Shabbat shalom alle sammen
Kaoset i Midtøsten når stadig nye høyder. Mediene har stort sett sluttet med å vise frem den verste brutaliteten og det barbariet som befolkningen i de arabiske landene opplever hver dag. Det som skjer er ikke lett å formidle på en politisk korrekt måte, og derfor synes kanskje våre medier det er best at vi ikke vet mer enn nødvendig.
For oss her i Vesten kan det være vanskelig å fatte at det går an å oppføre seg mot mennesker slik vi nå ser eksempler på i land som bl.a. Syria og Egypt. Daglige terroraksjoner i gater og moskeer, bortføring og vilkårlig henrettelse av mennesker, handel med barn og bombing av boligområder er daglig kost i store deler av den islamske verden. Det verste ved dette er at det gjenspeiler en historisk dokumenterbar normalitet. Slik har det i vekslende grad vært i snart halvannet tusen år. Det er dette som er jihad, – en blind kamp om egen makt hvor hysteriske menn skyter på alt de ser mens de skråler allahu akbar!, – en parole folk ikke lenger kjenner den opprinnelige betydningen av. Vi opplever også full normalitet i medienes og de ulike freds- og bistandsorganisasjoners streben etter å få vendt opinionens oppmerksomhet bort fra den anti-humanitære jihad-brutaliteten og massakrene på uskyldige sivile. Det er mer bekvemt å male videre på det vrengebildet av virkeligheten de mottar tvilsomme penger for å formidle: Å reise anklager mot jødenes fredelige og demokratiske hjemland, Israel.
Den antisemittiske agitasjonen fra ledelsen i Norsk Folkehjelp tar ikke slutt så lenge noen betaler for denne tjenesten. Hensikten er identisk med resultatet: Å avlede oppmerksomhet fra den umenneskelige brutaliteten i den islamske verden ved å lyve om Israel. Dette vitner om at de ikke bryr seg hverken om menneskerettigheter eller menneskeliv når det står om bevilgninger. De fortsetter med å sikre sitt levebrød, endog med krav om etnisk rensing og apartheid rettet mot jøder.
Deres kollega, tidligere generalsekretær i Kirkens nødhjelp, Atle Sommerfeldt, som gjennom mange år likeledes innkasserte penger for å undergrave Israels omdømme, er opptatt av det mangfoldet vi er i ferd med å skape i Norge og Europa. Han forteller om en utstilling i Berlin som viser hvordan nazistenes visjon om et monokulturelt samfunn endte i terror og fordrivelse. Mon tro om ikke hans egen støtte til arbeidet med å gjøre Judea og Samaria jøderent kunne ha endt likedan?
Medienes strev med å omvende radikale islamske ekstremister til forsonlige moderate muslimer fikk oss til å innse at agurktiden så langt fra er over, og vi ville slett ikke bli forbauset om en angrende dansk jihadist ender opp med en pristildeling for sitt bidrag til forsoningen. Det var vel tross alt ikke så mange menneskeliv og ambassader som gikk tapt som følge av løgnene hans om danske karikaturer.
Vi ønsker dere en god helg
Fra oss i SMA-redaksjonen
***********
Diplomatene forlater det synkende skipet
Under ”den fredelige måneden” Ramadan har verden i år opplevd usedvanlig mye brutal terror, for en stor del organisert av Al-Qaida og dens filialer i Midtøsten. Et av resultatene er at Norge og andre vestlige land, med USA i spissen, har iverksatt full evakuering av sine borgere og ambassader fra store deler av den islamske verden, Midtøsten og det nordlige Afrika. Det er en meget alvorlig hendelse når diplomatisk virksomhet avvikles i en hel region som står sentralt i verdenspolitikken. Likevel er denne dramatiske hendelsen forholdsvis lite omtalt både av mediene og av våre politikere, som merkelig nok ser ut til å ha gått inn for å bagatellisere saken.
Siden den såkalte arabiske våren begynte for alvor, eller mer nøyaktig, etter at den brutale virkeligheten i den islamske verden tvang seg inn i medielinsene, fikk Vestens innbyggere et innsyn i Midtøstens realiteter som offentligheten hittil i stor grad hadde vært forskånet for.
Ramadan som er muslimenes helligste høytid da koranen foreskriver fred og fordragelighet, har i år vært en avslørende blodig måned. De store fjernsynskanalene i Midtøsten overgikk hverandre i å avlede oppmerksomhet ved å sende antisemittisk ”underholdning” som fremhever at islamsk fred og anti-jødisk oppvigleri og krigspropaganda går godt sammen. Den amerikanske utenriksminister Kerrys samtidige ”fredsprosess” la et absurditetens skjær over det hele. I Irak ble mer enn 1100 mennesker drept bare under Ramadan. I Pakistan gikk det ikke en dag uten en bombe som tok menneskeliv, spesielt i fredens moskeer. I Syria fortsatte borgerkrigen, og mange kristne ble bortført og drept. Landet er i ferd med å bli renset for sin kristne urbefolkning. Til og med landets to øverste biskoper ble kidnappet, og ingen vet noe om deres skjebne. Andre minoriteter opplever det samme. Hundrevis av kurdere ble myrdet av sunnimuslimske opprørsgrupper med tilknytning til Al-Qaida. De går systematisk til verks mot kurdiske sivile landsbyer som utslettes uten at dette nevnes i vestlige medier.
I Egypt fortsetter de militære å rydde gatene for alle som våger å ytre seg. Selv i det NATO-allierte Tyrkia som nylig ble besøkt og beundret av både vår statsminister Stoltenberg og tidligere utenriksminister Gahr Støre, risikerer man livsvarig fengsel for å ytre seg mot den islamistiske regjeringen. Politikere og journalister i Vesten tror Tyrkia er viktig både for USA og for EU, noe som legger en demper på den kritiske journalistikken. Problemene nevnes for ordens skyld, men de konfronteres ikke.
Når nå til og med diplomatene forlater den islamske skuta og lar de økonomiske interessene seile sin egen sjø, er det formelt på grunn av trusler. Helt konkret er det fordi man skal ha avlyttet en telefonsamtale mellom ledere for Al-Qaida. Men dersom hele NATO pakker sammen og stikker av på grunn av en telefonsamtale mellom en gruppe terrorister, må vi virkelig kunne stille spørsmål om hvorvidt vi her hjemme bør ha tillit til dem vi har betalt for å beskytte oss mot større problemer enn dette. Man skal reagere på trusler, men ikke overreagere, og feigheten på vestlig side oppfattes som seierstegn blant islamistene. Det gjenstår å se om dagnes vestlige politikere har lært noe av de mange feil de har gjort de siste 10-15 år.
Vår mangeårige støtte til diktaturer og terror-organisasjoner og forherligelse av primitive mordere vitner ikke om at dagens politikere har lært noe særlig. Det kan vi komme til å betale dyrt for. Det sikreste tegnet på at det bærer galt av sted er at når våre ledere blir presset av terrorisme, velger de ofte å svare med å angripe Israel. Denne politikken, som stadig gjentar seg, vil vise seg å bli fatal.
