Mens mediaoppmerksomheten rundt fredssamtalene mellom Israel og palestina-araberne pågår for fullt, og hele verden er fokusert på at Israel, som ikke har forlenget byggestansen i Judea og Samaria ytterligere ut over de opprinnelig avtalte ti månedene, er regjeringene i regionen langt mer bekymret for det som er den virkelige trusselen.
For mens israelerne nå bare er sånn måtelig interessert i fredsforhandlinger med et folk som de opplever som uinteressert i fred, – og de fleste av dem slett ikke tror på noen fred med palestinerne, og palestinerne på sin side tror heller ikke på fred, så er det ingen tvil om at den store trusselen, ikke bare mot Israel som jødisk stat, men mot freden i regionen, kanskje i hele verden, er Iran.
En hel del toppolitikere med USA i spissen ser det som umåtelig viktig å få fred mellom de to folkegruppene, og da med klare krav til Israel om hva landet må gjøre og ikke, og det enda før forhandlinger er startet. Men israelerne ser ikke lenger på palestina-araberne som noen stor trussel. Ikke lenger. Sikkerhetsbarrierer rundt utsatte områder og en fast hånd over Gaza i form av marineblokade, har holdt terrorister borte, til tross for verdens høylydte og vedvarende protester.
“Det gode liv i Israel er en virkelighet, det meste annet er litt uklart” blir Ari Shavit sitert på, en skribent i avisen Haaretz. Det er to og et halvt år siden sist det var en selvmordsbomber i Israel. Økonomien blomstrer, og selv arbeidsledigheten ser når ut til å bedres noe. Det meste annet er uklart, – og for de fleste ganske uviktig. I en undersøkelse for et halvt år siden ble israelere bedt om å sette ord på det de så som det viktigste problemet for Israel. Bare 8% av dem sa noe om konflikten med palestinerne. Generelle, almenne problemer som også finnes i de fleste andre land, som utdannelse, kriminalitet, nasjonal sikkerhet og fattigdom ble vurdert som langt viktigere.
Israel er nummer to i antall nystartede firma på Nasdaq-børsen, Time online beskriver landet slik: “en rastløs innovasjonskultur paret med det store antallet superhjerner som kom fra Sovjet i 90-årene har gjort Israel til et kontrollsenter for high-tech forskning og utvikling.” Beskyttelsesmuren holder ikke bare terrorister ute, men så godt som alle andre palestinere også, ifølge samme nettsted. Israelerne kan leve i fred. Tamar Hermann, en politisk forsker som har fulgt israelernes oppfatninger om saken siden 1994, året etter Oslo-avtalen, sier folk ikke lenger ser palestinerne som noen trussel lenger. Som ubehag, snarere.
Så god er denne beskyttelsen, at det eneste israelere er bekymret for nå, er det som kan kastes over dem, i form av raketter og missiler. Hizbollah har antatt ca 40.000 missiler som peker mot dem fra forskjellige steder i Libanon. Og her er vi ved sakens virkelige kjerne. Det er nemlig Iran som forsyner Hizbollah med våpen.
Den store vanskeligheten er altså ikke den i verdensmålestokk heller lille konflikten mellom Israel og palestinaaraberne. Det som får verdens mektigste ledere til å skjelve i buksene, er hva Iran har tenkt å foreta seg. Samtidig som FN forsøker å få landet til å gi dets inspektører innpass og gi avkall på sin eventuelle atomvåpenproduksjon, vurderer man selvsagt alternativer. Et amerikansk angrep har vært nevnt, et soloutspill fra Israel er ikke så utenkelig, eller en kombinasjon, eventuelt med flere aktører, kunne tukte mullahene.
Men det har til nå vært mest verbal stillingskrig, og det virker heller ikke som om Mahmoud Ahmadinejad i Iran har fått noe større respekt for de stadige truslene om enda tøffere sanksjoner, og det virker heller ikke som om sanksjonene har noen større effekt, ettersom handelen med Iran ikke minker, men øker. Og flere land, deriblant Indonesia og Østerrike, styrker sine bånd og gjensidige forpliktelser til Iran.
Det er derfor ikke underlig at verdens lederne blir litt betenkte når de ser Ahmadinejads åpenbare forakt for dem og hans utilslørte hat og trusler mot den lille jødiske staten. Og det selv om all erfaring viser at hele verden skriker opp i forferdelse straks jødene våger å forsvare seg, og selv om fordømmelsen er ensidig og sterk fra flere FN-organer, ikke minst etter den såkalte “freds-flotiljen” som under dekke av å skulle transportere humanitær hjelp til de trengende på Gaza, presterte å sende et skip som slett ikke hadde noe humanitær hjelp om bord, men derimot terrorister med erfaring fra strid, bevæpnet med kniver og jernstenger, menn som angrep soldatene som kom om bord for å stoppe skipet.
Store deler av verden hadde nok aller helst sett at jødene lot seg slakte ned som under sist verdenskrig, så var man kvitt dem. Det kan i alle fall virke slik. Under Gulf-krigen lot israelerne Scud-rakettene fra Saddam Hussein regne nedover landet sitt. Det er vel den eneste gangen verden ikke kritiserte dem. I alle fall later det til at det er det uhyre viktig at jødene ikke foretar seg noe som kan sette andre i fare, – samtidig som man altså har store problemer med å samle seg om et initiativ mot den samme, en lett synlig, helt åpenbar fare. Så store problemer at selv sanksjoner mot Iran som er vedtatt av FN, ikke blir etterfulgt, men brutt i en slik grad at handelen ikke minsker, men øker. Og selv om trusselen fra Iran blir alvorligere ettersom det punktet nærmer seg at de faktisk er en atommakt.
Derfor er det forutsigbart og forståelig når Frankrikes president Nicolas Sarcozy på G8-møtet i Italia sist torsdag uttalte at et unilateralt israelsk angrep på Iran ville være en “absolutt katastrofe” for verden. Forumet diskuterte en hel del emner, deriblant Irans kjernefysiske program, som antas å ha som mål å skaffe landet atomvåpen.
“Men derimot skal Israel vite at de ikke står alene, og de må derfor roe seg og se nøkternt på dette. Jeg har kjempet så hardt på vegne av Frankrike for å få verden til å snakke om Iran, at dette også er et sterkt budskap til Israel om at de ikke er alene” sa Sarcozy. Rykter har versert i det senere om at Israel planlegger et angrep på Irans kjernefysiske fasiliteter, særlig etter at USA’s visepresident Joe Biden nylig sa i svar på et spørsmål at “Israel har en suveren rett til selv å avgjøre hva som tjener dem best.”
Israel er utvilsomt selv i stand til å vurdere saken, og så langt har de ikke angrepet Iran. På den annen side kommer Israels angrep som regel som lyn fra klar himmel, så Sarcozy’s frykt er høyst reell. Om frykten for et israelsk angrep på Iran er større enn frykten for et iransk angrep på Israel, eller for den del at Iran overhodet blir en atommakt, vil vise seg. Sunnimuslimene er livredde for det samme, – Iran er dominert av sjiamuslimer. Kloke hoder ser for seg en rekke scenarioer, og mange tar høyde for at Iran ville oppføre seg rasjonelt, selv med atomvåpen, og at USA kunne forhindre en katastrofe om de tilbød Israel å komme inn under deres “atomvåpenparaply”. Men Netanyahu er ganske klar på at Ahmadinejad er “gal”, så man tviler at Israel lar seg lokke av knapper og glansbilder, – urealistiske forventninger.
At det vil være en “absolutt katastrofe” om Iran skaffer seg atomvåpen, og så går til angrep på Israel, eventuelt motsatt, er det heller absolutt ingen tvil om. Ikke bare for Israel, men også for dem som måtte være nødt å ta dem i forsvar, og deres fiender. Og noen ganger får man ikke andre valg enn pest og kolera. USA var slett ikke begeistret for at Israel bombet Osirak, kjernereaktoren i Irak, i 1981, men som Caroline B. Glick påpeker i en artikkel i Jerusalem Post, innså de at det var nødvendig for at de selv skulle lykkes i operasjon Desert Storm ti år senere.
Selv om ikke Iran selv ville trykke på knappen for å utløse en atomkrig, finnes det ingen garanti mot at de utstyrer andre med atomvåpen, for eksempel Hizbollah. Bildet kompliseres ytteligere ved at Tyrkias styrende parti AKP, skal ha mottatt 12 millioner dollar nylig, og man frykter at Erdogan bruker midlene til å fjerne seg ytterligere fra den sekulære konstitusjonen landet har, i retning av partiets islamistiske agenda. Ytterligere millioner er avtalt, opptil 25 millioner. Å tenke seg en allianse mellom Iran, Tyrkia og Syria, kanskje alle med atomvåpen, er ikke lystelig. Hatet til Israel forener, – båndene mellom Iran og Tyrkia ble styrket av at Ankara støttet den såkalte “nødhjelps”-flotiljen, som egentlig ikke var nødhjelp, men var et politisk og religiøst motivert angrep på Israel. Handelen mellom de to landene er planlagt tredoblet i de neste fem år.
Den arabiske verden er splittet i sitt syn. For mens Iran på den ene siden riktig nok representerer islam, og de er teknologisk langt fremme, de har utviklet sin egen teknologi og sine egne våpensystemer, og kan få islamske stater til å fremstå som en motvekt mot Vesten, er det på den annen side stor frykt for at Iran med sin sjia-islam vil ta ledelsen over muslimske stater, og også over araberne. Særlig regjeringene i Saudi-Arabia og Egypt er i denne gruppen, og de ser på Iran som en dødelig trussel, og ønsker ikke at Iran skal få noen dominerende makt i regionen.
Mens diplomatiet pågår for fullt, og all verdens politikere og kommentatorer mener en masse om saken, flytter USA ett av sine største hangarskip, “USS Harry S. Truman” til Den persiske gulf, hvor skipet med sine 6000 mann er en liten by full av soldater. Likeledes alle støttefartøyene som til enhver tid følger hangarskipet. Det foregår en intens skyggeboksing med hensikt å skremme og overbevise. Et brutalt maktspill, realistisk nok, men det er virkelige mennesker med menneskelig psyke som tar avgjørelsene til syvende og sist. Her er rom for feilvurderinger og påfølgende katastrofer, men også for mot og ansvar. En feiltolkning kan få fatale konsekvenser som koster tusenvis, kanskje millioner av mennesker livet, – en modig manns rette avgjørelse kan redde like mange. Det er ikke gitt noen å forutsi dette. Historien skal dømme.
Det er ingen som helst tvil om at frykten er stor og reell på begge sider, og det er ingen tvil om at den er velbegrunnet. Sett på denne bakgrunn er ikke Israels eventuelle fred med en palestinsk president uten støtte i folket, så viktig. Særlig ikke når folket hans ikke lenger utgjør noen reell trussel. Israel angriper ingen som ikke angriper dem. Det er i seg selv et underlig fenomen at verden ikke er mer opptatt av akkurat det. Midtøsten kunne faktisk vært et fredelig sted.
Men hvorfor frykter ikke Israel lenger palestinerne? Fordi Israel ikke lot seg diktere av FN, Menneskerettighetsdomstolen i Haag, og en rekke andre organisasjoner og stater som fordømte sikkerhetsgjerdet deres nedenom og hjem, og fordi jødene har levet med arabere som naboer i en årrekke, og ser at Hamas har dårlig innflytelse på dem og må må holdes nede i den grad det er mulig, og gjør det uten å ta for mye hensyn til alle de velmente råd som strømmer på utenfra så vel som fra venstresiden i deres egen politikk.
IsraelNationalNews: Sarkozy: Israel Attack on Iran ‘Absolute Catastrophe’
The Cutting Edge News: Iran Bankrolls Creeping Islamization of Turkey’s Secular Constitution
Al Arabiya: Why Arabs Fear Iran
Time.com: Why Israel Doesn’t Care About Peace
Aftenposten: Ønsker fred – tror ikke på det
Jerusalem Post: Our World: The plain truth about Israel
