Shabbat shalom alle sammen,
Når vi nå bevilger oss litt sommerferie, kan vi fortelle at et nytt nummer av vårt kvartalsblad, SMA-info, er sendt til trykkeriet. Dere vil få det i posten om vel en uke, og vi håper at dere kan bruke det til å støtte SMAs kamp for sannhet om Israel og mot det institusjonelle jødehatet som vi ikke vil ha mer av i vårt ellers så jødevennlige land.
Vi ber alle som ennå ikke har betalt for bladet om å gjøre det før ferien da vi har en god del regninger som venter.
Ellers ber vi alle som kan om å støtte SMA med en sommergave slik at vi fortsatt kan være en liten, men dog betydelig stemme i kampen mot propagandaen som rammer Israel og jødene, og til støtte for minoritetene i Midtøsten. Midtøstens gjenværende kristne blir nå forfulgt på det groveste uten at det synes å interessere hverken EU, FN eller de mange menneskerettighetsorganisasjoner som i dag mottar enorme pengesummer fra den statlige «fredsindustrien,» og derfor er både blinde og døve overfor dem som virkelig trenger hjelp.
Vi kan også informere om at vi i forrige uke sendte 20.000 $ (om lag kr 120.000) til hjelp for trengende mennesker i Israel, og vi takker alle dere som var med på å gjøre denne gaven mulig.
Bruk følgende kontonummer: 6242.10.60644
Eller støtt oss ved å betale med kort via weben (klikk under) – du kan betale med Visa / Mastercard som vanlig. Ingen konto kreves.
Ring (92293036) om du vil annonsere noe i SMA-info og på den måten støtte vårt arbeid.
SMA-redaksjonen tar litt ferie fra nå av, men vi kommer tilbake i august. Inntil da sier vi: Tusen takk til hver og en for flott innsats, stort engasjement og gode innspill, og samtidig ønske vi alle en velfortjent og god sommerferie!
Med vennlig sommerhilsen fra Senter mot Antisemittisme.
*****
Den egyptiske dårekisten
I Midtøsten går utviklingen sin vante gang, med bomber og drap, henrettelser, opptøyer og revolusjoner. Det er litt underlig å oppleve hvor bestyrtet våre mediefolk er blitt over utviklingen i Egypt. Når endelig folket, sammen med sine tapre soldater, gikk mann av huse og gjennomførte en ekte ”væpna revolusjon,” reagerte norske medier, byråkrater og politikere på en forurettet måte: Den egenrådige diktatoren var jo demokratisk valgt! Glemt er både Marx og Lenin hos de borgerliggjorte radikalere.
Glemt er også vår regjerings tidligere omfavnelse av Det muslimske brorskap og islamistenes hyllest til vår revolusjonære utenriksminister. Igjen er man på leting etter en vinnerhest som det skal satses på. Det første spørsmål vi må stille oss i dette mediebildet er om våre egne medier og politikere lenger har troverdighet i sin omgang med realitetene i Midtøsten. Fra NRK får vi høre at ”… i dag er det vanskelig å se hvem som var mest korttenkt: Det arrogante muslimske brorskapet eller den skjødesløse opposisjonen som er klar til å sette Egypt i flammer bare for å bli kvitt den lovlig valgte presidenten.”
Kunne det ikke tenkes at NRK selv var blant de aller mest korttenkte når de i likhet med daværende utenriksminister Gahr Støre, engasjerte seg i islamistenes opprør med urealistiske historier om ”frihet og demokrati” ved hjelp av facebook og twitter. Er det ikke grenser for hvor feil det er mulig å ta for våre utenrikskorrespondenter og -myndigheter før det er på tide å be dem ta sine hatter og mikrofoner og gå?
Utviklingen i Egypt er ikke et mysterium. Som i de øvrige landene i den arabiske verden er den en logisk konsekvens av langvarig økonomisk og sosial utarming av befolkningen. Gjennom mange år har den synkende bærekraften i araberlandenes økonomi vært kamuflert med store subsidier, lån og internasjonal militær og økonomisk støtte for å opprettholde kontroll over utviklingen. Nå er vi ved veis ende i det eksperimentet. En tiltakende matvarekrise som følge av uår med stigende priser på verdensmarkedet sammen med en synkende evne fra den vestlige verdens side til å skjule problemet gjennom lån og subsidier, har avslørt problemet i all sin gru: De fattigste arabiske landene, så som Egypt og Syria, kan ikke livberge seg selv, og ingen er lenger i stand til å hjelpe dem gjennom krisen. Da hjelper det ingenting hverken med demokrati eller facebook: Krybben er tom!
Det er derfor ikke overraskende at araberne leter etter noen å skylde på. Det overraskende er å se hvor lite våre egne politikere og ”Midtøsten-eksperter” forstår av det som hender, og i hvor liten grad de er i stand til å formidle et realistisk bilde av utviklingen. Det virker som om ideologien overstyrer det øynene ser.
Mer enn to år er gått siden de omfattende brød-demonstrasjonene preget Egypt og andre land i Nord-Afrika. De ledet til omfattende omveltninger som den islamistiske opposisjonen dro nytte av. I Vesten ble kampen om brødprisene fremstilt som en kamp for frihet og demokrati. Man overså motsigelsen i den brutale volden som disse «frihetskjemperne» utøvet mot hverandre. Ingen stilte spørsmålet om hvorvidt mer islamisme og sharia ville kunne bidra til å dempe nøden hos sultne arabere uten inntekt.
Igjen har gatene i Kairo vært fylt av fortvilede mennesker, og igjen fortsetter Vesten med å fortegne virkeligheten. I Egypt er stafettpinnen overtatt med makt av en general hvis bidrag til landets forsvar og sikkerhet først og fremst besto i å innføre en jomfrutest på kvinner som ble arrestert i demonstrasjonene for å sikre den islamske kyskhet. Vårt spørsmål er om denne generalen og de han plasserer i landets øverste embeter med noen grad av sannsynlighet vil kunne få Egypts ødelagte økonomi til å blomstre igjen? Vi ser i dag ingen grunn til å tro det. Av strategiske grunner kan vestlige land eller eventuelt Saudi Arabia søke å holde Egypt i live med økonomisk og militær støtte, men de kan bare sminke problemet, – ikke løse det. Israel har størst interesse av å ha et sterkt, stabilt og blomstrende Egypt, men kan også eventuelt leve med svekkede naboland som er i indre oppløsning.
Så lenge de arabiske regimene klarte å holde befolkningen over sultegrensen, hadde de en relativ ro i landet. I gammel tid kunne Muhammads hær og dens etterkommere innfri sine løfter ved å dele ut erobret krigsbytte. I koranen er et helt kapittel avsatt til regler for hvordan ransutbytte skal fordeles blant muslimer. I dag må de islamske regimene forholde seg til en verden utenfor som i stadig mindre grad har noe å avse til land som ikke selv bidrar til en bærekraftig utvikling. Det blir stadig mer utfordrende å skulle få de arabiske folkemassene til å akseptere elendighet, sult og trellekår når de vet at det finnes andre måter å leve på. Det er her fremtidens utfordring ligger for de regimene som i dag ikke våger å ta et oppgjør med sin egen dysfunksjonelle kultur.
Det er naivt å tro at demokrati er et kortsiktig svar på utfordringene i den arabiske verden. Det er også naivt å tro at de kunstig avgrensete araberstatene som alle uten unntak er belastet med mange og store indre konflikter av religiøs og etnisk karakter, vil kunne arbeide seg ut av sine kriser ved hjelp av mer islamisme og jomfrutestende generaler som holdes i live av amerikanske subsidier.
Vestlige medier og politikere er i villrede og prøver å tåkelegge det de ser i Midtøsten. De satser nå på dem som oppfant jomfrutesten på egyptiske kvinner. Vi for vår del konstaterer at dårekisten i Kairo har fått ny forstander, men ellers er alt inntil videre ved det gamle.
