<– Til innholdsfortegnelsen
Av lektor og forfatter Vidar Olav Landsverk, Stathelle

NRK og Omveier til Palestina

Foruten at vi forventer at skolebøker skal være objektive og pålitelige, venter vi det av statsinstitu­sjonen NRK. I denne sammenhengen kan være verd å se litt på en bok derfra; den heter Omveier til Palestina, utgitt i 1994. Forordet sier bl.a. :
Omveier til Palestina forteller bare fragmenter av Midtøstens historie de siste hundre årene. Likevel vil du få innblikk i Israels politikk overfor palestinerne […] Jeg håper Omveier til Palestina gjør deg nysgjerrig på Midtøsten. Men husk: Det finnes alltid en annen versjon enn den som fortelles. Historiene er som epler, du kan starte fra alle kanter.
Reklamen på baksiden boken lover at Omveier til Palestina tar for seg opprinnelsen til den arabisk-jødiske konflikten – hvordan sionistene tenkte og araberne reagerte. Boken gir så ett – 1 – eksempel på hvordan sionistene tenkte:
Første kapittel i boken har overskriften “Et land uten folk for et folk uten land“.  Dette epigrammet er skapt av den britiske jøden Israel Zangwill, en betydelig og vittig forfatter. Han kunne godt tenke seg andre land enn Palestina for et folk uten land, men fyndordet blir gjerne tillagt sionister for å vise deres nedlatende holdning til Palestina. Som her (s. 9):

… den velkjente frasen viser at sionistene hadde liten omtanke for at det alt bodde mennesker i det landet de kom til.

Fyndordet, karakterisert som frase (altså floskel?), er her gyldig ikke bare for Zangwills tanker, heller ikke bare for en del sionister tenkesett, men for sionistene i sin alminnelighet: De hadde liten omtanke. Generalisering er ett av kjennetegnene på rasisme og propaganda – og på fremstillingen i denne boken. (For Golda Meirs holdning – og mistolkning av henne – se kap. 1. Befolkningen.)
Neste kapittel heter “Driv dem ut“, som et sitat av David Ben-Gurion, fra Rabins memoarer. Kapit­telet dreier seg om utdrivelsen av araberne, eksemplifisert ved utdrivelsen fra Lydda og Ramle. Det siterte utdraget fra Rabin lyder i sin helhet (s. 13):

Vi gikk ut (fra møtet, Stats- og forsvarsminister David) Ben Gurion var med oss.
Hva skal vi gjøre med befolkningen,“ gjentok (kommandant Yigal) Allon. Ben-Gurion viftet med hånden i en bevegelse og sa: Driv dem ut!
Allon og jeg konfererte. Jeg var enig i at det var av avgjørende betydning å jage innbyggerne ut.

(Dette sier ikke hvordan sionistene tenkte, men sier noe om hvordan Rabin tenkte i en gitt situa­sjon).
Teksten forklarer (s. 13):

Helt frem til det siste har Israel hevdet at palestinerne reiste frivillig eller flyktet fordi deres egne bad dem forlate byer og landsbyer.

Det [siterte] avsnittet […] viste imidlertid at masseutvisning var en del av statsminister David Ben-Gurions uoffisielle politikk. […] Samtalen fant sted noen uker før byen Lydda ble okkupert av israelske styrker 11. juli 1948. […]
Påstanden om masseutdrivelse underbygges med nok et sitat, men uten noen fotnote med side­hensvining til noe verk (s. 15):

Allerede før Lydda og Ramle var tatt, hadde statsminister Ben-Gurion sagt følgende i et regjeringsmøte 16. juni 1948: Når det gjelder araberne (…) jeg tror man skal for­hindre at de får komme tilbake.

Videre er det (s. 18) en henvisning til Ben-Gurions beslutning om å gjøre den jødiske staten større uansett hva det skulle koste.
Krig skaper normalt flyktninger. Krigen i 1948-49 var således normal: Folk flyktet for å komme ut av krigssonen. (Det offisielle) Israel har aldri benektet det. Derfor er det, pent sagt, en forenkling å si: Helt frem til det siste har Israel hevdet at palestinerne reiste frivillig eller flyktet fordi deres egne bad dem forlate byer og landsbyer. Gjøres dette til Israels eneste forklaring, er det ikke bare forenkling, men forfalskning. En slik fremstilling (forenkling/forfalskning) kan tyde på at forfatteren ikke først og fremst er ute etter den hele og fulle sannhet, men har sin egen mening, som skal fremstå som sannhet. [SMA: les om flyktningemyten]
I sitatet av Ben-Gurion er noe som skal være uvesentlig for forståelsen utelatt. Eller gjør ute­latelsen at Ben-Gurion fremstår med den annen og mer primitiv mening – slik som Israels holdning er gjort mer primitiv? Besluttet han virkelig, i et regjeringsmøte, å øke den jødiske staten uansett pris – eller er dette en fordreining av hva han sa?
I regjeringsmøtet 16. juni. 1948 sa Ben-Gurion:

Uansett hva det vil koste må vi inntil videre hindre at de vender tilbake. Vi og hele verdens oppfat­ning kan ikke overse det grufulle faktum at 700.000 mennesker [jøder] står overfor 27 millioner [arabere], en mot førti. Menneskehetens samvittighet ble ikke sjokkert da 27 millioner angrep 700.000 – etter at seks millioner jøder var blitt slaktet i Europa. Det vil ikke være rettferdig hvis de forlanger av oss at vi skal tillate dem som prøve å ødelegge oss vende tilbake til Abu Kabir og Jaffa.[1]

Det dreide seg ikke om, uansett hva det vil koste, å gjøre den jødiske staten større. Det var derimot snakk om å nekte flyktdede arabere å vende tilbake inntil videre. Krigen var jo ennå ikke slutt. Hva som skulle skje med flyktningene generelt etter krigen, ble ikke tatt opp i møtet. Fokuset er ikke på fredelige sivile arabere, men på de som forsøkte å ødelegge jødene. Ben-Gurion vurderer ut fra den bakgrunnen at de fåtallige jødene kjempet mot førti ganger flere arabere – etter at seks millioner jøder var drept.
Altså: Å la fiendtlige arabere vende tilbake på det tidspunktet var både farlig og urimelig. Men denne tolkningsmuligheten ligger utenfor perspektivet i Omveier til Palestina.
I krig vil en anstendig hær, i motsetning til terrorister, unngå sivile tap, også hos fienden. For å unngå skåne sivile og få større kraft mot dem som bruker våpen, er det fordelaktig om kampsonen er tømt for sivile. Dette kan (men må ikke) være bakgrunnen for at Rabin og Ben-Gurion mente at det var av avgjørende betydning å jage innbyggerne ut. Uten kontekst blir det noe spekulativt å si hva Ben-Gurions motiv var da han sa dette. Sitatet Driv dem ut beviser ikke for en seriøs historiker at masse­utdrivning var Ben-Gurions uoffisielle politikk. Men for en propagandist eller unøyaktig journalist kan sitatet være godt nok; det sier hvordan sionistene tenkte.
 Man kan tenke seg flere tokningsmuligheter av hva Ben-Gurion mente, f. eks: 1) Strategi: langsiktig planlagt masseutdrivelse som middel til utvide den jødiske staten; fasit i Omveier til Palestina 2) Taktikk: kortsiktig fordrivelse der det var nødvendig under krigen. 3) Respons: svar på arabernes fordrivelser av jødene.
I det nevnte regjeringsmøtet 16.juni 1948 sa Ben-Gurion også, i følge møteprotokollen:

Vi må begynne arbeidet i Jaffa. Jaffa må ansette arabiske arbeidere. Og det er et spørsmål om lønnene deres. Jeg mener de bør få samme lønn som en jødisk arbeider. Blir han valgt av alle, har også en araber rett til å bli statens president. […] Men krig er krig. Vi begynte ikke krigen. De skapte krigen. Jaffa gikk til krig mot oss, Haifa gikk til krig mot oss, Bet She&rsqan gikk til krig mot oss. Og jeg vil ikke at de skal gå til krig en gang til. Det ville ikke være rimelig, men tåpelig, det ville være en &rsqtåpelig hasid&rsq. Skal vi ta fienden tilbake, slik at han igjen slåss mot oss i Bet She&rsqan? Nei, dere skapte krigen og har tapt.[2]

Den aktuelle situasjonen går fram av det som Moshe Sharett sa i samme regjeringsmøte:

Når det gjelder Jaffa, melder det seg et alvorlig spørsmål. Kan vi, etter det vi har vært gjen­nom, være enige i å gjenopprette status quo ante: at Jaffa igjen skal bli en arabisk by på en tid da risi­koen er så stor? Også tidligere, da vi var enige i å utelukke Jaffa fra statens [Israels] territorium, var det mange som satte spørsmålstegn [ved det]; man antok at akkurat som de holdt Jerusalem, slik holdt vi Jaffa. Men nå skjønner vi hvilken femtekolonne det var! Og når vi nå har fjernet urostifterne, skal vi så la Jaffa igjen ligge under utenlandsk regime, som trolig vil være en fiende i mange år – det er et meget alvorlig spørsmål. [3]

Saken var at med delingsplanen av 29.11.1947 hadde arabiske opptøyer begynt, for å presse ut jødene, og kampen om land var i praksis i gang alt før britene trakk seg ut. Da de arabiske statene angrep 15. mai 1948, var intensjonen å utslette Israel og kaste jødene på sjøen. Holdningen var så rot­festet at den ble nedfelt i PLO charter, som vil ha en demokratisk stat der alle jøder kommet inn etter 1917 har forlatt landet. Dette er bakgrunnen når også jøder fordrev arabere i 1948.
En av de israelske historikerne som er kritisk innstilt til Ben-Gurion, er Benny Morris: Han sier i et verk, som er en av de oppgitte kildene i Omveier til Palestina:

Men skjønt det ikke var noen “fordrivningspolitikk“, er det karakteristisk for offensivene i juli og oktober at de var langt mer preget av fordrivelser, og dessuten av brutalitet mot arabiske sivile enn i den første halvdelen av krigen. Likevel varierte hendelsene fra sted til sted. I juli godkjente Ben-Gurion den største fordrivelsen i løpet av krigen, fra Lydda og Ramle. Men med Ben-Gurions god­kjennelse, om ikke på hans ordre, lot IDF på nordfronten Nasarets befolkning, som for det meste var kristen, være i fred på samme tid […] Og i sentrum av landet lot man tre arabiske landsbyer være – Al Fureidis og Khirbet Jisr az Zarka (ved veien mellom Haifa og Tel a&rsqAviv) og Abu Gosh (ved Jeru­salem).[4]

NRKs Omveier til Palestina kan ikke betraktes som noe undervisningsopplegg slik det pretenderer:
A)    Sitatene er fragmentariske, tatt ut av konteksten.
B)     Ben-Gurion er tillagt en uoffisiell politikk: massedutdrivelse, som er i strid med både det som han ellers har sagt og gjort.
C)     Påstanden om masseutdrivelse står i direkte kontrast til boken (av Benny Morris) som er brukt som kilde for masseutdrivelse; den sier at det ikke var noen fordrivningspolitikk.
D)    Generalisering ut fra et sitat og utvalgte eksempler. I et stort spekter av kamper og for­drivelser er det ikke grepet fatt i noen gjennomsnittshendelse, men de grøvste tilfellene, Lydda og Ramle, som er fremstilt som typiske – og som uttrykk for en planlagt masseut­drivelsespolitikk. Slik får vi se hvordan sionistene tenkte.
E)     En krig har to parter.  Kapittelet “Driv dem ut“ gir eksempler på bare den enes sidens over­grep, jøders fordrivelser av arabere, men ikke araberes fordrivelse av jøder. Den får i fram bare arabernes lidelser – ikke jødenes truede situasjon og redsler.
F)      Er sionistens overgrep utmalt med svart og bred pensel, er jødenes kamp for å overleve i 1948 nærmest retusjert bort (s. 11): Araberne hadde lite å stille opp mot jødiske styrker, som var vel forberedt.
Konklusjon: Boken må kunne kalles propaganda. Den anklager Israel, med sensur og fortie­leser, for å ha hvitvasket fordrivelsen av araberne – mens den selv, med fortielser svartmaler fordrivelsen.  Men den er et stykke meget dyktig laget propa­ganda, for i mot­setning til primitivt goebbelsstoff er den en noe tidkrevende materie å avkle som det den er: Lureri og løgn.
19. okt. 1996 hadde Aftenposten et intervju med Odd Karsten Tveit, der han sa:
Jeg lurer ikke folk. Den dagen du blir tatt i løgn, er du ferdig som journalist.
Jeg er en glad gutt. En hedonist.
Dessverre er det ikke så enkelt: Hvis O. K. Tveit blir konfrontert med leksjonen Om­veier til Palestina, som han skrev for Undervisningsredaksjonen NRK, kan den glade gutt immunt gjenta det han sa i forordet: Det finnes alltid en annen versjon enn den som fortelles. Historiene er som epler, du kan starte fra alle kanter. 
 
[1] And we must prevent at all costs their return meanwhile. We, as well as world public opinion cannot ignore the horrible fact that 700,000 people are confronted here with 27 million, one against forty. Humanity&rsqs conscience was not shocked when 27 million attacked 700,000 – after six million Jew had been slaughtered in Europa. It will not be just if they demand of us to allow back to Abu Kabir and Jaffa those who tried to destroy us. (Gjengitt etter Efraim Karsh: Fabricating Israeli History, 2000, s. 209, som siterer Ben-Gurion: Be-hilahem Israel, s.131)
[2] We must start working in Jaffa. We must employ Arab workers. And there is a question of their wages. I believe they should receive the same wage as a Jewish worker. An Arab has also the right to be elected president of the state, should he be elected by all.[…] But war is war. We did not bstart the war. They made the war. Jaffa waged war on us. Haifa waged war on us. Bet She&rsqan waged war on us.And I do not again want them to make war. That would be not just but foolish. This would be a &lsqfoolis hasid&rsq. Do we have to bring back the enemy, so that he again fights us in Bet Sh&rsqean. No, you made war you lost. (Gjengitt etter Efraim Karsh: Fabricating Israeli History, 2000, s. 213-214, som siterer møteprotokollen, &lsqPartikol – Yeshivat Ha-memshala Ha-zmanit&rsq, 16.6.1948, s. 34-35)
[3] &lsqPartikol – Yeshivat Ha-memshala Ha-zmanit&rsq, 16.6.1948, s. 15-16
[4] Benny Morris: The birth of the Palestinian refugee problem, 1947-1949, Cambridge University Press 1987, s. 293:  But while there was no expulsion policy“, the July and October offensives were characterised by far more expulsions, and, ideed, brutality towards Arab civilians than the first half of the war. Yet events varied from place to place. …