Oversatt for SMA av Per Antonsen
Under er link til et BBC program med opptak av fanger som synger Hatikva. Oversettelse av teksten følger nederst.
Hatikva (håpet), spontant fremført av fangene i Bergen Belsen på befrielsesdagen (april 1945) (MP3)
Konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen
Bergen-Belsen var en nazistisk konsentrasjonsleir i Niedersachsen, sydvest for byen Bergen nær Celle. Mellom 1943 og 1945 omkom anslagsvis 50.000 mennesker her, hvorav inntil 35.000 døde av tyfus de første månedene av 1945. Den 15. april 1945 ble Bergen-Belsen frigjort av britiske styrker. Seksti tusen fanger bodde i leiren da troppene ankom, de fleste av dem alvorlig syke. Tusener av andre lå døde og ubegravde omkring i leiren.
BBC-reporteren Patrick Gordon Walker tilhørte det pressekorpset som gikk inn i Bergen-Belsen sammen med de britiske troppene den dagen. Gjennom de neste ukene dokumenterte han hva han så, gjorde opptak av den første Sabbatshøytiden som ble åpent feiret på tysk jord siden begynnelsen av krigen. Han intervjuet overlevende og snakket med britiske soldater om hva de hadde vært vitne til under frigjøringen.
En av dem som hørte Walkers radiosendinger var den legendariske folkemusikkutgiveren Moe Asch. Som lydtekniker ved radiostasjonen WEVD i New York, laget Asch opptak av kortbølgesendingen på en grammofonplate. Flere tiår senere ble platen gjenoppdaget ved Smithsonian Institute av historikeren Henry Shapoznik.
Lytt til det gamle opptaket med fangenes sang i Bergen-Belsen som du fikk som vedlegg, her kommer den på norsk:
Hallomann: I dag for syv år siden ble det gjort et bemerkelsesverdig opptak i den tyske konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Opptaket ble en del av en radioreportasje om frigjøringen av den dødsleiren som gjort av Patrick Gordon Walker, som arbeidet for BBC.
Patrick Gordon Walker: Dette er London som kaller Nord-Amerika.
Den dagen jeg nådde Belsen konsentrasjonsleir, den femte frigjøringsdagen, var en fredag, dagen før den jødiske sabbat. Omtrent halvparten av de overlevende fangene i Belsen var jøder, og den jødiske rabbineren for Den britiske arme, L. H. Hartman, holdt gudstjeneste på sabbatskvelden i friluft midt i leiren. Det var den første jødiske gudstjenesten mange av de tilstedeværende kvinner og menn hadde deltatt i på seks år. Det var sannsynligvis den første jødiske gudstjenesten som ble holdt på tysk jord i absolutt sikkerhet og uten frykt på et tiår. Rundt oss lå det lik, for det hadde ikke vært tid til å ta dem bort, selv etter fem dager. Førti tusen (40.000) eller flere var tatt bort, men det var ennå ett eller to tusen igjen, og folk lå fremdeles og døde i fullt dagslys foran øynene våre. Dette var bakgrunnen for denne utendørs jødiske gudstjenesten. Under gudstjenesten gråt de flere hundre mennesker som var samlet åpent av glede over sin frigjørelse, og i sorg over minnet om sine foreldre, søstre og brødre som var blitt tatt fra dem, gasset og brent. Disse menneskene visste at det ble gjort opptak. De ønsket at verden skulle få høre stemmene deres. De gjorde en veldig anstrengelse som helt tappet dem for krefter.
Hatikva:
(Kol od ballevav penimah) (Så lenge i et jødisk bryst,)
(Nefesh yehudi homiyah) (Et jødisk hjerte slår,)
(Ulefa’atei mizrach kadimah) (Og blikket vender seg fra øst mot sør,)
(Ayin letziyon tzofiyah) (Mot Sion skuer opp,)
(Refreng):
(Od lo avedah tikvatenu) (vårt håp er ikke tapt,)
(Hatikvah hannoshanah) (Vårt eldgamle håp,)
(Lashuv le’eretz avoteinu) (Om reise til vårt fedreland,)
(Le’ir bah david chanah) (Til der hvor David valgte å sette sin leir; )
(Od lo avedah tikvatenu) (vårt håp er ikke tapt,)
(Hatikvah hannoshanah) (Vårt eldgamle håp)
(Lashuv le’eretz avoteinu) (Om reise til vårt fedreland,)
(Le’ir bah david chanah) (Til der hvor David valgte å sette sin leir;)
000OOO000
Rabbi Leslie H. Hartman: Am Y’israel Chai! Israels barn lever fremdeles! (Kilde: Nettsiden IsraCast)
Teksten til Hatikva ble skrevet av den galisisk-jødiske dikteren Naftali Herz Imber i Zolochiv i Ukraina i 1878 som et dikt på ni vers han kalte Tikvatenu (Vårt håp). Det var ment som et uttrykk for hans tanker og følelser etter byggingen av den første jødiske bosettingen i Israel, Petah Tikvah. Diktet som ble utgitt i Imbers første bok, Barkai (Morgenstjernen), ble så valgt som sang for Hovevei Zion og senere av Den sionistiske bevegelse på den første sionistkongress i 1897. Melodien, opprinnelig en folkemelodi, ble arrangert av Samuel Cohen, en immigrant fra Moldova. Teksten ble senere revidert av innbyggere i Rishon LeZion, og har i ettertiden gjennomgått flere endringer.
Da staten Israel ble erklært i 1948, ble HaTikvah uoffisielt kunngjort som nasjonalsang. Den ble ikke offisiell nasjonalsang før november 2004, da den ble godkjent av Knesset gjennom en endring av loven om flagg og rikssymboler, som nå ble kalt lov om flagg, rikssymboler og nasjonalsang. I sin moderne form, inkluderer sangen bare første verset og refrenget av det opprinnelige diktet. Det mest sentrale elementet i de øvrige versene (i tillegg til håpet om å vende tilbake til Sion, – et håp som ansees oppfylt), gjelder opprettelsen av en suveren og fri nasjon i Landet Israel.
