Under denne overskriften skriver Andrew P. Kroglund en kronikk som med utgangspunkt i seminaret om antisemittisme som har pågått de siste dagene tar et “oppgjør” med antisemittismen i Norge.
Kroglund kjører dessverre den norske offisielle “safe” linjen som Regjering og medier står for, til tross for en tilsynelatende selvinnsikt og –kritisk sans. En helgardering. Vi er selvsagt alle sammen helt imot antisemittisme, bevares, men for all del, vi forbeholder oss retten til å kritisere. “Man kan jo kritisere gode venner,” som utenriksministeren ynder å si. Kroglund unnser seg ikke for å kalle de jødiske ledernes bekymring for å “se spøkelser ved høylys dag”, men viser forståelse. Han vedgår at det “er jo ikke rart” sett på bakgrunn av vår “lite stolte historie”. Det skal han ha.
I går på NRK2 kunne vi høre Gahr Støre føre norske jøder i marka som troverdige “bevis” på at i Norge, nei i Norge finnes det ikke noe antisemittisme. Jovisst forefinnes antisemittisme i Norge, som han uttrykte det. Men ikke noe antisemittisme fra offisielt hold, nei. Mens derimot den israelske politikken, jødenes eneste lille stat i verden full av fiendtlig innstilte naboer som gjentatte ganger har prøvd å utrydde den, den må han kunne kritisere uten å bli kalt antisemitt. Det høres sant og riktig ut. Vi skal se på det.
Å føre norske jøder som sannhetsvitner har forøvrig ikke noe for seg. Den lille jødiske gruppen i Norge, hvor synlig er disse menneskene i samfunnslivet – som jøder? Det er stort sett, med noen få unntak, når de kan få stå frem og forsikre om at de stoler på at politi og myndigheter vil “foreta seg det som er nødvendig for å forhindre at noe slikt skal skje igjen” – en annen måte å uttrykke dette på er “vi er livredde inni oss, men vi tør ikke si det.” Det er ikke noen annen grunn til at du knapt ser en jøde i Norge gå med Kippah, eller at jøder pakker sine saker og drar til sikrere steder enn Norge, – og Sverige for den del. Som til USA eller Israel.
Tormod Strands reportasje om jødehat viste dette tydelig nok. Det var ikke mange av de jødene som våget å stå frem der som hadde passet inn i Støres bilde av trygge, sikre jøder. Han kunne ikke brukt dem som sannhetsvitner heller, for de våget ikke å vise ansiktene sine, med ett unntak så vidt jeg husker.
Dette må Støre ha fått med seg må man tro, men det passer nok best i argumentasjonsrekken hans å se bort fra det.
På samme måte “forstår” Kroglund riktig nok at “enkelte muslimske ungdommer” skremte mange jøder da de ropte “død over jødene” under den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo i 2009 som medførte et ras av anti-jødiske utagerende motdemonstranter, i stor grad med etnisitet fra Midtøsten, av noen kalt pogromer. Bevares. Men så kommer han med den klassiske sikkerhetsventilen – Gahr Støres, Kåre Willochs og : vi kan kritisere staten Israel for deres politikk:
Det er fullt ut legitimt å kritisere israelske overgrep på Gaza, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Også for nordmenn, inkludert innvandrere fra Midtøsten. Mange av oss vil ha en palestinsk stat- nå, og vi rister på hodet av israelske politikere som statsminister Benjamin Netanyahu. Og enda mer av utenriksminister Avigdor Lieberman, som selv kommer med uttalelser som lett kan tolkes som rasistiske.
Er det fullt ut legitimt å kritisere? Det kommer for det første an på om kritikken treffer, rett og slett om det er noe å kritisere.
Å kritisere “israelske overgrep” er i seg selv et betent uttrykk som kan og bør diskuteres, for det tar for gitt at det finnes israelske overgrep. Finnes de? Tar ikke selve uttrykket leseren inn i en sfære der det tas for gitt at Israel er en overgriper? Man kan legge linjalen på dette uttrykket, med utgangspunkt i noe mange antisemitter bruker for å angripe “Israels politikk” – for tiden, får en si, – det er jo bare fantasien som setter grenser for hva en kan bruke mot en stat man egentlig ikke ønsker hadde vært der, – nemlig operasjon Cast Lead: Hvis det for eksempel er et overgrep å angripe en terroristorganisasjon som har som formål å utslette staten, Hamas, da er selve Israels eksistens et overgrep. I så fall må vi redefinere selve uttrykket antisemittisme. Omtrent ingen ting er antisemittisme med slike vide grenser.
Derfor, hvis man skal diskutere Israels sikkerhetspolitiske grep på Gaza må man også ta med i diskusjonen Israels reelle behov for sikkerhet, man må ta i betraktning at det skjer angrep mot dem hele tiden, at titusener av potensielt dødelige raketter skytes mot sivile borgere uten stans, med støtte i den “demokratisk valgte” regjeringen i Gaza. Og vi må ta i betraktning jødenes egen synsvinkel, som er den faktiske situasjon slik den har blitt etter Holocaust, etter opprettelsen av den jødiske staten, etter de utallige krigene og angrepene fra arabisk side, etter årtiers ensidig fordømmelse i FN og andre internasjonale organer.
Hvorfor skulle bare arabernes side av saken og fremstilling av den gjelde i en konflikt som angår flere? Hva konkret mener kronikkforfatteren med overgrep? Det skulle være interessant å vite. Er det krigshandlingene som medfører drepte mennesker på arabisk side han mener? I så fall er han i selskap med hylekoret som konsekvent tier stille når arabere angriper sivile jøder, og gjør det i årevis, i tusenvis av angrep, men som straks våkner når demokratiet ikke bare kan, men også må forsvare seg. Er det et overgrep å stoppe angrep mot sivile, som operasjon Cast Lead mot den Hamas-ledede terrorismen var? Er det aksjonens størrelse i form av militær overlegenhet forfatteren mener med “overgrep?” Er det grensekontrollene han mener? Hyppigheten av kontroller, kontrollenes art? Kontrollørenes eventuelle manglende velvilje?
Man kunne dra det lenger og spørre om hva som skulle til, eventuelt, for at det ikke lenger var et “overgrep.” Man snakker mye om “assymmetrisk” krigføring, som kjent er Israel militært overlegen en rekke stater i Midtøsten. Skulle Israel krigføre med 12.000 raketter uten særlig styring inn mot tett befolkede områder i Gaza for at det ikke lenger var “overgrep?” Selvmordsbombere?
Kroglund skriver om “overgrep” i Øst-Jerusalem som om alle vet at disse finnes. Mener han boligbyggingen? At jøder skal slutte å bygge boliger i et område de etter Folkeretten har blitt oppfordret til å bebo og bebygge er ikke noe overgrep. Er det i så fall også et overgrep når arabere og andre folkegrupper bygger i Øst-Jerusalem? I så fall, hvorfor er det overgrep når jøder bygger, men ikke når arabere bygger der?
Det skulle være fint å vite hva Kroglund mener med “overgrep” på samme måte som Støre i gårsdagens omtalte mini-debatt kom frem med “Folkeretten”-kortet. Det er praktisk å vifte med dette kortet, for det høres så riktig ut. For “alle” vet jo at Israel driver med “overgrep” og “bryter Folkeretten?” Det skulle derfor være av stor interesse å vite eksakt hvilke overgrep kronikkforfatteren mener, og eksakt hvilke paragrafer i Folkeretten Israel eventuelt bryter.
Hva kronikkforfatteren har av oppfatning av Israels handlinger, om han liker dem eller ikke, likeså Norges utenriksminister, det er en annen sak. Også deres subjektive oppfatning av israelske enkeltpolitikere som landets statsminister Netanyahu eller utenriksminister Lieberman.
Videre, dersom vi skal skjære unna antisemittisme, er det av uhyre stor betydning at vi prøver å få en noenlunde balansert fremstilling. Hvis det, som Conrad Myrland fremholdt i debatten på NRK, er mer stoff om Israel på TV enn fra Egypt, Libya, Marokko og Syria til sammen, selv i revolusjonstider i disse landene, og disse reportasjene stort sett fremstiller Israel sett fra en negativ vinkel, da er det ikke lenger legitimt å kritisere Israel.
Da er vi godt over grensen til antisemittisme.
