Av: Nadav Shragai, Haaretz , 11.1.2005
Borgerkrig er ikke lenger bare en teoretisk mulighet. Saken er ikke et spørsmål om falske trusler eller grunnløse, onde scenarier. Sant nok , det har vært en overflod av disse, inntil for få uker siden, med den eneste hensikt å forhindre statsministeren fra å kaste ut nybyggerne i Gush Katif. Men nå er det en virkelig alarm. Noen av marerittscenariene bygger nå på realiteter, selv om det kan være en tildekkende taktikk med skremsler og avskrekkelser.
Tusener av israelitter skriver nå under på lister der de proklamerer sine avslag på å medvirke til fraflyttingen(fra Gaza). Enda flere avslår å skrive under, men gjør det klart at de ikke vil samarbeide den dagen fraflyttingen begynner. Disse siste representerer ikke bare den religiøse del av befolkningen, de som bøyer seg for rabbinernes autoriteter, men også mange andre – religiøse og sekulære jøder – som ønsker å forbli lojale mot sin egen samvittighet og overbevisning. En håndfull av Yitzhar-type fanatikerne utgjør den mest nærliggende fare. Disse er villige til å streike i de militære evakueringsstyrkene. Tidligere sjef for sentralkommandoen, Yitzak Eitan, snakker om en mulig bruk av skarp ammunisjon.
(* Under evakueringen av Yitzhar oppstod det en kamp mellom sikkerhetsstyrkene og de sivile som bodde på stedet).
Men det virkelige bruddet som er oppstått er kløften mellom en betydningsfull del av Israels befolkning og et regime som blir oppfattet som ulovlig, et regime som bedrar sine velgere og som setter igjennom en deportasjon og «forflytning» av sin befolkning uten å ha mottatt noe som helst mandat fra landets innbyggere.
Statsministeren gjør livet enkelt for seg selv ved å legge ansvaret for den store og åpenbare striden som er oppstått utelukkende på motstanderne av Gazafraflyttingen. Han, statsministeren, bærer det øverste ansvaret for det som er i utvikling. Det er han som har forårsaket en situasjon som har bragt oss til kanten av avgrunnen, der ordrenekt i forsvaret, som før bare var et lite problem, nå gradvis er blitt et hovedanliggende blant motstanderne av Gaza-evakueringen.
Denne utviklingen er oppstått fordi Sharon i månedsvis, hårdnakket og gjenstridig har avslått å la befolkningen (i Israel) få ta den historiske avgjørelsen som ville blitt den eneste rette. Sharon kunne ha nøytralisert denne farlige utviklingen for mange måneder siden, og han har enda tid til å avdempe striden ved å gi folket rett til å velge.
Dette ville ikke bare være moralsk riktig, det ville også bli et smart trekk. De fleste som er imot utkastelsen (fra Gaza) -rådet for Yesha (nybyggerne i Judea, Samaria og Gaza) og flertallet av utenomparlamentariske høyreorganisasjoner, inkludert de fleste rabbinerne – har allerede uttalt sin tilslutning til å godta enhver slik avgjørelse. De tror de vil være i stand til å overbevise innbyggerne(i Israel) om at Sharon gjør en stygg feil. De må bli gitt en mulighet til å bevise dette, ikke bare på grunn av måten som Sharon regjerer på -sparker ministere, truer Knesettmedlemmer (parlamentmedlemmer) og ignorerer avgjørelser som er fattet av institusjoner innenfor sitt eget parti og dets medlemmer. Sharon er udemokratisk hovedsakelig fordi han har bedratt sine egne velgere.
Før valget sa Sharon at» så lenge som den palestinske terroren varer, vil det ikke bli noen fremgang og absolutt ingen begynnelse til en avtale med palestinerne». Han lovet også at han «ikke ville evakuere nybyggere mens han var statsminister.» Sharon sa også at» en hvilken som helst slik tilbaketrekning bare ville oppmuntre til terror.» Og han snakket om «smertefulle innrømmelser bare i bytte for en reell fred»; Sharon som viste Amram Mitzna døren, da sistnevnte snakket om ensidig evakuering av nybyggerne. Denne Sharon som avslår å legge sin plan fram for en bred folkelig avgjørelse, har kun en begrunnelse for dette, nemlig at han er redd for å tape.
Noen burde si fra til statsministeren – og Israels president burde her ta ordet – i en tid da borgerkrig truer med å bryte ut mellom oss, at han (Sharon) burde legge tilside sine politiske overlegninger og gjøre alt han kan for å avverge borgerkrig. Dersom Sharon taper (en eventuell folkeavstemning) betyr det sannsynligvis at det ikke var noen legitimitet for den ensidige flyttingen av mennesker fra sine hjem. Dersom han vinner, kan han utføre sine planer uten fare for borgerkrig. Så enkelt er dette. Faktisk burde demokratiets riddere fra venstresiden dempet sin brennende iver over å kunne evakuere nybyggere, og også si dette til Sharon.
I stedet har tilhengerne av «Fred nå» og Kibbutsbevegelsen ,mennesker hvis øyne ofte er blindet av hat, disse folkene heller nå olje på den brennende krigsflammen , og verver bataljoner av frivillige til evakueringen. Yoel Maharshak, en av lederne i Kibbutbevegelsen, sier at dette konseptet er blitt gjort med velsignelse fra statsministerens kontor. Dette er en sikker oppskrift for borgerkrig.
Det verste av alt er imidlertid at statsministeren , som bærer det øverste ansvar for å unngå borgerkrig, lover at han ikke vil la motstanderne av fraflyttingen «vinne» og forstår ikke at i den interne disputten jøder imellom er det bare tapere. Di siste dager viser at Sharon og hans nære rådgivere har fått panikk når det gjelder de som går mot fraflyttingsplanene. Bevisene for dette blir underbygget av uttalelser om at de skal «brekke armer og bein» på dem som ikke godvillig lar seg forflytte.
Logikken tilsier også at Sharon nå trenger å opprettholde åpne samarbeidskanaler med befolkningen som er uenig i denne kursen han har staket ut. Men Sharons store ønske om å fraflytte (Gaza), gjør at han er blitt blindet av lyset, og har instruert stabssjefen og forsvarsministeren om å avlyse møter med jødiske ledere for nybyggerne i Judea, Samaria og Gazastripen.
Det blir hevdet at statsministeren ikke har gjenoppbygget broen over avgrunnen som er skapt til store deler av landets innbyggere som føler seg mer krenket og bitter for hver dag som går. Denne store del av befolkningen er bare et skritt fra Yitzar-type ekstremistene. Men Sharon, fraflyttingspådriveren, utvider sirkelen med fanatikere i stedet for å forminske den. Israels president, som før har uttrykt sin støtte til overføring av avgjørelser til folket, er vel kjent med faren for å få en intern konflikt, men forståelsen er mangelfull. Dersom han ønsker å unngå blodsutgytelser mellom brødre, må han øyeblikkelig legge all sin kraft bak et forsøk på å bringe avgjørelsen tilbake til folket
