<– Til innholdsfortegnelsen
Av lektor og forfatter Vidar Olav Landsverk, Stathelle
Innledning
Noen hus likner rett og slett høystakker av grovt gras, blad og tynne greiner. Der bor negeren for det meste utafor veggen, og steller maten over varmen på veikanten. Mora bærer ungen i en pose på ryggen heile dagen, og mannen danser vill krigsdans og banker på blikkspann og tomflasker, dersom farende europeere gir ham noen ører, litt tingeltangel eller et lommespeil …
Ennå går nok de fleste innfødte med bare ei lita skinnbrok på baken eller et magebelte av korte grasdusker. Men vi støter også på mange barbeinte svartinger med blank flosshatt, stiv snipp og moderne vinterfrakk. De likner helst tilspjåkede apekatter på et sirkus.
Denne primitive skildringen dreier seg ikke om svartingene i Knoll og Tott, men er tatt fra en lærebok for folkeskolens 4. klasse: Oden N. Fagerjord: På ferd til fremmed land, Fabritius 1947 – godkjent av KUD.
Nå ser vi det primitive i Fagerjords skildring, som er fjern fra dagens lærebokforfattere. Eller kan det tenkes at i dag er det andre samfunn som blir beskrevet som primitive?
Til interpellasjonsdebatten i Stortinget 12. januar 1995 hadde representanten Svein Ludvigsen (H) dette spørsmålet til utdanningsministeren:
Undersøkelser av en del lærebøker for den videregående skole, allmennfag, og ungdomsskolens 9. klasse viser at arabernes krig mot Israel ofte er fremstilt slik at fakta, bilder og språkbruk underbygger feil, påstander og myter om Israel og jødene på en måte som ikke tilfredsstiller den objektivitet vi må kreve av lærebøker i skolen. Voksende tendens til rasisme og fremmedfrykt, dramatiske omveltninger i Europa, fredsprosessen i Midtøsten osv. stiller strenge krav til lærebøkenes objektivitet og aktualitet. Hva vil statsråden gjøre for å sikre et absolutt krav til lærebokforfattere om objektiv fremstilling i lærebøkene, og objektiv behandling og tolkning av stoffet så vel når det gjelder konkret Israel som generelt?
De «undersøkelser av en del lærebøker», som Ludvigsen viste til, dreier seg dissebøkene:
1. Ungdomsskolen:
Asle Sveen og Svein Aastad: INN I ATOMALDEREN. Cappelen 1990
Harald Hansejordet: HISTORIE. Samlaget 1988
Erik Lund: DU OG DE ANDRE. Aschehoug 1985
Jan Bjøndal: MIDTØSTEN. Gyldendal 1981
Erik Lund og Lars P. Brynhildsrud: VI OG ELDRE TIDER 3. Aschehoug 1980
Arthur Gjermundsen: FOLK OG SAMFUNN FØR OG NÅ. Gyldendal 1978
Paul B. Figved, Kåre Fossum og Per Aarrestad: HISTORIE 3. Cappelen 1976
2. Den videregående skolen.
Finn Holden: VÅR EGEN TID FRA 1945 TIL I DAG. Tano, 1985
Henry Notaker: VERDENSHISTORIE 2. Gyldendal, 1984
Bjørn Bjørnsen: NORGES- OG VERDENSHISTORIE ETTER 1850. Aschehoug, 1985
Asle Sveen og Svein A. Aastad: VERDEN 2 ETTER 1850. Cappelen, 1989
I debatten var det langt på vei enighet om at det var viktig å skjerpe objektiviteten i skolebøkene. Men to av debattantene avvek:
Øystein Djupedal (SV) syntes det var bra at foreliggende lærebøker fremstiller konflikten noenlunde balansert, i motsetning til tidligere ensidig fremstilling av pro-israelsk propaganda
Han innledet innlegget med å gi uttrykk for at Ludvigsen med spørsmålet ovenfor reiste en fordummende debatt, fordummende fordi – for det første: Hva er objektivitet? Er det Høyres syn til enhver tid på en internasjonal konflikt, er det SVs syn eller er det regjeringspartiets syn? Objektivitet er et meget relativt begrep, som er helt avhengig av øynene som ser. Og for det andre: Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er Stortingets oppgave å detaljstyre hva som skal stå i norske lærebøker. Og selv om han syntes at å kreve objektivitet i lærebøker, var å reise en fordummende debatt, hevdet han videre at det [ikke] skal forekomme konkrete feil – kravet til saklighet er en selvfølgelighet.
I vanlig språkbruk er saklighet et synonym til objektivitet, og subjektivitet gir uttrykk for det relative.
Erling Folkvord (RV) hadde lett i norske lærebøker uten å finne dekning for påstanden om pro-palestinske eller anti-israelske faktafeil, en påstand som var ei forferdeleg tynn suppe. Tvert imot: Bøkene inneholder alle den pro-israelske faktafeilen å oppgi Jerusalem som hovedstad. Så brukte han mesteparten av taletiden til å forklare at Jerusalem ikke er hovedstaden i Israel.
En hovedstad er per objektiv definisjon by som er sete for et lands regjering (Riksmålsordboken). Folkvord avsporet altså fra selve diskusjonsemnet og forvekslet faktum (Jerusalem er hovedstad, for regjering og president holder til der) med ønske (Jerusalem burde ikke være hovedstad) og holdning (verden anerkjenner ikke Israels suverenitet over Jerusalem).
Statsråd Gudmund Hernes vedgikk at det i lærebøker hadde forekommet skjevheter. Inntil 1993 hadde det vært forlagenes ansvar å bestemme innholdet; den offentlige godkjenningen hadde kun berørt det pedagogiske ved bøkene, men Etter denne endringen av 22. oktober 1993 skal Nasjonalt læremiddel-senter også innhente vurderinger om boken faglig holder mål. Han avsluttet med å love at Læremiddel-sentret vil også holde seminarer for forlag og forfattere for å sikre at læreplanens mål blir ivaretatt …
Ut fra statsrådens uttalelser skal altså bøkene etter den nye ordningen ha et bedre faglig nivå. For å undersøke dette har jeg på forespørsel fra Felleskomiteen for Israel påtatt meg å undersøke objektiviteten i de nyere skolebøkene, en undersøkelse tilsvarende den som var grunnlag for Svein Ludvigsens interpellasjon. Følgende bøker er gjennomlest og kommentert.
Barneskolen
Kjell Nesse og Knut Terum: Vi arbeider med O-fag. 6 skoleår. Cappelen 1983
Knut Ingar Hansen: O-fag 6A. Gyldendal 1988
2. Ungdomsskolen
Paul B. Figved, Kåre Fossum og Per Aarrestad: Historie 3. Cappelen 1976
Erik Lund: Du og de andre 1. Samfunnskunnskap for ungdomstrinnet. Aschehoug 1985
Arthur Gjermundsen: Folk og samfunn før og nå. Gyldendal 1978
Erik Lund og Lars P. Brynildsrud: Vi og eldre tider. Aschehoug 1980
Jan Bjøndal: Midtøsten. Gyldendal 1975
Harald Hansejordet: Historie. Det Norske Samlaget 1988
Asle Sveen og Svein Aastad: Inn i atomalderen. Cappelen 1990
3. Videregående skole
John Midgaard: Den nyeste tids historie. Aschehoug 1964
Kristian Moen: Verdenshistorien fra 1870 til 1970-årene. Aschehoug 1980
Finn Holden: Vår egen tid fra 1945 til i dag. Tanum-Norli 1979
Finn Holden: Vår egen tid fra 1945 til i dag. Tano 1985
Bjørn Bjørnsen: Norges- og verdenshistorie etter 1850. Aschehoug 1985
Asle Sveen og Svein Aastad: Verden 2. Cappelen 1983
Asle Sveen og Svein Aastad: Verden 2. Cappelen 1989
Asle Sveen og Svein Aastad: Verden 2. Cappelen 1994
Asle Sveen og Svein Aastad: Verden 2. Cappelen 1997
Asle Sveen og Svein Aastad m. fl.: Historie 2. Cappelen 2002
Henry Notaker: Verdenshistorie 2. Fra 1850 til i dag. Gyldendal 1989
Tore Linné Eriksen: Norge og verden fra 1850 til 1940. Gyldendal 1993
Tore Linné Eriksen: Norge og verden etter 1940. Gyldendal 1993
Egil Ertresvaag: Veier til vår tid 3. Verdenshistorie etter 1850, VK II. Universitetsforlaget 1994
Thor Egil Førland og Stein Tønnesson: Spor i Tid. Verden etter 1850. Aschehoug 1995
Som man ser, inngår alle bøkene fra forrige undersøkelse. Men det følgende er ikke bare en utvidet gjentagelse av forrige lærebokkritikk. Den var en gjennomgang av bok for bok i et lengdesnitt. Denne gangen har jeg valgt tverrsnittet, emne for emne, i håp om at det da er lettere å få øye på tendenser.
Var tidligere tiders bøker mer pro-israelske? Ble de mer objektive etter Hernes&rsq løfte? Er det sammenheng mellom forfatterens politiske ståsted og fremstillingen?
Kommentarer og korrekser og ideer mottas med takk.
Olav Vidar Landsverk
e-post: [email protected]
