Artikkelen er under arbeid
DNI gir inntrykk av at det jødene i Israel virkelig har utført grusomheter i Jenin 2002.
Bildene gir inntrykk om at det var stort sett sivile som ble rammet, særlig kvinner og barn.
Siden disse «sivile kvinner og barn» ikke ble rammet av luft rettes anklagen mot jødene i Israel.
Våre forsøk om å informere DNI og sende dem dokumentasjonen som avviser de beskyldningene de kommer med ble aldri besvart.
Det foreligger faktisk god dokumentasjon som avviser DNIs påstander mot jødene i Israel:
Hva skjedde egentlig i Jenin?
Den Norske Israelsmisjonen 
Av Inger Masvie (8.9.2002)
Hva skjedde egentlig i Jenin? Det er spørsmålet vi kanskje aldri får vite svaret på. Men Inger Masvie reiste til Jenin, for om mulig å komme sannheten litt nærmere. Her kan du lese hva hun så og opplevde.
Jeg hadde fått tilbud om å være med en konvoi til Jenin, arrangert av en felleskomité for kristne hjelpeorganisasjoner – den såkalte Joint Emergency Relief of the Christian Organizations. Vi hadde med oss fire lastebiler med mat, ulltepper, bleier og medisiner. Hver eske med mat var nok til en familie på seks personer for en uke. Konvoien besto av enogtyve biler, og det sier seg selv at å kjøre i israelsk trafikk med konvoi, kan være et mareritt. Etter ha startet klokken fem på morgenen utenfor Ramallah og endelig nådd Jenin utpå formiddagen, tror jeg det var mange som satt med følelsen av å ha gjort unna et helt stykke arbeid allerede. Motivasjonen var derfor ikke særlig høy da det oppstod problemer på den israelske hærens kontrollpost utenfor byen.
Vi fikk vite at soldatene ikke kunne la personer med identitetskort fra Jerusalem få passere. For de fleste av oss var det ikke noe problem fordi vi hadde utenlandske pass, så i praksis var det de kristne israelske araberne det rammet. Lederne for konvoien vår sa at dette var uakseptabelt. Alle navn og passnummer var blitt sendt inn på forhånd og alt hadde vært klarert dagen i forveien. Dermed ble vi stående ved kontrollposten til soldatene hadde fått sjekket med sine overordnede og fått grønt lys.
Vakre Jenin
Da vi omsider beveget oss innover mot byen, slo det meg hvor idyllisk Jenin ligger til. Av alle forventninger jeg hadde hatt på forhånd, var den siste at jeg ville bli betatt av byens skjønnhet. Den ligger i en åsside og har utsikt over den storslåtte Jisreel-sletten. I solskinn og med fuglesang rundt oss var det vanskelig å forestille seg at det bare to uker i forveien hadde vært harde kamper her. I bilen vår hadde samtalen gått lett hele turen, nå var vi tause. Jeg tror vi alle var litt engstelige for hva vi ville få se. Ord som massakre og menneskelig tragedie fører ikke til at en entrer et slikt område med lett sinn.
Først skulle vi imidlertid losse de fire lastebilene vi hadde for mat, tepper, medisiner og medisinsk utstyr. Vi hadde 1500 esker med oss, og det tok over en time å få båret dem inn i Al-Amal-skolen, en skole for handikappede barn. Fra der skulle de distribueres videre til trengende familier over de neste fire dagene. Vi var så mange at vi stilte opp i to rekker og sendte eskene fra den ene til den andre. Vi arbeidet oss godt sammen og stemningen var god. Noen lokale menn kom for å hjelpe og vi fant ut at for denne type arbeid kunne en komme langt bare med de arabiske ordene jalla, jalla («fortere, fortere!») og shvai, shvai («saktere, saktere!»).
Til flyktningeleiren
Da vi var ferdige – svette og støvete – men fornøyde med våre egen innsats, tok vi oss en liten pause utenfor skolen. Samtidig ble vi fortalt hvordan vi skulle forholde oss når vi nå skulle gå inn i flyktningeleiren hvor kampene hadde vært. Den ligger midt i Jenin, og vi fikk streng beskjed om å holde oss nært gruppelederen, fordi området var utrygt og det kunne ligge sprenglegemer langs veien der vi gikk.
Området vi bevegde oss i gjennom var i sannhet et sørgelig syn. Det så mest ut som om flyktningeleiren var blitt rammet av et lokalt jordskjelv. På begge sidene av veien der vi gikk var husene som hadde vært på tre eller fire etasjer, fullstendig jevnet med jorden. Bakenfor så vi hus som var kuttet i to på midten. En kunne ennå se enkelte møbler og noen bilder som hang igjen på veggene. Litt lenger fremme kom vi til et åpent område hvor alle husene i hele området var kollapset og fullstendig jevnet med jorden. Det som var igjen var dynger av betong og forvridde metallstenger. I tillegg kunne vi se knuste gjenstander, sko og klær som stakk opp her og der mellom betongbitene.
Menneskene
Å se menneskene i flyktningeleiren gjorde et sterkt inntrykk. Noen satt eller ruslet rundt på toppen av det som engang hadde vært deres hjem. De prøvde forgjeves å lete etter eiendeler, eller i hvert fall noe som kunne være igjen av deres eget. De hadde fått inn noen gravemaskiner som prøvde å grave seg igjennom lagene av betong, i håp om å kunne finne noe under. Øynene til folk flest hadde et intenst og plaget blikk. De var så overgitt til sin egen fortvilelse, at de knapt nok merket vi var der. Andre var tydelig glade for å se oss. Glade for at noen brydde seg om å se inn i deres sorg og elendighet, og de var ivrige etter å fortelle sin versjon av hva som hadde hendt. Ved hjelp av arabiskspråklige som var med i konvoien, fikk vi oversatt det de fortalte. Det hadde vært skutt med raketter fra israelske helikopter en hel natt. De viste oss hull i jorda etter eksplosjoner.
– Hvor mange har blitt drept? spurte vi.
– Vi vet om 300 navngitte personer som er drept. 100 skadde, 130 er arresterte, 600 boenheter er fullstendig ødelagte og 200 delvis ødelagte. Totalt er 2000 mennesker savnet. Vi vet ikke hvor mange av dem som flyktet før angrepet, hvor mange som ble drept eller er har blitt arrestert. Noen ligger drept og begravet under betongen, svarte de.
Liklukten
Og det kunne vi faktisk lukte enkelte steder. En søtlig kvalmende lukt av lik. Etter at vi var ferdig med omvisningen, ble vi invitert inn i en garasje hvor det var satt frem stoler. En provisorisk minnehall hvor vi kunne sitte ned et øyeblikk og vise respekt for de døde. Ordføreren for flyktningeleiren holdt en kort tale hvor han takket for at vi kom, roste de som hadde gjort motstand mot den israelske hæren under kampene og avsluttet talen med å si: «Israel har tatt fra oss vårt land, de har tatt fra oss alt, men det verste er at de har tatt bort smilet fra våre barns ansikter».
De vi møtte var veldig bekymret for de psykologiske virkningene denne katastrofen hadde påført deres barn. En ting er ihvertfall sikkert; det vokser opp en ny generasjon av palestinske barn som neppe har noe til overs for Israel, bortsett fra hat.
Hva skjedde – egentlig?
Etter turen har jeg snakket med representanter fra Røde Kors og representanter som jobber for å hjelpe den palestinske befolkningen, for å finne ut hva som er bekreftede opplysninger og hva som er rykter. For ryktene om hva som egentlig skjedde i Jenin har vært mange og motstridende. Det man mener har skjedd er at den israelske hær gikk inn med soldater for å gjøre hus til hus-undersøkelser på leting etter terrorister og fabrikker hvor man laget bomber.
Militante palestinere gjorde massiv motstand. De hadde lagt ut sprenglegemer, og i en av disse fellene ble tretten soldater drept på en gang. Etter det har man på israelsk side trolig fått panikk, og man hadde et sterkt tidspress på seg for å bli ferdig og trekke seg ut fra Jenin. Det ble da skutt med raketter mot husene fra israelske helikopter, deretter har bulldosere revet ned det som var igjen, og til slutt har tanks kjørt over det hele. Man har fått bekreftet cirka 80 drepte.
Det er ikke snakk om en massakre, men om en menneskelig tragedie, og mye tyder på at det har skjedd krigsforbrytelser både fra israelsk og palestinsk side.
