Av Erez Uriely, Artikkelen ble publisert i Aftenposten, 21.09.2009 
Diskriminerende
12. juni 1929 vedtok Stortinget forbud mot den jødiske slaktemetode (kosher shechita). Debatten ble fornyet i mai i år, etter at EU gikk inn for å legalisere jødisk slakt. At EU 22. juni vedtok å tillate jødisk slakt, medfører at Norge, i henhold til EØS-avtalen, må tillate denne slaktemetoden. Dermed kan et 80 års diskriminerende forbud — mer preget av fordommer enn av hensyn til dyr — avsluttes.
Historikk
I Norge blir jødisk slaktemetode beskrevet som nærmest barbarisk (f.eks. Tore Stubberud i Aftenposten 25. juni), og bakgrunnen for forbudet forties. I Sverige derimot, drøftes fakta. Eksempelvis fortalte avisen Göteborgs-Posten 11. mai at «Förbudet infördes under 1930-talet, under inflytande av en antisemitisk opinion. Under nazitiden infördes samma förbud i hela det ockuperade Europa. Etter kriget hävdes förbuden i andra länder med hänvisning till religionsfriheten och till demokratiska rättigheter».
I 17- og 1800-tallets Europa fant det sted en oppblomstring av fantasihistorier om jødenes vandring, angivelig forårsaket av deres synder mot Jesus og evangeliet. Noen tiår senere begynte forbud mot jødisk slaktemåte å bli et aktuelt tema i det kristne Europa. Kampen for å forby slaktemetoden i Norge ble trappet opp i 1890-årene, og forbud ble innført i 1929 (se Oskar Mendelssohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år).
Motivene
Forbudet mot jødisk slaktemetode ble altså vedtatt i Norge 1929, mens Tyskland forbød metoden først etter at nazistene tok makten i 1933. I Tyskland ble forbudet opphevet rett etter nazistenes fall, mens det i Norge fortsatt eksisterer. Debatten i Stortinget som førte til forbud mot jødisk slaktemetode (88 mot 21 stemmer), var ikke preget av omtanke for dyr — men av jødehat. Leder for Bondepartiet (dagens Senterpartiet) og senere statsminister og NS-medlem, Jens Hundseid, argumenterte slik: «Vi har ikke invitert jødene hit til landet og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier». Da Hundseid ble statsminister (1932-1933), uttalte han i en tale i Stortinget: «En god del av disse utlendinger som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har stor vitalitet i retning av å formere seg. Vår rase lider under denne innvandringen.» Hundseids «interesse for dyrevern» var tydeligvis del av europeeres rasisme. I 1934 foreslo hans partimedlem Erling Bjørnson (også han senere NS-medlem), en lov om tvungen sterilisering. Loven ble praktisert helt til 1977!
Dokumentasjon
Det foreligger intet bevis for at dyr opplever jødisk slakt verre enn norsk slakt. Dyrevern var altså bare en humanitær maske for å skjule antisemittismen bak forbudet. Dobbeltmoral, som et generelt antisemittisk fenomen, er godt dokumentert i boken Behind the Humanitarian Mask. The Nordic Countries, Israel and the Jews (Manfred Gerstenfeld 2008).
Myten om at jødisk slaktemetode fører til uakseptabel smerte, har ikke oppstått av humanisme. I sin propagandafilm Den evige jøde presenterte nazistene jødisk slakt som noe ytterst barbarisk — stikk motsatte av nazistisk humanisme, kanskje?
Dobbeltmoral
«Hensynet» til dyr benyttes ikke mot norsk hvalfangst. Selve ordet «fangst» er hvitvasking av drap på store pattedyr, hvorav mange lider mye før de omsider dør. Det samme gjelder «selfangst». Av hensyn til dyrevern vedtok EU i juni også forbud mot handel med selprodukter, men dette debatteres ikke i Norge. Hensyn til dyr blir heller ikke brukt mot norsk jakt, en praksis lenge forbudt i jødisk kultur. Under jakt dør mange dyr langsomt og smertefullt. Dyrs lidelse — uansett slaktemetode — begynner på vei til slakteriet.
Å begrense dyreverndebatten til slakteøyeblikket, er en kunstig avgrensning av debatten til én spesiell detalj som kan brukes mot jøder. Kritikken mot jødisk slaktemetode er diskriminerende og derfor antijødisk.
Norge kan nå takke EU for hjelpen med å fjerne den 80 år gamle antisemittiske skampletten fra sin samvittighet.
Diskriminerende
12. juni 1929 vedtok Stortinget forbud mot den jødiske slaktemetode (kosher shechita). Debatten ble fornyet i mai i år, etter at EU gikk inn for å legalisere jødisk slakt. At EU 22. juni vedtok å tillate jødisk slakt, medfører at Norge, i henhold til EØS-avtalen, må tillate denne slaktemetoden. Dermed kan et 80 års diskriminerende forbud — mer preget av fordommer enn av hensyn til dyr — avsluttes.
Historikk
I Norge blir jødisk slaktemetode beskrevet som nærmest barbarisk (f.eks. Tore Stubberud i Aftenposten 25. juni), og bakgrunnen for forbudet forties. I Sverige derimot, drøftes fakta. Eksempelvis fortalte avisen Göteborgs-Posten 11. mai at «Förbudet infördes under 1930-talet, under inflytande av en antisemitisk opinion. Under nazitiden infördes samma förbud i hela det ockuperade Europa. Etter kriget hävdes förbuden i andra länder med hänvisning till religionsfriheten och till demokratiska rättigheter».
I 17- og 1800-tallets Europa fant det sted en oppblomstring av fantasihistorier om jødenes vandring, angivelig forårsaket av deres synder mot Jesus og evangeliet. Noen tiår senere begynte forbud mot jødisk slaktemåte å bli et aktuelt tema i det kristne Europa. Kampen for å forby slaktemetoden i Norge ble trappet opp i 1890-årene, og forbud ble innført i 1929 (se Oskar Mendelssohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år).
Motivene
Forbudet mot jødisk slaktemetode ble altså vedtatt i Norge 1929, mens Tyskland forbød metoden først etter at nazistene tok makten i 1933. I Tyskland ble forbudet opphevet rett etter nazistenes fall, mens det i Norge fortsatt eksisterer. Debatten i Stortinget som førte til forbud mot jødisk slaktemetode (88 mot 21 stemmer), var ikke preget av omtanke for dyr — men av jødehat. Leder for Bondepartiet (dagens Senterpartiet) og senere statsminister og NS-medlem, Jens Hundseid, argumenterte slik: «Vi har ikke invitert jødene hit til landet og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier». Da Hundseid ble statsminister (1932-1933), uttalte han i en tale i Stortinget: «En god del av disse utlendinger som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har stor vitalitet i retning av å formere seg. Vår rase lider under denne innvandringen.» Hundseids «interesse for dyrevern» var tydeligvis del av europeeres rasisme. I 1934 foreslo hans partimedlem Erling Bjørnson (også han senere NS-medlem), en lov om tvungen sterilisering. Loven ble praktisert helt til 1977!
Dokumentasjon
Det foreligger intet bevis for at dyr opplever jødisk slakt verre enn norsk slakt. Dyrevern var altså bare en humanitær maske for å skjule antisemittismen bak forbudet. Dobbeltmoral, som et generelt antisemittisk fenomen, er godt dokumentert i boken Behind the Humanitarian Mask. The Nordic Countries, Israel and the Jews (Manfred Gerstenfeld 2008).
Myten om at jødisk slaktemetode fører til uakseptabel smerte, har ikke oppstått av humanisme. I sin propagandafilm Den evige jøde presenterte nazistene jødisk slakt som noe ytterst barbarisk — stikk motsatte av nazistisk humanisme, kanskje?
Dobbeltmoral
«Hensynet» til dyr benyttes ikke mot norsk hvalfangst. Selve ordet «fangst» er hvitvasking av drap på store pattedyr, hvorav mange lider mye før de omsider dør. Det samme gjelder «selfangst». Av hensyn til dyrevern vedtok EU i juni også forbud mot handel med selprodukter, men dette debatteres ikke i Norge. Hensyn til dyr blir heller ikke brukt mot norsk jakt, en praksis lenge forbudt i jødisk kultur. Under jakt dør mange dyr langsomt og smertefullt. Dyrs lidelse — uansett slaktemetode — begynner på vei til slakteriet.
Å begrense dyreverndebatten til slakteøyeblikket, er en kunstig avgrensning av debatten til én spesiell detalj som kan brukes mot jøder. Kritikken mot jødisk slaktemetode er diskriminerende og derfor antijødisk.
Norge kan nå takke EU for hjelpen med å fjerne den 80 år gamle antisemittiske skampletten fra sin samvittighet.
