Det er ikke hver dag Israel blir fremhevet som eksempel til etterfølgelse i norsk presse. At Hanne Skartveit som kommentar til det som har skjedd i Egypt peker på Israel som et lysende forbilde, både når det kommer til det velfungerende og spill levende demokratiet, og når det gjelder det intellektuelle, kulturelle og politiske miljø og klima som israelerne har lykkes å skape i landet sitt, som fungerer som et drivhus for idéer og oppfinnelser, samfunnsnyttig tankevirksomhet som filosofi og hjelpevirksomhet, teknologi og generell samfunnsdebatt, er verdt å notere seg.
Egypt i Israels fotspor?
Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG
Israel har det Egypt trenger etter Mubarak: Fri presse, uavhengige domstoler, oppfinnsomme bedrifter og frie valg. Hvis demokratiet får spre seg til den arabiske verden, kan Israel gå fra å være syndebukk, til å bli partner og forbilde.
[pullquote]Det er lett å forstå israelernes frykt.[/pullquote]Endelig klarte egypterne å bli kvitt president Hosni Mubarak. Det som skjedde i går, kan være Midtøstens Berlinmur-øyeblikk. Egypt er det største og viktigste landet i den arabiske verden. Det som skjer her, sprer seg videre til resten av Midtøsten.
Ledere i Israel har fulgt den fredelige revolusjonen med frykt. De vet hva de har: En kald fred med Egypt, inngått av tidligere president Anwar Sadat og opprettholdt av Mubarak.
Israels ledere vet ikke hva de får, nå som Mubarak har gått av. De frykter at islamistene i Det muslimske brorskap skal få makten, og true selve eksistensen til staten Israel. Og de frykter at egypteres dype skepsis, noen vil si hat, mot Israel vil føre til nye spenninger mellom de to nabolandene.
Det er lett å forstå israelernes frykt. Autoritære ledere over hele Midt-Østen har gjennom flere tiår bygget opp under hatet mot Israel. På den måten har diktatorene ledet folks frustrasjon og aggresjon bort fra seg selv, over mot jødene og Israel.
Arabiske ledere har skjøvet Israel-Palestina-konflikten foran seg, og latt som om de kjemper for palestinerne. I virkeligheten gir de blaffen i det palestinske folk. De autoritære arabiske lederne er opptatt av å beholde makten, ingenting annet.
Roten til alt ondt
Israel er hatet av langt flere i den arabiske verden enn fundamentalistiske muslimer, og blir sett som den store fienden, roten til alt ondt i regionen.
Selvsagt er ikke Israel roten til alle problemene i Midtøsten. Striden mellom sunnier og sjiaer, mellom arabere og persere, mellom ulike stammer og etniske grupper ville vært minst like dype og voldelige uten Israel i nabolaget.
[pullquote]Jødene utgjør 0,2 prosent av verdens befolkning. Men 27 prosent av alle Nobelprisvinnere i kjemi … har jødisk bakgrunn.[/pullquote]På kort sikt kan Mubaraks fall føre til økt usikkerhet for Israel. Dersom demokratiforkjemperne vinner frem, kan Egypt i en overgangsfase fremstå som en mer usikker partner enn et Egypt styrt av Mubarak eller av den egyptiske hæren.
På lang sikt, derimot, kan bildet bli et helt annet. Da jeg var på Tahrir-plassen tidligere denne uken, møtte jeg ingen som skjelte ut Israel, eller som argumenterte for å si opp fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Demonstrantene var ikke opptatt av Israel, de var opptatt av Egypt. Det gjaldt også de jeg snakket med fra Det muslimske brorskap.
Et demokratisk Egypt har alt å tjene på å opprettholde freden med Israel. Israel er en økonomisk motor i regionen. Jødisk kultur dyrker kunnskap. Jødene utgjør 0,2 prosent av verdens befolkning. Men 27 prosent av alle Nobelprisvinnere i kjemi, og over halvparten av alle verdensmestre i sjakk, har jødisk bakgrunn.
Få, om noen, nasjoner bruker mer penger enn Israel pr innbygger på sivil forskning og utvikling. I årene mellom 1980 og 2000 registrerte egyptere 77 patenter i USA, israelere registrerte 7652. Hundre ganger så mange nye oppfinnelser i Israel som i Egypt, med andre ord.
Og ikke minst: På tross av feil og mangler, har Israel et velfungerende demokrati. Israel er en rettsstat, der domstolene stadig tar avgjørelser som går på tvers av regjeringens ønsker. Mediene driver undersøkende journalistikk, samfunnsdebatten er kritisk og intens. Slik er det ikke i den arabiske verden.
Svakere økonomi
Egypt har en langt svakere økonomi enn Israel. Egypterne har ikke råd til en krig nå. Og landet trenger økonomisk samarbeid. Egypt trenger fred med Israel. Unge egyptere drømmer om jobb, med en inntekt som gjør at de kan stifte familie og leve et godt liv. De ønsker ikke å dra til fronten som soldater.
Kairo er den arabiske verdens kulturelle og intellektuelle hovedstad. Mange av Egypts gode hoder har deltatt i kampen mot Mubarak. Dersom noen av disse får ansvar og lederskap i overgangen fra diktatur til demokrati, tror jeg heller ikke at Israel skal frykte det som skjer.
Det er en misforståelse i Vesten at den arabiske verden ikke er moden for demokrati. I diktaturer behandles folk som barn. Da blir de som barn. De blir offer for lave forventninger. Og de styres av frykt. Det gjør alle svake.
De siste ukene har folk i Egypt latt frykten slippe taket. Jeg så det så tydelig da jeg var på Tahrir-plassen. Folk sto åpent frem, lot seg intervjue med navn og bilde. Egypterne har fått tilbake selvtilliten – og troen på at de kan skape et annet samfunn.
Egyptere har en sterk nasjonalfølelse, bygget på en lang og stolt historie. I dag er det stor fattigdom i Egypt. Mange kan verken lese eller skrive. Folk har vært styrt av generaler i nesten seksti år. Samfunnet er gjennomkorrupt, med en elite som har plyndret folket.
Vil ta tid
[pullquote]På tross av feil og mangler, har Israel et velfungerende demokrati. Israel er en rettsstat, der domstolene stadig tar avgjørelser som går på tvers av regjeringens ønsker.[/pullquote]Det vil ta tid å snu Egypt. Tiden fremover blir krevende. Men Mubaraks fall gir håp, både til egyptere og alle andre i regionen. Autoritære ledere i den arabiske verden skjelver. Det gjør også ledere i Israel. De arabiske lederne har grunn til å frykte fremtiden. Jeg tror israelerne, derimot, kan la håpet vinne over frykten.
Det er mange som målbærer håp i Midtøsten akkurat nå. Tidligere denne uken møtte jeg tre generasjoner kvinner på Tahrir-plassen i Kairo; oldemor på åtti år, bestemor på seksti, og barnebarnet på seks. Da jeg spurte bestemoren hvilken periode hun hadde opplevd som den beste i den tiden hun har levd i Egypt, tidde hun et øyeblikk. Så smilte hun bredt ned mot barnebarnet sitt.
– Den tiden har ikke kommet ennå. Den kommer snart.
I går begynte en ny tid for Egypt. Kanskje også for Israel. Der Israel blir partner og forbilde i et nytt og annerledes Midtøsten.
Publisert i VG 12.februar 2011
