe å feire, og det er akkurat det jeg gjør i dag!»
Et av våre mest spesielle jubiléer skjer denne helgen. Torah-delen av Hayei Sarah, ellers kjent som «Shabbat Hebron» er en helt ekstraordinær hendelse. Det er ikke en ordinær sabbat (som forøvrig også er unik i Hebron.) Det er en stor begivenhet.
I løpet av det siste tiåret har rundt regnet 20.000 mennesker bidradd til denne spesielle sabbaten hvor man samles inne i Hebron og Kiruyat Arba for å glede seg. Det starter fredag morgen med at gamle og unge israelere drar inn i byen. Jøder fra USA og andre land flyr til Hebron forå være i Hebron ved denne spesielle anledningen.
Mer enn et halvt år før denne sabbaten begynte vi å få telefonoppringninger og e-mailer med forespørsel om overnatting og servering på denne lykkedagen. Telt i mengder slås opp utenfor Me’arat Hamachpela, eller Patriarkenes og Matriarkenes hule. Offenlige bygninger forvandles til sovesaler med separate fasiliteter for menn og kvinner. Dette er den eneste gangen i året hvor stuen min er stuende full av mennesker som sover på gulvet.
Ett år kom en ung kvinne inn på kjøkkenet for å takke kona mi. Hun spurte hvorfor. Kvinnen sa at hun hadde sovet i ett av rommene i huset vårt. Vi hadde ingen anelse om at hun var der, eller hvor hun hadde sovet, for rommet var allerede fullpakket.
Et kjempetelt er satt opp utenfor boligområdet Avraham Avinu, og her tilberedes mat for tusenvis av gjester. Bokstavelig talt hver eneste ledige krok og plass i Hebron er fylt opp av mennesker som sover og spiser der de kan finne noen få ledige kvadratmeter.
Hele dagen og hele natten er gatene full av mennesker på vei til eller fra forskjellige boligområder i Hebron. Lørdag ettermiddag er det mange som drar på omvisning i byen og besøker Hebron Heritage Museum på Beit Hadassah, Isais og Ruts grav i Tel Rumeida, og Avraham Avinu-synagogen. Egne Casba-rundturer er også på agenadaen for dagen.

httpv://www.youtube.com/watch?v=nPc2fBlbJR8

Selve hjertet i dagens aktiviteter skjer på Me’arat Hamachpela. Fredag kveld samles bokstavelig talt tusener av mennesker på denne hellige plassen, innenfra og ut, for å be glade sabbatsbønner. De danser og synger under en kjempemessig “Carlebach minyan» fremført på plassen ved Machpela, – et utrolig oppløftende syn.
Men toppen av kransekaka, og den egentlige grunnen for feiringen, starter tidlig lørdag morgen.
Klokken 05:15 drar tusener av mennesker til morgenbønnen ved Machpela. Hele bygningen er åpen for jødiske bedende, også “Ohel Yitzhak,” Isak-hallen, som ellers er tilgjengelig for jødene kun ti dager i året. Den første vatikin-gudstjenesten som starter ved soloppgang, er åndelig sett en inspirerende måte å starte dagen på.
Men den aller største begivenheten skjer en time inn i gudstjenesten. En Torah-rull blir tatt ut av Den hellige arken og åpnet. Den første personen, vanligvis en cohen, eller prest, blir hentet opp til Torahen. Etter at en velsignelse er opplest, begynner han å lese:

«Sara ble 127 år gammel; det var hennes levetid. Sara døde i Kirjat-Arba, det er Hebron, i Kanaan. Da gikk Abraham inn og sørget og gråt over Sara. … Abraham … veide opp for ham det sølvet han hadde nevnt i hetittenes påhør, 400 sekel av det slaget de bruker i handel. … Og Abraham gravla sin hustru Sara i hulen på Makpela-jordet, øst for Mamre, det er Hebron, i Kanaan. Således gikk jordstykket og hulen der over fra hetittene til Abraham, som gravsted til odel og eie.» (1. Mosebok 23, 1-20)

Her, ved Machpela i Hebron, kjøper Abraham den første jødiske eiendom i Eretz Yisrael, Israels land, for omtrent 3.800 år siden. Det er en forbløffende tanke: her er vi, nesten 4.000 år senere, avkom fra  den første jøde, på akkurat den plassen som vi leste om i Torahen. Det er enda mer forbløffende av den grunn at dette hellige stedet var utenfor jødenes rekkevidde gjennom sju århundrer etter mamelukkenes erobring av Israel i 1267. Kun etter vår tilbakevending til Hebron i 1967 ble denne hellige plass igjen tilgjengelig for alle og enhver som ønsker å besøke stedet eller kommer for å tilbe.
Hvis ikke det er en grunn til feiring, hva er da verdt å feire?
På grunn av politisk antisemittisme, har den første jødiske nasjonalarven blitt gjenstand for internasjonale kontroverser. UNESCO har anerkjent vårt første hellige sted som «palestinsk verdensarv,» og har bedt om at den tas bort fra Israels liste over «nasjonal arv.»
Skulle dette stedet igjen komme under muslimsk kontroll, ville ikke jøder (og kristne) lenger kunne komme til stedet og tilbe på dette hellige sted, slik det var i 700 år, ettersom araberne anser det for å være en moské. I islam er det bare muslimer som får lov å komme inn og be i en moské.
Støtten for fortsatt jødisk tilstedeværelse i Hebron og Machpelah er merkbar. Omtrent en halv million besøkende fra alle religioner besøker Hebron og Machpelah hvert år. De stemmer med føttene. Undersøkelser viser at nesten 90 prosent av israelerne er imot oppgivelse av Me’arat Hamachpela. Å gi fra oss Hebron og Me’arat Hamachpela er det samme som å kutte av røttene våre. Og vi vet alle hva som skjer med et tre når du skjærer av røttene.
Shabbat Hayei Sarah i Hebron er en bekreftelse av vårt folks rett til å leve og tilbe fritt i landet vårt. Dette er legemliggjøringen av Israels nasjonalanthem, Hatikva: Lehiot am hofshi, b’artzeinu – å være et fritt folk i landet vårt. Kan vi være et fritt folk i landet vårt uten den første jødiske by i israel; uten fri og ubegrenset tilbedelse på det første jødiske sted i landet vårt?
Denne sabbaten vil rundt 20.000 mennesker fra Israel og ellers i verden svare på dette spørsmålet, ved Machpela i Hebron.
Forfatteren er talsmann for det jødiske samfunnet i Hebron. Denne artikkelen er dedisert til minne om Rabbi Sholom DovBer Goldshmid, som døde forrige uke. Han ble født i Hebron for 86 år siden, han overlevde Hebron-massakren, men faren hans, Moshe, ble drept hjemme i sitt eget hus. Han elsket Hebron av hele sitt hjerte og all sin sjel. Må hans minne være velsignet.
Oversettelse: Willy Gjøsund



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: