Journalist Ingeborg Moe i Aftenposten skriver en interessant og leseverdig artikkel i dagens avis om jødehatet i Europa. Som SMA mange ganger har påpekt, er dette økende, til tross for Europas spesielt grimme forhistorie på akkurat dette feltet.
Bare tittelen: Europas jøder er engstelige for økende antisemittisme, skulle være nok for å samles til en bred gjennomgang og til å pønske ut en felles slagplan over hele kontinentet.
Inntrykket etter å ha lest artikkelen er likevel litt forvirrende.
Europas jøder føler seg i økende grad truet, i stor grad av muslimske innvandrermiljøer. Likevel insisterer intervjuobjektene, i dette tilfellet to forskere, på at islam eller muslimer ikke er problemet. Dette sammenfaller med tendensiøse uttalelser fra «antirasisme»bevegelser i Norge. Vi ser en elefant i rommet. Hvorfor er man så livredd for å snakke om den? Journalisten stiller heller ingen spørsmål ved konklusjonen.
Det nevnes flere eksempler på skremmende angrep mot jøder. I samtlige er «muslim» eller etnisk opphav utelatt. «Algerisk muslim» ville antagelig klinge noe annerledes, og samtidig også forklare mer for leseren, enn den politisk korrekte vrien mediene har blitt enige om å bruke: «fransk fremmedkriger». Ordlyden gir unektelig assosiasjoner til Fremmedlegionen.

24. mai i kjørte en fransk fremmedkriger med krigserfaring fra Syria opp utenfor det jødiske museet midt i Brussel sentrum og sprang inn med en kalasjnikov. Fire personer ble skutt der inne. Det har gjort ungene mer på vakt.

30, mai pågrep franske myndigheter den 29 år gamle franske algerieren Mehdi Nemmouche i Marseille. Han var tilknyttet en ekstrem muslimsk gruppe, og hadde vært i Syria og slåss i over ett år.
Hendelsesforløpet var slik: Nemmouche kom til museet rundt kl 15:30 iført en cap, og med flere bager, bevæpnet med et håndvåpen samt en Kalashinkov. Han åpnet ild, og tre personer ble dept umiddelbart, en person ble transportert til sykehus med kritiske skader. Han døde av skadene 6. juni. Hele angrepet tok mindre enn 90 sekunder.
En fransk journalist gjenkjente siden gjerningsmannen som gisseltaker og torturist.
Overvåkningskameraer viste at Nemmouche hadde montert et kamera på brystet, og derfor antagelig filmet angrepet, sik også Mohammed Merah gjorde i 2012 da han drepte en voksen og tre barn på en skole i Toulouse. Merahs kamera sviktet, så det ble ingen film av ugjerningen.
Moe forteller at jødene i Europa merker pågang «når det brenner i Midtøsten».  «Antiisraelske demonstrasjoner» blir nevnt. Men ikke noe om hvem som deltar i slike. Følger man med og har sett filmer fra slike, har det ganske sikkert brent seg inn et bilde på netthinnen av rasende, skrikende og truende mennesker av arabisk og nordafrikansk opprinnelse, med utrop som tydelig henspeiler på Allah, Koranen og andre lett gjenkjennelige kjennetegn.
Journalisten siterer professor Nonna Mayer ved Sciences Politiques i Paris på at 2014 har vært «et spesielt år» i Frankrike, hva antisemittisme angår. Men hun får med at «Mayer understreker at den brede, franske opinionen ikke er antisemittisk. Hun sier at jøder er den mest aksepterte minoriteten i Frankrike.»
Javel. Så hvem er det da som står bak antisemittismen? Eksemplene som er nevnt i artikkelen er i all hovedsak muslimske gjerningsmenn. Alle de grove voldssakene står muslimske ekstremister bak.

– Men du ser hendelser på de stedene hvor det er kontakt mellom for eksempel jøder og muslimer, for eksempel i enkelte forsteder til Paris. På den ene siden har du høyreekstreme, på den andre arbeidsløs desillusjonert muslimsk ungdom som raser over det som skjer i Gaza. Vi snakker om et lite antall. Det er selvsagt uakseptabelt, sier professor Mayer.

Også en norsk forsker trekkes inn, Øyvind Kopperud ved Holocaust-senteret. Men hvorfor er det så viktig å poengtere at jødehat blant muslimer ikke må pekes på og stanses? «—det blir for enkelt»? Skal man nødvendigvis finne en mer komplisert forklaring enn at enkelte muslimer leser Koranens beskrivelse av jøder som «aper og svin» og hengir seg til slike holdninger, eller leser om Muhammeds svik og hat mot jøder, hans massakrer og voldtekter, og blir inspirert av «profetens» eksempel?

Både Mayer og forsker Øivind Kopperud ved Holocaust-senteret i Oslo peker på at det fortsatt eksisterer gamle stereotypier om jøder, som at de har for mye makt og er opptatt av penger. Kopperud sier at disse gjerne bobler til overflaten når det er andre problemer i Europa. Forskeren mener derfor det blir for enkelt å forklare det som skjer nå med hat blant muslimske innvandrere.

Forklaringen på hvorfor det tilsynelatende er «for enkelt,» holder kort og godt ikke vann. I alle fall om journalisten formidler hele forklaringen.

– Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Å si at det ikke er antisemittisme blant muslimer, er feil. Men hvis man setter to minoriteter opp mot hverandre, kan man gå glipp av den latente antisemittismen generelt i deler av Europa, sier Kopperud.

Det ene utelukker ikke det andre. Europa er full av høyreorienterte krefter, som det har vært i krisetider før. Disse har tradisjonelt et sterkt antijødisk element, og er temmelig primitivt, og tar slett ikke hensyn til det «siviliserte» Europas behov for å distansere seg fra jødehatet. Norge er omtrent unntaket, ettersom det for tiden knapt finnes et høyreekstremt miljø her. SMA for sin del har ingen problemer med å se og påtale begge deler som uanstendig og uakseptabelt. Og mange med oss.
Vi frykter det ligger mer bak. Kanskje en frykt for å støte de muslimske miljøene? Kan denne berøringsangsten være i slekt med angsten for å si ifra når urett begås av muslimer, slik at et forsiktig anslag på 1.400 britiske jenter i årevis har blitt seksuelt utnyttet av voksne, i all hovedsak pakistanske menn?
Vi vet ikke om det er samme berøringsangst som ligger bak Ervin Kohn i Antirasistisk Senters kursendring. Men den går unektelig i samme retning som Kopperud og Mayers uttalelser. De har alle det til felles at de frikjenner islam og muslimene. For mens Kohn tidligere mente (8. juni 2011:) «Over halvparten av elevene i Oslo-skolen er muslimer. De kommer fra samfunn hvor antisemittisme er utbredt. De legger ikke det fra seg ved grensa», mener han nå åpenbart ikke lenger at muslimene tar med seg holdningene sine.
Det tror vi. Årsaken er alle de innberettede hendelsene som beskrives som antijødiske angrep og fornærmelser av mennesker som beskrives som «arabisktalende» eller «muslimsk», europeiske imamer som offentlig sprer sin hatideologi, samt sammenfallet mellom sterkt økende muslimsk innvandring og sterkt økende antisemittisme i Europa.
Dette betyr ikke at det ikke også er andre kilder til jødehat.
Men det er likevel et tankekors at journalisten ikke problematiserer forskernes påstander. Enda en gang nevner Moe uttrykket «fremmedkrigere», denne gangen er de belgiske. Snakker vi belgiske statsborgere i Fremmedlegionen, hvor mange prosent de nå måtte utgjøre? Eller snakker vi om muslimske innvandrere med Belgia som bopel? Det er uansett påfallende at akkurat dette fenomenet nevnes to ganger i artikkelen, uten at det reises spørsmål ved påstanden om at problemet ikke er «muslimene eller islam.»

Men også i Antwerpen er det uro over det som oppleves som økende antisemittisme. Dette er en av byene flest belgiske fremmedkrigere reiser fra.

Det nevnes også flere eksempler på at jøder hetses av muslimer, like fullt holdes det fast på at problemet ligger et annet sted:

På den ene siden har du høyreekstreme, på den andre arbeidsløs desillusjonert muslimsk ungdom som raser over det som skjer i Gaza.
…
«Skitten jøde» er det vanligste skjellsordet, forteller belgiske Abraham. Det ble han kalt for et par uker siden da han gikk forbi en ungdomsskole i Brussel med mange muslimske elever.

Aftenposten: Europas jøder er engstelige for økende antisemittisme