Til norsk ved Per Antonsen 
Verden har blitt så opptatt av Iran at vi har neglisjert oppmerksomheten om det som hender i Irak. Det har vært et misstak. Uten at vi har lagt merke til det, har det funnet sted en religiøs utrenskning i Irak. De kristne i Irak blir drept, fordrevet og vanæret.
For tolv år siden, under Saddam Husseins styre, bodde det om lag 1,4 millioner kristne i Irak. Seks år senere, i 2003, det året USA invaderte Irak, falt det tallet til 800.000. I dag, etter nye seks år, angir den tyske katolske kirkes hjelpeorganisasjon tallet på kristne som bor i Irak til 400.000 — 500.000.[2] 
Hvor er det blitt av de kristne i Irak? De er blitt desimert, de har falt som ofre for en kampanje som systematisk terroriserer, forfølger og endog henretter kristne. Denne planen, som er iverksatt av islamske ekstremister, tvinger Iraks kristne ut av visse boligområder, bydeler, byer og til sist, ut av Irak.[3] 
I angrep mot disse ikke-muslimske innbyggerne i Irak, ble den armenske kirke jevnet med jorden, og hjemmet til den kaldeiske erkebiskopen ble bombet. Etter angrep mot firmaer som var eid av kristne, ble eierne brutalt drept og vist frem som eksempler på hva som vil skje med andre praktiserende kristne. 
I uken som gikk ble flere kristne kirker angrepet. I et av tilfellene ble en kirke i Baghdad bombet kort etter at en gudstjeneste var ferdig. Flere av de troende ble drept da de skulle gå fra søndagsmessen. Den 14. april ble en kristen far og hans familie henrettet av muslimske ekstremister i byen Mosul, et gammelt senter som en gang var tett befolket av kristne, og som de nå nesten fullstendig har forlatt. Det er etablert forbud mot biler i nærheten av alle kirker i de omliggende byene Tilkaif og Hamdaniyah, i et forsøk på å forhindre bilbomber. Disse skremmende tiltakene har den ønskede virkning. 
Kristne i Irak frykter gjengjeldelse, og det gjør de rett i — lokalt irakisk politi er antatt å være innblandet i disse handlingene. For å være ærlig, så har politiet grepet inn noen ganger, og endog iverksatt forebyggende tiltak for å beskytte den kristne minoriteten, i forbindelse med store opptog og muslimske minnedager. Men som i Tilkaif og Hamdaniyah, er disse tiltakene mer kosmetiske enn overbevisende. 
Irak må lære selvstyre, og vi i Vesten har påtatt oss ansvar for å lære irakerne offentlig forvaltning. En leksjon vi har glemt, er imidlertid å lære irakerne at prinsippet om vern av minoritetsrettigheter ikke bare er et høyttravende ideal, men en forpliktelse: Det er en av byggesteinene i samfunnet. 
Det kristne samfunnet i Irak har en lang og forunderlig historie som daterer seg mange århundrer tilbake i tiden. Det gjorde det jødiske samfunnet også. En gang i tiden, for mange århundrer siden, hadde Irak en kultur som forsto minoriteter, og tillot dem å blomstre. I dag er der ingen jøder tilbake i Irak. Vi kan ikke la de kristne i Irak lide den samme skjebne. 
Kilde:
[1]  Micah Halpern,  The Killing Of Iraq’s Christians, Wednesday July 15, 2009, www.micahhalpern.com
[2]  «Det kan bare bli bedre»; tysk side:  www.katholisch.de
[3]  Masseflukt ut av Irak; tysk side:  www.katolisch.de