Mandag kveld ble innbyggerne i den vestlige delen av Galilea vekket av eksplosjoner forårsaket av flere raketter som landet i nærheten av den israelsk-libanesiske grensen. Rakettene forårsaket noe materiell skade, men ingen mennesker ble skadd.
I motsetning til Israels sørlige deler har det i et par år vært relativt stille i nord, mot Libanon. Enkelte militante grupper har riktig nok vært inne sør for Litani-elven. Disse gruppene har forskjellige religiøse og politiske motiver, og forskjellig slagkraft. Den absolutt farligste gruppen er Hizbollah, som man regner med er i stand til å avfyre hundrevis av raketter samtidig som på et øyeblikk kan treffe så langt sør som i byen Dimona.
Man tror at hendelsen på ingen måte var noen tilfeldighet. Rakettangrepet kom bare få timer etter at en mystisk eksplosjon fant sted i en iransk by som har stor strategisk betydning. Iran støtter som kjent Hizbollah i Libanon, og også Syria er sterkt tilstedeværende. Eksplosjonen i den iranske byen Esfahan, som har en nøkkelposisjon i landets antatte atomvåpenproduksjon, var foreløpig den siste i en rekke hendelser man tror er iverksatt av spionagenter fra Vesten etter den siste rapporten fra FNs atomenergibyrå IAEA.
I tillegg har Syria truet Israel og Jordan med represalier etter at seks piloter ble drept i et raid forrige uke. Det er ingen hemmelighet at både Syria og Iran har stor innflytelse på både sjia- og sunnimuslimske millitante sør i Libanon, og støtter dem både ideologisk, økonomisk og med hensyn til logistikk. Hizbollah er også åpne om sin allianse med Iran. De gjentar ofte at et angrep på iranske kjernefysiske installasjoner vil resultere i en eskalering med Israel.
Det er likevel ikke så sannsynlig at Hizbollah står bak gårsdagens rakettangrep. Gruppens politiske fløy står midt i sin hittil verste krise etter at den tok makten etter opptøyene 14. mars. Dette forstår syrerne og iranerne, men de hadde øyensynlig et behov for å sende et varsel til Israel. Man tror at kanskje palestinske sunnimuslimske grupper som har flyktet til Libanon etter opptøyene i Syria, kan stå bak angrepet, og at angrepet kanskje mer var en høyrøstet melding om at man blir lagt merke til, enn et reellt angrep, spesielt ettersom rakettene ikke var spesielt kraftige, og heller ikke traff vitale mål i Israel.
Israels begrensede gjengjeldelse var også preget mer av at landet ønsker å sende signaler om at ethvert angrep vil bli gjengjeldt, men at man ikke øsnker en storkonflikt. Man antar at Libanon ikke vil svare, noe som også er et signal, – om at man heller ikke der ønsker en opptrapping. I mellomtiden holder Hizbollah seg nede i bunkersene sine, i påvente av en mer substansiell trussel mot deres hegemoni i landet, som Irans forlengede arm.
Ynet
