Shabbat shalom alle sammen,
En umenneskelig terroraksjon mot forsvarsløse barn har rammet Norge og har lammet store deler av samfunnet. Vi jøder som gjennom mer enn et århundre ofte har vært utsatt for terrorhandlinger hvor uskyldige rammes, forstår smertene, fortvilelsen og sorgen som vi alle sammen opplever nå.
I slike stunder forventer vi anstendighet, verdighet og respekt for alle som er rammet, inkludert det demokratiske mangfold. Det har vi sett fra landets øverste ledelses side med Kongen og Statsministeren i spissen. Mens den politiske ledelse og opposisjonen holdt seg eksemplarisk til denne selvfølgelige regel, har imidlertid de som redigerer massemediene gjort nøyaktig det motsatte. Vi opplever et makabert forsøk på knebling av opposisjon og ensretting av debatt gjennom en tendensiøs fremstilling av et menneske hvis sinnslidelse direkte eller implisitt påstås å være «høyresidens» ansvar. Derfor er det viktig at noen av oss allerede nå sier fra om at ingen ting vil kunne gi den gale massemorderen en større «seier» enn om mediene skulle lykkes i å få ham plassert som representant for den politiske opposisjonen her i landet. Da oppstår Norge som den ettpartistaten som noen av debattantene har vist at de beundrer.
God helg, og med ønske om en bedre tid for oss alle!
Fra oss i SMA
**********
Den politisk korrekte ytringsfriheten: Hvem er de gale?
Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, SMA
Ytringsfriheten omfatter hvert menneskes rett til å uttrykke sin mening og si hva det vil innenfor lovens rammer, uten vilkårlige restriksjoner. I Norge har ytringsfriheten vært sikret blant annet i Grunnloven i snart 200 år. Den universelle menneskerettserklæringen sier: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.» Ytringsfriheten er et av målene på menneskers frihet i et samfunn og avgjør hvorvidt fri debatt og utveksling av meninger er tillatt, og hvorvidt samfunnet derved er et demokrati eller et diktatur.
Ikke lenge etter tragedien den 22. juli var massemedier, i stor grad anført av NRK, i gang med å stemple den politiske opposisjonen i landet som både direkte og indirekte medansvarlig for terror og massemord. I dagene som fulgte ble denne vinklingen på informasjonen fulgt opp og forsterket.
Nyhetsavdelingen i NRK kunne tidlig fortelle oss at det dreiet seg om en «konservativ kristen» person fra et «politisk miljø» med «høyretilknytning» og «egen evne til selvrefleksjon.» Det rant nesten over for nyhetsmediene da det etter hvert ble kjent at mannen hadde publisert noe han kalte et «manifest,» et dokument på 1500 sider med et sant virvar av kopier, utklipp og referanser fra mange forskjellige forfattere, inkludert Theodore Dalrymple, Daniel Pipes, Roger Scruton, Mark Steyn, Melanie Phillips, Daniel Hannan, Churchill, Gandhi, Orwell, Jefferson, John Locke, Edmund Burke, Bernard Shaw, Mark Twain, Charles Darwin, Den amerikanske uavhengighetserklæringen, samt en dagbokliknende fremstilling av seg selv og sin absurde atferd, iført klovnedrakter som får ham til å likne både på Muammar Gaddafi og Hermann Göring. Ingen ting tyder på tilregnelighet.
NRKs Gro Holm karakteriserte dokumentet som «imponerende,» og Dagsrevyens Håkon Roheim kunne fortelle oss at vedkommende var «åpenbart intelligent.» Mest ytterliggående var imidlertid NRKs «samfunnsredaktør» Kyrre Nakkim som gjennom flere programinnslag plasserte morderen i et politisk miljø på høyresiden med Fremskrittspartiet som klart tilholdssted.
Slik ble saken fremstilt i et par døgn før mannens forsvarer, som var den eneste av «ekspertene» som hadde snakket med ham, ut fra sin erfaring og sunne fornuft karakteriserte ham som sinnssyk. Ut fra det man visste om hans atferd og handlinger var dette en konklusjon de fleste utenom de politiske journalistene forlengst hadde trukket, og noe mer «vitenskapelig» grunnlag for å trekke konklusjonen finnes knapt. Hva var det da som drev mediene og «ekspertisen» på den politiske venstresiden til en så hardnakket kampanje for å få geni-erklært denne avvikeren som en intelligent og tilregnelig «høyreorientert»? Så de for seg en anledning til å vende hans sinnssyke «revolusjon» til en revolusjonær seier for seg selv? Var dette århundrets sjanse til å kneble politisk opposisjon?
Der er noe i sammensetningen av NRKs «ekspertpaneler» som kunne lede til en slik mistanke. Sjelden har vi sett en mer samlet oppmarsj av nye, gamle, offentlige og privatpraktiserende «eksperter» med en mer enhetlig brodd mot «høyresida.» Med sine velkjente politiske teser kom de, «alle jordens bundne treller som sulten knuget har,» personifisert ved velsituerte mennesker som Lars Gule, Per Fugelli, Petter Nome, Jostein Gaarder, Thomas Hylland Eriksen og Magnus Marsdal og sluttet seg til de samfunnsrefsende fortroppene i norske medier. Med sine beregnende karakteristikker setter de lenker på en svært viktig samfunnsdebatt og avsporer den. Tilbake står som resultat et monokulturelt samfunn uten demokratisk klang.
Om dette varer ved, bør vi etter hvert erkjenne at vi fremdeles kan stå overfor problemer i samfunnet som gjør galmannsverket i regjeringskvartalet til en historisk fotnote. Det kan også finnes gale mennesker som reagerer voldelig på venstreorientert propaganda. Truende «manifester» har vært distribuert blant folk siden 1848 og kanskje lenger. Siden den gang, og ikke minst etter 1917 (Lenin), 1925/27 (Hitler) og 1960 (Mao) har disse manifest-skribentene inspirert til drap på 100-talls millioner mennesker. Det er bare 8 år siden en venstreorientert mann på Vestlandet skrev sitt «manifest» med drapstrussel mot en navngitt person. Vi må derfor kreve en helt annen grad av edruelighet fra medienes side når det gjelder fristelsen til å utnytte Utøya-tragedien politisk.
Beskjeden vi andre har fått er klar: I den nye ytringsfrihetens navn skal ingen i Norge fra nå av kunne våge å minne noen om at siden 11. september 2001 har verden vært utsatt for mer enn 17.000 terrorangrep, nesten alle utført i Allahs navn. Dette faktum er ikke lenger en del av den politisk korrekte «sannheten.»
Denne personen som nå fremholdes som «konservativ kristen» og endog som «kristenfundamentalist,» har i sitt intellektuelt kaotiske «manifest» gjort rede for hva han mener med å være en kristen:
Spørsmål: Må du tro på Gud eller Jesus for å bli en tempelridder?
– nei, du trenger ikke ha et personlig forhold til Gud eller Jesus for å kjempe for vår kristne kulturarv. Det er tilstrekkelig at du er en kristen-agnostiker eller en kristen-ateist (en ateist som ønsker å bevare i det minste grunnlaget for den europeiske kristne kulturarv).
Ut fra dette avgjør så en falang av leninister og politiske redaktører at tiden er kommet for å ta et oppgjør med høyresida, Fremskrittspartiet og de kristne. Politifolk og statsansatte psykiatere har sammen med disse, og uten å vente på rettsmedisinske undersøkelser, gått god for at mannen er tilregnelig. Vi frykter at det kan bli vanskelig for seriøse fagfolk å trekke andre konklusjoner med det politiske mediekjøret vi har fått om dette spørsmålet.
Vi frykter at man kan komme til å vurdere det som formålstjenlig å gjenopplive en variant av politisk psykiatri fra Sovjetunionens dager, hvor det var ideologisk nødvendig å definere opposisjonelle dissidenter som sinnssyke og plassere dem i isolat. Her vil man kunne fristes til å tenke omvendt: En sinnslidende avviker som fremstiller seg selv som «høyreorientert» blir definert som «tilregnelig,» noe som vil sikre en årelang rettsprosess mot «høyreekstremismen» med tilhørende stempling av opposisjonen. Merker man et fjernt ekko av Riksdagsbrannen?
Fordi en slik mulighet kan eksistere som følge av den mediepsykosen som nå preger samfunnet vårt, burde man ta hensyn til det i oppnevningen av rettsmedisinske sakkyndige og sikre en bred og garantert uavhengig faggruppe, gjerne med utenlandsk deltakelse.
For oss jøder som lider med ofrene og deres etterlatte, pålegger erfaringene oss å være på vakt mot alle tendenser til «blamegame» og skyldfordeling. Vi vet så altfor godt at når det spillet er slutt, kan vi jøder risikere å sitte igjen med skylden for dette også.
