Raseriet over Gaza er en distraksjon. Vi må ikke glemme at Israel er Vestens beste allierte i en turbulent region.
Av José María Aznar
Til norsk for SMA ved Per Antonsen
I altfor lang tid har det nå vært umoderne i Europa å tale Israels sak. I kjølvannet av den nylige hendelsen om bord i et skip fullt av anti-israelske aktivister i Middelhavet, er det vanskelig å tenke seg en mer upopulær sak å gå i bresjen for.
I en ideell verden ville de israelske kommandosoldaters bording av Mavi Marmara ikke ha endt med ni døde og et snes sårede. I en ideell verden ville soldatene ha blitt ønsket velkommen om bord på skipet på en fredelig måte. I en ideell verden ville ingen stat ha sponset og organisert en konvoi hvis eneste formål var å skape en umulig situasjon for Israel, ved enten å tvinge landet til å velge mellom å gi avkall på sin sikkerhetspolitikk og marineblokaden, eller å risikere verdens vrede.
I vårt forhold til Israel må vi kvitte oss med raseriets røde tåke som så ofte tilslører vår dømmekraft. En rimelig og balansert tilnærming burde ta hensyn til følgende realiteter: For det første ble Israel skapt etter et vedtak i FN. Landets legitimitet burde det derfor ikke stilles spørsmål ved. Israel er en nasjon med dypt rotfestede demokratiske institusjoner. Det er et dynamisk og åpent samfunn som gjentagne ganger har gjort det strålende innenfor kultur, vitenskap og teknologi.
For det annet er Israel i henhold til sine røtter, sin historie og sine verdier en fullstendig vestlig nasjon. Det er virkelig en normal vestlig nasjon, men en som er omgitt av unormale omstendigheter.
Som et unntak i Vesten, er Israel det eneste demokratiet hvis eksistens har vært omdiskutert siden opprettelsen. I første omgang ble landet angrepet av sine naboer som brukte konvensjonelle krigsvåpen. Dernest sto landet overfor terrorisme som kulminerte i bølge etter bølge av selvmordsangrep. I dag står landet overfor en delegitimeringskampanje drevet frem av radikale islamister og deres sympatisører, og det står overfor en delegitimeringskampanje med anvendelse av folkerett og diplomati.
Sekstito år etter opprettelsen kjemper Israel fremdeles for sin bare eksistens. Straffet med prosjektiler som regner ned i nord og sør, truet med ødeleggelse av et Iran som tar sikte på å skaffe seg atomvåpen og utsatt for press av både venn og fiende, synes Israel aldri å ha et øyeblikks fred.
Gjennom mange år har Vestens oppmerksomhet forståelig nok vært rettet mot fredsprosessen mellom israelerne og palestinerne. Men hvis Israel i dag står i fare og hele regionen sklir mot en bekymringsfullt problematisk fremtid, så skyldes ikke det mangel på forståelse blant partene om hvordan konflikten kan løses. Vilkårene for enhver fredsavtale er klare, uansett hvor vanskelig det kan se ut for de to partene å gjøre det endelige spranget mot en løsning.
De virkelige truslene mot regional stabilitet finner man imidlertid i fremveksten av radikal islamisme som ser Israels ødeleggelse som oppfyllelsen av sin religiøse skjebne og, som i tilfellet Iran, som et uttrykk for sine ambisjoner om regionalt hegemoni. Begge deler er trusler som ikke bare rettes mot Israel, men også mot resten av Vesten og verden for øvrig.
Problemets kjerne ligger i den tvetydige og ofte feilaktige måten altfor mange vestlige land nå reagerer på i denne situasjonen. Det er lett å klandre Israel for alle feilene i Midtøsten. Noen handler og taler endog som om det kunne oppnås en ny forståelse med den muslimske verden hvis vi bare var rede til å ofre den jødiske staten på alteret. Det ville være en dumhet.
Israel er vår første forsvarslinje i en turbulent region som står i konstant fare for å gli ut i kaos; – en region som er livsviktig for vår energisikkerhet på grunn av vår store avhengighet av olje fra Midtøsten; – en region som utgjør frontlinjen i kampen mot ekstremisme. Hvis Israel går under, går vi alle under. Å forsvare Israels rett til å leve i fred, med sikre grenser, fordrer en grad av moralsk og strategisk klarhet som altfor ofte synes å ha forsvunnet i Europa. USA viser bekymringsfulle tegn på å bevege seg i samme retning.
Vesten gjennomgår en periode med forvirring når det gjelder utformingen av verdens fremtid. Denne forvirringen er i stor grad forårsaket av en slags masochistisk tvil om vår egen identitet; – av det politisk korrektes tyranni; – av en flerkulturalisme som tvinger oss i kne overfor andre; – og av en sekularisme som, ironien over alle ironier, blinder oss endog når vi står overfor jihadister som fremmer den mest fanatiske inkarnasjon av sin religiøse tro. Å overlate Israel til sin skjebne i dette av alle øyeblikk, ville bare tjene til å illustrere hvor dypt vi har sunket og hvor ubønnhørlig vårt forfall nå synes å være.
Dette kan man ikke la skje. Motivert av behovet for å gjenoppbygge våre egne vestlige verdier idet vi gir uttrykk for dyp bekymring over bølgen av aggresjon mot Israel og idet vi er oppmerksomme på at Israels styrke er vår styrke og Israels svakhet er vår svakhet, har jeg besluttet å arbeide for et nytt initiativ til Israels venner ved hjelp av noen fremtredende mennesker, inkludert David Trimble, Andrew Roberts, John Bolton, Alejandro Toledo (tidligere president i Peru), Marcello Pera (filosof og tidligere president i det italienske senat), Fiamma Nirenstein (italiensk forfatter og politiker), finansmannen Robert Agostinelli og den katolske intellektuelle George Weigel.
Det er ikke vår hensikt å forsvare noen spesifikk politikk eller noen spesiell israelsk regjering. Initiativtakerne vil sikkert til tider være uenige i vedtak som fattes i Jerusalem. Vi er demokrater og vi tror på mangfold.
Det som binder oss sammen er imidlertid en ubøyelig støtte til Israels rett til å eksistere og forsvare seg. For vestlige land å ta parti for dem som stiller spørsmål ved Israels legitimitet, å la dem spille hasard i internasjonale fora med Israels vitale sikkerhetsspørsmål, å la dem gi etter for dem som er imot vestlige verdier, snarere enn å stille seg robust til forsvar for disse verdiene, er ikke bare en alvorlig moralsk tabbe, det er et strategisk feilgrep av høyeste orden.
Israel er en grunnleggende del av Vesten. Vesten er hva den er takket være sine jødisk-kristne røtter. Dersom det jødiske elementet i disse røttene rives opp og Israel går tapt, da er også vi fortapt. Enten vi liker det eller ikke, så er våre skjebner uløselig sammenknyttet.
José María Aznar var statsminister i Spania fra 1996 til 2004.
Kilde: The Times
