Shabbat shalom alle sammen,
Midt i den norske agurksesongen inviterte vår utenriksminister Jonas Gahr Større sine venner fra Hamas/PLO. Vår karrieresøkende utenriksminister våget ikke å gå så langt som han selv i annen sammenheng har gitt uttrykk for å ville, nemlig å anerkjenne en enda en palestinsk stat. Han måtte, i lys av omfattende internasjonal skepsis til spørsmålet om å ta saken opp i FNs Hovedforsamling, nøye seg med å «oppgradere» deres representasjon i Oslo til en «ambassade,» samt å utruste dem med en ny sjekk fra vår statskasse. Det vil bli mange slike, ettersom det nå ikke bare er PLO og Hamas som står på hans lønningsliste, men snart også den somaliske piratorganisasjonen al-Shabaab.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen
Den endeløse fredsbasaren
Vår historie har eksempler på hvordan ”fredsavtaler” har blitt inngått mellom maktgrupper på andres bekostning. På skolen lærte vi at i 1814 ble Norge av stormaktene gitt som gave til Sverige under fredsforhandlingene i Wien. Mer kjent fra nyere tid er München-avtalen som ble undertegnet i september 1938 mellom Storbritannia og Frankrike og nazi-Tyskland. Avtalen gikk ikke ut på å gi Tyskland deler av England eller Frankrike. Nei, den gikk ut på å muliggjøre den nazistiske okkupasjon av Tsjekkoslovakia uten at tsjekkerne selv hadde noe de skulle ha sagt under forhandlingene. Stormaktene ble enige om å rive løs Sudetenland fra Tsjekkoslovakia og gi det som gave til Tyskland, noe som gjorde resten av landet lett å erobre året etter. Dette var den nazistiske okkupasjonsmaktens vilkår for å gi vesten ”fred”. I mars 1939 var «Anschluss» av resten av Tsjekkoslovakia et faktum. Jødene ble myrdet og motstanderne ble sendt til konsentrasjonsleirene.
I ettertid kan vi lure på om den britiske statsministeren Neville Chamberlain var naiv, dum, maktsyk, hensynløs eller muligens litt av hvert. Han sa han trodde på en papirlapp som lovet «fred for vår tid.» Hans tid ble kortvarig.
Et enda nyere eksempel fra vår egen tid er Kypros. Slik Tsjekkoslovakia i sin tid måtte betale en høy pris for andres avtaler, sitter i dag kypriotene fanget i forhandlingene mellom EU og Tyrkia. På samme måte som Hitlers krav mot tsjekkerne, vil tyrkerne gjerne ha kontrollen over Kypros.
Men forskjellen mellom Hitler og den tyrkiske statsminister Recep Tayyip Erdoğan er at Erdoğan ikke engang tilbyr «fred for vår tid» i bytte mot Kypros: Han krever i stedet full adgang til EUs indre marked og helst medlemskap med de fordelene det vil gi ham og hans voksende skare av arbeidsløse tyrkere. I Chamberlains ånd våger ingen i EU å minne tyrkerne om at det er på høye tid at de avslutter okkupasjon av Nord-Kypros og reiser hjem igjen der de hører til. Kypros er selv medlem av EU, og nå har altså Tyrkia besluttet å avbryte forhandlingene med EU under formannskapet til Kypros. Vi må ikke la oss overraske om Kypros en dag skulle bli servert den tyrkiske okkupasjonsmakt på et sølvfat, ikke av kypriotene, men av EU.
Det som først og fremst støtter en slik mistanke er EUs politikk overfor Israel, som til forveksling likner på Chamberlains politikk overfor Tsjekkoslovakia og den feige ettergivenheten overfor Hitler, som strengt tatt opptrådte et hakk mindre frekt enn Erdoğan. Vesten sitter dessuten og forhandler med verdens siste store imperium, – det arabiske – om en ny ”München-avtale” mellom terroristene i Hamas/PLO og Israel. Det er altså ikke Vesten som skal gi araberne noe i bytte mot deres gunst, men i likhet med Tsjekkoslovakia og Kypros er det Israel som her må avgi sitt hjerte for å oppnå denne vidunderlige ”freden for vår tid” i EU.
Legg merke til at mens hele EU-prosjektet er i ferd med å falle i grus på grunn av økonomisk udugelighet blant EU-landenes ledere, bruker unionen svært mye av sin verdifulle tid på å forhandle om å innlemme noen få kvadratkilometer israelsk land i det arabiske imperiet. Det tilsvarer omtrent en halv promille av imperiets tynt befolkede areal. Det må være noe som driver dem, – noe som kanskje til og med er sterkere enn misunnelsen. Ingen av dem kan lenger være i tvil om at det igjen vil være det jødiske folk som må betale den høyeste prisen for europeernes ettergivenhetstrang. Men, har de forstått hva de selv på sikt vil måtte betale?
I denne fredsbasaren prøver alle som kan krype og gå å være med. Politiske snillister er over alt, og de arbeider aktivt på mange fronter for terroristenes sak. Norges utenriksminister, som i likhet med Don Quixote har bestemt seg for å løpe foran alle de andre, gjør det kanskje med i et håp om at den nye ”München-avtalen» og en mulig fremtidig fredspris kanskje vil bære hans navn? Om den nye «fredsavtalen” skulle koste noen millioner jøder livet, skulle vel ikke han kunne lastes for, så velmenende som han er? Han har tidligere innledet strategisk samarbeid med Hamas og Det muslimske brorskap som begge har jødeutryddelse på programmet.
Nå tar han også til orde for å «ansvarliggjøre» den somaliske terroristorganisasjonen al-Shabaab. Dette vil koste norske skattebetalere langt mer enn «ansvarliggjøringen» av PLO og Hamas, som til nå koster 800 millioner kroner årlig, og som i likhet med ettergivenheten overfor Tyrkia, effektivt bidrar til å redusere fredsmulighetene i Midtøsten.
Med til dette bildet hører også utenriksministerens stillingtaken i den krigen han selv var med på å føre Norge inn i Libya. Det er nå fastslått at de opprørerne som støttes av den norske regjeringen, driver med en betydelig smugling av våpen og ammunisjon inn på Gaza-stripen. Dette er bomber som bidrar til traumatiseringen av barna i den israelske byen Sderot. Bombingen av sivile i Israel har tiltatt etter at NATO-krigen i Libya åpnet for nye forsyninger av ammunisjon til Hamas.
Statsminister Binyamin Netanyahu sa i går under en nasjonal minnehøytidelighet på Herzl-høyden i Jerusalem at «freden vil komme med en anerkjennelse av en jødisk stat. … Israel vil vite at freden er oppnådd når alle våre naboer vil anerkjenne en jødisk stats rett til å eksistere.»
Hadde en eneste europeisk statsleder eller utenriksminister hatt mot til å si dette og til å forlange det av de organisasjoner de støtter med store pengebeløp, ville vi kanskje ha vært et ørlite skritt nærmere fred. Det er et dårlig tegn at det ikke skjer.
