Det er forferdelige tider for Europa. I Norge forsøker man å holde masken og leve som før. Problemet er at det ikke er som før. Det fryktelige jihad-angrepet i Paris i helgen har forandret noe. Det blir ikke som før.
Forrige store angrep i Paris i januar 2015 ble forsøkt imøtegått med rosetog og Facebook-bilder av typen «Je suis Charlie», og forsikringer fra myndighetene om at de skulle oppnå kontroll, og at ikke frykten må få overhånd – vi lever våre liv som normalt. En våken person sammenlignet denne typen attityde med følgende lille historie:
«Forestillingen om, at vi bare skal gøre, hvad vi plejer, er at sidestille med en dansk bondemand og hans kone, der hver aften på god rustik vis går til ro klokken ni, men en dag slår lynet pludselig ned i gården og antænder en brand. Mens ilden breder sig fra æblegården til humlehaven og herpå stalden til deres søns værelse, kigger bonden på sin kone og siger: ‘Klokken er ved at være ni, vi må hellere gå til ro, som vi plejer, ellers har lynet vundet’.»
Selvfølgelig er det ikke som før. Myndighetene har ikke kontroll. Ikke på langt nær.
Og vi i Norge har en tidsinnstilt bombe ved siden av oss. Den som tror vi har hermetiske grenser, og at Norge er slik det alltid har vært, må ta seg selv i nakken og bli våken.
I øyeblikket er det slik at Sverige, som har hatt åpne grenser i lange tider, som ikke på noen måte har hatt kontroll på verken asylsøkere eller andre som har funnet det for godt å komme inn i velstandssamfunnet og få «gratispenger» som de kaller det, har etterlyst en navngitt person. Mutar Muthanna Majid (25) fra Irak er ettersøkt for helt konkrete terrorplaner. Han er også arrestert in absentia.
Sverige har hevet sitt alarmnivå til fire (på en skala som går til fem), med begrunnelsen at det er en person «som har til hensikt og som har muligheter til å begå et angrep.» Slikt er ikke å kimse av. Et åpent demokrati er et svært mykt mål, og en eneste person med våpen kan fort drepe og lemleste et stor antall mennesker. Det har vi nå til fulle sett.
Jødene i Sverige stenger nå ned synagogene sine. Massakrene i Paris hadde en helt klar snert mot jøder, ettersom Bataclan Club, hvor flesteparten ble drept, var jødisk eid inntil nylig, og det har vært mange arrangementer med klar pro-Israel profil, og mange jødiske arrangementer. Stedet har også vært gjenstand for trusler fra islamister. Så tidlig som i 2008 ble det publisert en video der noen unge menn truet med at dersom en tilstelning til inntekt for Israel ble avlyst, ville de komme tilbake. Og det ville ikke være for å snakke.
Også i Norge er denne unge livsfarlige personen etterlyst.
Frankrike har som kjent nå tatt affære mot jihadistene. Landet har erklært krig mot Daesh, eller Islamsk Stat, en muslimsk terrororganisasjon som erklærer seg selv for å være en islamsk stat, et kalifat. For en som kjenner Muhammeds liv og historie, og har innblikk i islams historie, er det ikke noe nytt under solen. At noen mener seg å ære «sjokkert» av slike handlinger som skjedde fredag, eller for den del mener at dette «ikke har med islam å gjøre», tyder mer på dårlige rådgivere enn kunnskap. Nå skal det sies at det ikke har vært fullt så mange denne gangen som i januar, som har sagt de meningsløse ordene.
Og når Frankrike kriger, er det ingen spøk å være motstanderen. Frankrike er enormt sterkt militært sett, og denne gangen er det en stor koalisjon på gang mot islamistene. Lørdag kveld, en dag etter terroren, meldte britiske mirror.co.uk om at syriske aktivister hevdet at «et stadion, et museum og medisinske klinikker» hadde blitt rammet av bombene. Også her i Norge har noen fanget opp påstandene.
Samtidig fortsetter terroren i Israel. I dag måtte tre mennesker bøte med livet i en skyteepisode i Etzion Bloc, og tidligere ble to personer stukket til døde i storbyen Tel Aviv.
Det er mange likhetstrekk. «Det er den samme radikale islam som står bak angrepen i Israel som i Paris,» sa Israels statsminister i en kommentar i dag. Det er den samme forståelsen av Koranen og Muhammeds liv og eksempel som fører til store tap av menneskeliv, og ikke minst menneskelig lidelse, og frykt, enten dette skjer i Paris, København, Madrid eller New York.
Det er forståelig at Frankrike og koalisjonen som går sammen med franskmennene mot disse ekstreme menneskene, bruker hardt skyts. Og det er forståelig at man i en slik ekstrem situasjon også vurdere feil noen ganger, slik at det går ut over sivile, som i tilfellet over. Til og med sykehus. Alle kriger er slik. Sivile lider i alle kriger.
Men hva er det da som er forskjellig, siden verden unisont og kraftig fordømmende snur seg mot Israel når dette skjer, men altså ikke mot Frankrike eller andre land som er i krig mot en jihadister? Hvor ligger den store forskjellen som får FN til å kalle Israels krig mot jihadistene «krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten«, både den gang og nå.
Generalsekretæren i FN krever «at Israel gjør mer for å unngå sivile tap» når Israel kjemper en tapper kamp for sine innbyggeres sikkerhet.
Når Frankrike gjør det samme, går verden sammen for å støtte landet i deres kamp for sine innbyggeres sikkerhet.
Brende kalte Israels krig mot IS’s ideologiske tvilling Hamas for «angrepene på sivile» og synes de er «hjerteskjærende» – i alle fall slik NRK fremstiller saken. Når Frankrike blir angrepet, ønsker Brende å være med å sloss.
Kirkens nødhjelp, EU, Jan Egeland, Jonas Gahr Støre og selvfølgelig jødestatens svorne fiender Mads Gilbert og Nils A. Butenschøn påstår at Israel bryter Folkeretten i sin forsvarskamp mot islamister. Hører vi de samme nå ynke seg når Frankrike viser muskler? Eller er så til de grader på den rette siden, at det må kunne forventes at selv NATO stiller opp?
For oss ligner dette litt på dobbelmoral. At en og samme kamp, et demokratis forsvarskamp mot islamsk jihad, skal vurderes ulikt ut fra hvem som utkjemper kampen. Alle har samme rett og plikt til å forsvare seg, antar vi. Men tydeligvis har noen det mer enn andre.