I tider hvor menneskene over hele verden sitter kveld etter kveld og foran sine TV-apparater og med stor interesse kikker på andre mennesker som på sin side bretter ut til allmenn forlystelse det fineste og mest private i et menneskes liv, – følelsene for et annet menneske – som om det var et spill, – jakten på den såkalte kjærligheten og lignende konsepter, – er det kanskje for mye forlangt å be om balanse når det gjelder noe så komplisert som situasjonen i Midtøsten. Ikke at det ikke har vært antisemittisme i århundrene som har gått, men kombinasjonen av besteborgelig moralsk indignasjon over jødene kombinert med denne moralske degenerasjonen gir forutsigbare resultater, bare man er noenlunde edruelig og ser tegnene.
[pullquote] Borte er alvoret, tyngden og den integriteten som skulle hjelpe mennesker som er i ekte nød[/pullquote]Det er like lite flatterende for et samfunn hvor et illustrert sladreblad som «Se og hør» er det mest solgte, at prester opptrer som sirkusartister og vier folk i telefonkiosker, og presenterer deler av eget sexliv og -fantasier i bokform, i en eneste samrøre av og med historier og anekdoter fra Bibelen, (mis)tolket til det ukjennelige av forfatteren. Borte er alvoret, tyngden og den integriteten hos Kirkens menn som skulle hjelpe mennesker som er i ekte nød. Ikke overraskende blir de meget populære i kretser som ikke har noen interesse av kristendom, men er desto mer opptatt av underholdningen som er nevnt over.
Det er godt ikke alle kristne tilhører denne gruppen.
I Sør-Afrika vil Johannesburg Universitet nå boikotte Israel på det akademiske plan. I praksis betyr det at universitetets 25 år lange vennskapsforhold med Ben-Gurion universitet i Negev avsluttes 1. april 2011. Hundrevis av afrikanske professorer har gått i bresjen for boikotten, og Nobelprisvinner og erkebiskop Desmond Tutu gir aksjonen kredibilitet og tyngde ved å gi sin støtte til beslutningen. I alle fall i enkelte kretser. Tutu har flere ganger sterkt kritisert Israel politikk, ikke alltid så saklig eller balansert, og har derfor fått kraftig pepper for sine uttalelser, både av den amerikanske advokaten, jusprofessoren og politiske kommentatoren Alan Dershowitz som besøker Oslo i disse dager, samt av The American Jewish Comittee og The Anti-Defamation League.
Enkelte av uttalelsene er så kritisk at dersom han er riktig sitert, er det klart antisemittisk. Blant annet er han sitert på at «sionisme har veldig mange paralleller med rasisme.» Ordlyden har variert i de forskjellige medier, men han viser klart med sitt siste utspill hvor han står.
Politisering av kristendommen
Det er naturlig å tenke over hva som gjør at nettopp kristne mennesker, og gjerne kirkenes ledere, innntar en slik holdning til Israel. Leser man Bibelen uten forbehold, fremgår det nemlig ganske klart at kristendom oppsto som en direkte avlegger av jødedommen, i alle fall hadde kristendommen sitt utspring blant jøder. Da ikke-jødene i den første tiden av kristendommens historie ble besluttet opptatt i det kristne fellesskap, ble det gjort ganske tydelig at man ikke skulle rose seg mot «stammen» – den jødiske essensen som tilførte kristendommen kultur og etisk kredibilitet og tyngde. Jødedommen er udiskutabelt selve livsnerven i kristendommen, og den gir blant annet kristendommen en tusenårig historie sammen med seg selv, noe som skulle gjøre kristne mennesker en smule ydmyke.
Når man så vet hva den jødiske staten representerer, hvorfor den ble etablert, hva den er bygget på av verdier og personlige ofre, kan det synes underlig at representanter fra en avleggerbevegelse av jødedommen plasserer seg selv i en posisjon der man vil ta den jødiske staten i skole. Man vil belære sitt opphav, rett ut sagt. Og det uten å vise noen tegn til forståelse for den infløkte politiske situasjonen landet Israel er i. Argumentene viser liten evne eller vilje til å gå inn i problematikken og gi jødene en fair sjanse. Det er lett å se at dette er politisk agitasjon, ikke intellektuell drøfting. Man presenterer overhodet ikke Israels behov for sikkerhet, landets behov for rett og slett å forbli jødisk for å eksistere, og man “glemmer” at landet er truet av fiendtlige stater på alle sider, inklusive velmenende “humanitære” organisasjoner som løper disses ærend og blir med i aksjoner for ytterligere å gjøre situasjonen infløkt og uoversiktlig, som Gaza-flotiljen og demonstrasjoner inne i selve landet.
Det er ikke tilfeldig at den norske eks-presten ble nevnt innledningsvis. For han representerer den samme delen av kristenheten som erkebiskop Tutu. Den finnes i Norge, som den finnes over alt i verden ellers. Det som kjennetegner disse såkalt liberale kristne, er en sterk politisering av forkynnelsen. Så sterk at det kristne budskap kommer i skyggen. Det er ganske godt gjort å gi mannen som selv tok avstand fra all politisering ved flere anledninger, politisk slagside. Det er imponerende at man faktisk klarer å ta ham til inntekt for et politisk syn.
I et forsøk på å lure Jesus i en politisk felle i et skattespørsmål, kom mannen med et helt enkelt og veldig klart svar: – gi Keiseren hva Keiserens er, og Gud hva Guds er. Og det i en situasjon der hele regionen var okkupert av romerne. Og der snakker vi ikke om selvstyre og nødhjelpskonvoier for å hjelpe lokalbefolkningen, og tilby dem sykehusbehandling, men et diktatorisk, undertrykkende regime.
Han gjorde det helt klart at han ikke hadde noen politisk agenda.
Politisk agenda har til gjengjeld våre sterkt – og helt åpent – politiserte kirkeledere og -talsmenn. Vi kunne nevne eks-biskop og eks-politiker Gunnar Johan Stålsett og generalsekretær i Kirkenes Verdensråd Olav Fykse Tveit som gode eksempler, i tillegg til biskop Tutu. De har begge markert seg som politiske meningsbærere, og har blitt tilsvarende populære blant mengden. Den mengden som altså har svært grunne interesser, når det kommer til stykket. Som ikke er så interessert i sannheten, bare det er underholdende.
Sosialistenes forlengede arm
Les Anders Ulsteins «En menighet for venstresiden,» og Hans Rustads «Den store hvite flokk.» Det settes velbegrunnede spørsmålstegn ved deres motiver og metoder. Hva søker de egentlig å oppnå? Hvem vil de tilfredsstille med sine synspunkter? Ulstein påpeker treffende nok at Vålerenga kirke, midt i en radikal og «politisk riktig» del av Oslo er nokså folketom, i den grad at Aftenposten finner det interessant nok til å skrive om det. Det ligger vel i sakens natur at denne delen av kristenheten ikke nødvendigvis betjener de søkende blant menighetens medlemmer. Til det er budskapet for lett. Et menneske som ser innover etter dybdene i tilværelsen finner ikke noe hjelp i dette søte klisset.
[pullquote]Ingen selverkjennelse er nødvendig, man stiller seg elegant på anklagerens side[/pullquote]En venn kalte det «puddingkristendom.» Det er i grunnen dekkende. Når substansen blir borte, selve grunnfjellet, – troen – er det ikke annet tilbake enn politisk snikksnakk. Kirken er blitt en filial av Sosialistisk Venstreparti her hjemme, og ute i verden likeså. Kristendommens budskap om personlig frelse fra ondskapen er erstattet med en anklagende pekefinger mot utvalgte fiender. Gudstjenestene dreier seg om kapitalistenes utnyttelse av de fattige, – den hvite verdens kolonisering av Afrika og Sør-Amerika blir den kollektivt dårlige samvittigheten som erstatter synden i menneskenaturen. Ingen selverkjennelse er nødvendig, man stiller seg elegant på anklagerens side, og tror at man går rettferdighetens ærend. Sånn sett har man oppnådd et slags fellesskap i sin arroganse.
Her er vi ved kjernen. Biskop Tutu stiller sin erkebiskopale verdighet til rådighet for krefter som søker å delegitimere Israel, og han bidrar også sterkt til det med sin egen stemme. Israelske universiteter er i hans øyne for det første ikke selvstendige utdanningsenheter, de er lydige tjenere for det politiske systemet han kjemper mot, ja utklekkingsanstalter for «regimets» ledere: «Israelske universiteter er en tett forbundet del av det israelske regimet, et bevisst valg, – mens palestinere ikke får adgang på universiteter og skoler, produserer israelske universiteter forskning, teknologi, argumenter og ledere for å opprettholde okkupasjonen.» Selve ordbruken er så farget at man simpelthen ikke kan mistenke ham for å være seriøs. Det er drøyt å kalle Midtøstens eneste demokrati for et “regime.”
[pullquote] .. i de arabiske landene som omkranser Israel finnes det nesten ikke en jøde. Det må kunne kalles apartheid i sin ytterste konsekvens[/pullquote]Det er for øvrig samme argumentasjon som Israels erklærte fiender bruker. Palestina-araberne har i årevis drept sivile israelere under parolen: “alle jøder er soldater” – manifestert sist uke ved drapet på tre slike mindreårige “soldater” – «okkupanter,» i virkeligheten små uskyldige barn som sov fredelig i sine senger, sammen med sine sovende foreldre. I disse dager ser vi at det ikke spiller så stor rolle om de er jøder heller, bare de blir drept eller skadet. Utlendinger har tre ganger i det siste blitt drept av terroraksjoner i Israel. Dette er hatets fotsoldater.
I Tutus verden er Israel å sammenligne med de hvite som holdt Sør-Afrikas befolkning i undertrykkelse. Dette er venstresidens parole. Apartheid-uken er i gang, en særdeles ensidig og usaklig oppfinnelse hvor det dreier seg om å sverte den jødiske staten. At Israel er en smeltedigel av folk fra alle verdenshjørner er man blind for. At det finnes arabere og drusere i det israelske parlament, overser man glatt. At Israel er eneste landet i regionen hvor det er religionsfrihet, ytringsfrihet og demokratiske valg, likestilling mellom kjønnene, og sist men ikke minst: at det overhodet finnes jøder der, glemmer man.
Men det er uhyre vesentlig. For i de arabiske landene som omkranser Israel finnes det nesten ikke en jøde. Det må kunne kalles apartheid i sin ytterste konsekvens: – har du feil etnisitet eller religion, blir du bare bedt om å dra. Du får ikke en gang et eget sete på bussen, som de svarte tross alt fikk i apartheid-Sør-Afrika.
Dette må tas med i sammenligningen, ellers blir den feil.
Uri Avnery argumenterer i et intervju for at sammenligningen med Sør-Afrika under apartheid-tiden er feil. Verdens boikott av Sør-Afrika fikk de 90% svarte i landet til å føle at de ikke var glemt. Hvis Israel, hvor over 80% er jøder, blir boikottet, vil dette virke motsatt. De vil føle, med rette, at verden er imot dem. Det finnes ingen rettferdighet i en aksjon for å boikotte Israel. I så fall skulle man først boikotte Iran, Saudi Arabia og Syria og alle landene i regionen som viser en uforsonlig holdning mot jøder, samt i vekslende grad har en ytterst betenkelig holdning i forhold til essensielle verdier som menneskerettigheter, for ikke å snakke om rettferdig fordeling av statens goder.
Vi aner konturene av de katastrofale forholdene i de opptøyene som for tiden får titusenvis av desperate, undertrykte mennesker ut på gatene i arabiske og muslimske land for å sloss mot undertrykkerne.
Ingen har vel heller spesielt stor mistanke om at Kina oppfyller våre høyverdige moralske – eller skal vi si «sosialist-kristne» krav til oppførsel.
The South African Jewish Board of Deputies påpeker treffende at boikotten vil hindre «konstruktivt intellektuelt engasjement i Sør-Afrika.» organisasjonen kaller beslutningen «trangsynte politiske fordommer.» Sør-afrikanere burde «etterstrebe å fremme et tolerant og respektfullt miljø der man kan løse komplekse problemer og dele ressurser.»
«Akademisk boikott er anti-ytringsfrihet og anti-akademisk,» sa Alana Baranov, talskvinne for organisasjonen, som er det sentrale organ for jødene i landet. Nesten samtlige menigheter, studentorganisasjoner, jødiske samfunn og organisasjoner er tilknyttet organisasjonen.
