Dr. philos. Michal Rachel Suissa. Redaktør for tidsskiftet NIS-info: om Israel og antisemittisme
Dagen 21.9.2005 (En mye kortere utgave ble publisert i Aftenposten 4.9.2005)
I Aftenposten 16. august 2005 finner vi et angrep på jødedommen, jøder og deres rabbinere, fra Den Norske Israelsmisjon (DNI) ved redaktør Endre Fyllingnes. Artikkelen av Fyllingnes, som i Aftenpostens versjon heter «Gaza og de jødiske ekstremister», har i lang tid vært publisert på DNIs nettside. Den har stått på trykk i jødemisjonens avis Dagen og i erstatningsteologenes avis Vårt Land, så langt tilbake som i januar 2004. Slike historier som stadig dukker opp i aviser rundt omkring, kalles gjerne avis-ender. Her har vi imidlertid å gjøre med noe som på dataspråket kalles ‘spam’.
Det er også et par andre ting som er påfallende ved artikkelen til Fyllingsnes. Den inneholder en rekordartet samling av invektiver, nedsettende omtale og ærekrenkende skjellsord, alt sammen rettet mot navngitte jøder som døde i hhv. 1935, 1940 og 1982. Fyllingsnes synes å være ute etter å få en historisk revansj, og velger en dag å gjøre det på da jøder rives ut fra sine hjem og synagoger og deporteres. Det er mer enn symbolikk i dette valget. Virkemiddelet er like gammelt som jødehatet: Skal man terrorisere jødene, får man størst effekt ved å demonisere deres rabbinere. Spesielt virkningsfullt er det å angripe overrabbinerne og de nasjonale symboler på et tidspunkt da folket ligger nede. Fyllingsnes har valgt ut tre historiske jøder som offer for sitt angrep.
Plassen tillater ikke å rette opp igjen den skaden Fyllingsnes påfører Israels folk og omdømme, men det er påkrevd i hvert fall å få fortalt hvem et par av dem var, og å få fortalt litt om bakgrunnen for at Den Norske Israelsmisjon (DNI) angriper nettopp disse. Den russiske sionistlederen Zeev (Vladimir) Jabotinsky var en av de store pionerene i arbeidet med å redde jøder ut av pogromenes Europa og å få dem i sikkerhet i Palestina før Holocaust tok dem. Han er vel den jødiske høyrepolitiker som har hatt størst moralsk innflytelse på venstresiden. Israels første overrabbiner, Abraham Isaac HaKohen Kook, deltok under første verdenskrig i arbeidet med å få fremmet det vedtaket som er kjent som Balfour-erklæringen, og som la det folkerettslige grunnlaget for å sikre jødene et sted å være i ly for sine europeiske forfølgere. Han var en mann som selv venstresiden i Israel elsket og respekterte, nettopp for sin forståelse av sionismen og for sin jødiske nestekjærlighet.
For å forstå bakgrunnen for at DNI angriper og skjender minnet til slike jøder, må vi gå litt tilbake i DNIs historie, omtrent til den tiden Fyllingsnes selv er så opptatt av.
Misjonsprest Gisle Johnson var lenge sentral i DNIs organisasjon. Hans lære satte spor etter seg i DNIs ledelse. Johnson påsto at «religionsjøden» i nyere tid har blitt avløst av «rasejøden». Moderne jødisk «surrogat-religiøsitet» var ikke nok til å holde folket sammen. Derfor kunne disse «rasejødene» være farlige, skrev han i en artikkel i 1924:
«Det som inderst inde driver dem, blir dog de jødiske instinkter og den jødiske livsopfatning (…) Her er altsaa det springende punkt: Kan man fra folkeslagenes standpunkt have tillid til disse jødiske instinkter, denne jødiske livsopfatning, dette inderste hos jøden? Eller kan man ikke? Saa meget er sikkert, at det finnes ikke noe folk på jorden, som er saa magtsygt som jøderne. (…) Det er ialfald et sykdomstegn hos et folk eller en tidsperiode, naar jøderne blir overmæktige.. ‘Hvor aadselet er, der samles gribberne.’ (…) Hvor religionsjøden er blitt afløst af racejøden, hvor han ikke har noget andet at operere med end sine raceegenskaber, der er det at den egentlige fare sætter ind.» (Etter Prof. Karl Egil Johansen, Jødane og Israel i norsk kristenliv, i historisk tidsskrift nr. 3, vol 83, fra side 345-384, © Universitetsforlaget 2004).
Aftenpostens lesere må nok synes det er underlig at det fremdeles er noen som graver i dette gamle grumset. Problemet er rett og slett at dagens ledere i DNI fortsatt er fanget av den historiske arven. Den fremstående norske kristenleder Ole Hallesby sa i 1943, mens jødene sto i kø foran gasskamrene: «så lenge de ikke omvender seg til kristendommen, vil de sitte i historiens skammekrok». Ole Christian Kvarme gjentok Hallesbys budskap så sent som 6. oktober 2004 i avisen Dagen: «Jødene må bli frelst…..Vi må ta ondskapen og fortapelsens mulighet på alvor. Derfor er det om å gjøre å forkynne evangeliet…». Ondskapen er altså fortsatt identifisert med jødedommen.
En uke senere leste jeg en helsides annonse fra DNI, som ga kuldegysninger gjennom min jødiske ryggmarg. Tilsynelatende var annonsen ment å bekjempe jødehatet i Norge, men budskapet var det velkjente og klassiske. Annonsen forteller om en jødinne, Haya (Lever), som aksepterte Jesus som sin Frelser og som overlevde Holocaust. Koblingen underforsto at de seks millioner jøder ble drept fordi de ikke aksepterte Jesus.
Dette antisemittiske grumset tilhører kirkens arv. Det er dessverre et faktum at en god del av KrFs politikere står til knærne i DNIs oppfatning av jødedommen, og ennå ikke har tatt et seriøst oppgjør med det. Det er derfor på tide at noen starter opprydningsarbeidet.
I dag er Israel et faktum og den gamle erstatningsteologien er selv av Paven erkjent som et falsum. Tross dette forsøker DNI og deres meningsfeller stadig nye strategier for å gjenopplive sin misjon. Det nye i tiden er «palestinismen» som er en erstatningsteologisk erstatning av Israels folk med det «palestinske».
Et nytt marked for DNI er derfor de østkristne kirkene. Innenfor disse har jødehatet alltid vært mer intenst og giftig enn ellers i verden. Den bysantinske kulturen hadde en velutviklet antijødisk lovgivning som araberne senere innlemmet, så å si ord for ord, i sin egen Shari’a (dhimmi-lovene), etter den arabiske erobringen av Midtøsten og Nord-Afrika.
Disse kirkesamfunnene er i dag DNIs idoler og hjertevenner. Biskop Kvarme hadde ingen betenkeligheter med å reise på besøk til den gresk-ortodokse patriarken Irineos I., som den 17. juni 2001 skrev følgende til Arafat: «Du er klar over de følelser av avsky og mangel på respekt som alle Den hellige gravs fedre har overfor etterkommerne til korsfesterne av vår herre Jesus…. nærmere bestemt korsfesterne av ditt folk; sionistiske, jødiske erobrere av Det hellige landet, Palestina» .
Etter 1945 tok de hollandske og tyske kirkene et teologisk oppgjør med sitt jødehat og den antisemittiske jødemisjonen, som bidro til Holocaust. Det er viktig at Den Norske Kirke gjør det samme. Kirken har et stort ansvar når det gjelder forekomsten av gammelt og nytt jødehat. Å fortie og underslå historien ved å legge ansvaret over på venstreekstremistene eller de sekulære, slik Dagfinn Høybråten har gjort (Dagbladet 2.12.2004), er ikke bare lettvint og uriktig, men også farlig. På denne måten vil det eldgamle, innarbeidete jødehatet fortsette å forgifte stadig nye generasjoner, mens folks historiske kunnskap og evne til analytisk tenkning vil bli undergravd. I et slikt samfunn vil jødehatet bli en så selvfølgelig del av hverdagen, at man ikke lenger oppdager og reagerer på at menneskeverdet blir krenket.
Den legendariske journalisten Henry Henriksen, som dekket statsminister Einar Gerhardsens besøk i Israel i 1961, forteller om hvordan Gerhardsen takket nei til en invitasjon fra DNI for å se på deres «verk» i Israel. Gerhardsens svar til DNI var at Kristen Norge har ikke noe å lære en kulturnasjon gjennom flere tusen år, som den jødiske. De har sin tro og vi har vår.
