<– Til innholdsfortegnelsen
Av lektor og forfatter Vidar Olav Landsverk, Stathelle
Vurderingskriterier
Ved gjennomgang av stoffet er disse kriteria lagt til grunn som krav til objektivitet:
- At fakta skal være korrekte (så langt det er råd).
- At utvalget av fakta skal stå i et rimelig forhold til helheten.
- At sammenligning mellom to parter må foregå på samme plan.
- At språkbruken er korrekt og klar.
1. Fakta skal være korrekte (så langt det er råd). Korrekte fakta er forholdsvis lett å kontrollere. Talloppgaver (f. eks. over antall innbyggere) kan naturligvis variere. Der oppgavene er usikre, er det rimelig at de oppgis som cirkatall, med øvre og nedre grense og/eller hvem som er kilden (Israel, PLO eller FN). Angitte fakta i bøkene er som oftest og i samsvar med tilgjengelige og anerkjente kilder. Men direkte feil forekommer.
2. Utvalget av fakta skal stå i et rimelig forhold til helheten; dvs. at bagateller ikke må blåses opp eller viktige fakta forties. Å velge ut fakta er et vurderingsspørsmål, som innebærer en viss grad av subjektivitet. Her vil naturligvis variasjonene være større enn i selve faktaoppgavene. Og det er vanskeligere å arrestere lærebokforfatteren i faktautvalget enn i selve fakta. For å få subjektiviteten ned på et minimum, må lærebokforfatteren ha grundige kunnskaper og oversikt. Hvis han har et helhetssyn som er basert på partiskhet, vil naturligvis faktautvalget også bli skjevt. Skjevheten trenger ikke være bevisst, for det er ofte slik at man skaffer seg store kunnskaper ut fra sin egen stillingtagen, og dermed vil man lett kunne oppfatte sitt eget utvalg som subjektivt – og bli virkeig indignert over anklage om manglende objektivitet.
Ikke sjelden er israelske overgrep nevnt, men ikke PLOs; israelsk okkupasjon nevnes, arabisk nevnes ikke [NIS: les om okkupasjonen ]; arabiske flyktninger fra Palestina nevnes, men ikke jødiske flyktninger fra arabiske land. Skjevheten kan altså være bevisst – eller skyldes at forfatteren ikke vet bedre. [NIS: les om flyktningsmyten ]
- Fakta bør settes i sin rette sammenheng, ikke bare nevnes. Historie innebærer å prøve å trekke opp tråder, ikke bare ramse opp hendelser.
- Det må skilles mellom fakta og tolkning av fakta (f. eks. når det gjelder FN-resolusjon 242, som kan gjengis i arabisk tolkning).
- Til utvalg av fakta må også regnes sitater: Et sitat er en tekst tatt ut av en kontekst, en større sammenheng. Et sitat, hvis det er ment å bevise noe, skal være representativt for den konteksten det er tatt ut av.
Sitatfusk kan foregå på flere måter:- Unøyaktig, ikke-ordrett gjengivelse (av enkelte ord) eller unøyaktig, tendensiøs oversettelse.
- Sitatet er nøyaktig, men er tatt ut av konteksten og satt i en ny kontekst.
- To siterte uttrykk er skjøtet sammen i stedet for å vise at noe er utelatt, noe som vanligvis kommer fra ved hakeparentes med tre punktum […].
- I skolebøker er det få sitater, men et klart brudd på reglene er vist i kap. 1. Befolkningen i Palestina: Asle Sveen og Svein Aastad: Verden 2. Cappelen 1983
3. Motiv og bakgrunn må sammenlignes med motiv og bakgrunn; handling må sammenlignes med handling; resultat må sammenlignes med resultat. Det blir selvsagt helt skjevt i en krigssituasjon å vurdere den ene ut fra motiver (som er edle, hvis parten er en venn) og den andre ut fra resultat (antall drepte).
Det forekommer at handlingene til den ene part, PLO, er forklart ut fra edle motiver, og at handlingene til den andre, Israel, ikke er satt i noen sammenheng. PLO er ikke satt i sammenheng med egen terrorhandling (München-massakren), mens Israel er nevnt i sammenheng med andres massakre (Sabra og Chatila) se Asle Sveen og Svein Aastad: Verden 2. Cappelen 1983
4. Språkbruken må være korrekt. Men den er altfor ofte upresis og uhistorisk og tendensiøs.
Her kan det være høvelig å minne om NRKs Midtøsten-reportasjer i 1982, da kringkastingen ble anklaget for partiskhet. NRK tok kritikken såpass på alvor at Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) fikk i oppdrag å granske påstandene om manglende objektivitet. Rapporten på nærmere 200 sider tok bl.a. for seg den språkbruken NRK-korrespondentene brukte. Instituttets pressemelding fastslo: Israel og PLO bruker ofte ulike og konkurrerende begrep for samme saksinnhold. I valget mellom to slike partsorienterte begrep, viste det seg at NRK-journalistene som regel valgte PLO-begrepet. Begrep som favoriserte Israels definisjon i konflikten, ble brukt bare unntaksvis i journalistenes egne vurderinger … Når det gjelder sitat, fant vi et uventet mønster. Når NRK siterte israelske talsmenn, skiftet de ofte ut begrepene med motpartens språkbruk.
På to områder svikter språkbruken: a) ladede ord og b) historisk presist språk (anakronismer):
a) Når det er behov for å bruke ladede ord (terrorist, frihetskjemper), må de velges ut fra et saklig grunnlag, ikke ut fra forfatterens sympatier og antipatier.
Det er mulig å være både terrorist og frihetskjemper. Terror er et middel, rettet mot sivile, og frihet er et mål. Forfatterens holdninger avspeiles når han er inkonsekvent i språkbruken, når sionistenes kamp mot britiske militære er terrorisme, mens PLOs angrep på sivile jøder er aksjoner.
b) Noen anakronismer er nærmest uunngåelige og nødvendige: Vi godtar at Columbus oppdaget Amerika og støtte på indianerne, for verdensdelen og innbyggerne hadde ikke noe europeisk navn. Og siden historiebøkene vanligvis også forteller om Columbus’ misforståelse (India) og geografen Americo Vespucci, regner vi det overflødig å skrive Amerika og indianerne. Slike anakronismer er åpenbare og upartiske, de fører ikke til at vi mistolker historien, men er nyttige erstatninger for manglende betegnelser.
Men fremstillingen blir ellers mildt sagt upresis, krassere sagt forfalsket, ved å operere med betegnelser og begreper før tidspunktet de ble til, ved å overse at betegnelser har skiftet innhold, ved å bruke en betegnelse skapt av den ene parten som ledd i kampen.
Det er feil å snakke om israelere før 1948, Sovjetsamveldet (og sovjeter = sovjetborgere) før 1924 og Saudi-Arabia før 1932 (da det var Hedsjaz og Nedsjd). Disse feilene gir ikke uttrykk for partiskhet, men bare uvitenhet og slurv, er stort sett unngått i lærebøkene.
Irak (som mandatområde) ble til i 1920 og tilsvarer omtrent landskapet Mesopotamia, som var den vanlige betegnelsen før 1920. Likevel er det ikke uvanlig at lærebøkene (som kan være presise om Sovjetsamveldet og Saudi-Arabia) sier at Storbritannia erobret Irak.
Der hvor det særlig gjøres feil, er i tilfeller der begreper har skiftet innhold. Det er meget vanlig at dagens betydning brukes om tidligere forhold da begrepsinnholdet var et annet.
Syria i dag (en stat) er ikke det samme som ottomansk Syria (et langt større landskap); likevel er det vanlig å si at Frankrike tok/fikk Syria og Storbritannia tok/fikk Palestina og Jordan (som er en statsdannelse på linje med Israel). Mer dekkende er at de delte (ottomansk) Syria i fransk Syria inklusive Libanon og britisk Palestina inklusive Transjordan. En slik beskrivelse forklarer hvorfor Syria ikke anerkjenner Libanon og også har (hatt) ønsker om å gjenerobre Jordan og Israel, og hvorfor Jordan også tradisjonelt har gjort krav på Israel.
Arabere er egentlig en etnisk betegnelse på folk fra Arabia/den arabiske halvøya. Det var araberne som inntok Jerusalem i år 637. Når man skriver at flertallet i Palestina i over 1000 år har vært arabere, er det riktig nok, men opplysningen gir grunn til misforståelse, hvis det ikke presiseres at ikke er av etniske arabere, men at det dreier seg om et språkfellesskap, som også inkluderte jøder i arabiske (= arabisktalende) land.
Særlig er palestinsk og palestiner brukt anakronistisk. Fram til mandattiden eksisterte ingen palestinere (i dagens betydning), men arabere (eventuelt nevnt etter sin stammetilhørighet eller kalt muhamedanere), jøder og andre innbyggere.[1]
I mandattiden var palestinsk en betegnelse på statsborgerskap i Palestina, som altså hadde palestinske jøder og palestinske arabere. Det var ingen palestinsk nasjonalfølelse, men klar jødisk nasjonalisme, som kom til uttrykk i sionismen. Nasjonalfølelsen til muslimene i Palestina, i den grad de hadde noen nasjonalfølelse, var av arabisk karakter, ikke palestinsk. Selv om det var klart at arabisk var en betegnelse på mennesker med felles språk, betegnet britene arabisk nasjonalisme nærmest som kunstig, fordi den ikke hadde basis i noen nasjon, men kun var en reaksjon på jødisk nasjonalisme.
FNs delingsplan gikk ut på å skape to palestinske stater, en jødisk og en arabisk. Men det forkommer at lærebøkene sier at det skulle opprettes en jødisk og en palestinsk stat. Med en slik språkbruk knyttes de palestinske araberne (muslimer og kristne) til landet, men ikke de palestinske jødene.
Da Israel oppstod, ble palestinerne, både jøder og de gjenværende araberne, israelere, men de som flyktet og ikke fikk nytt statsborgerskap, var fortsatt palestinske, med et utgått statsborgerskap. Men begrepet palestiner er ukjent i Norges mest grundige ordbok fra 1957, Norsk riksmålsordbok.
Mens Jordan hadde Vestbredden (1948-1967), var det ikke aktuelt å danne noen palestinsk stat – for palestinere. Selv om bare Storbritannia og Pakistan hadde godkjent at Jordan hadde annektert området, var det ikke snakk om den jordansk-okkuperte vestbredden. Den ble sett på som en del av Jordan, og innbyggerne der var jordanere.
Etter seksdagerskrigen (1967), da hele det tidligere Palestina vest for Jordan var kommet under israelsk styre, begynte PLO å kalle jordanerne på Vestbredden (samt araberne i Israel og i Gaza) for palestinere. Den israelske okkupasjonen førte også til at deres stilling og historie ble en annen enn de øvrige arabernes, og den palestinske nasjonalismen vokste fram. Likesom den arabiske nasjonalismen var en reaksjon på sionismen og den fremtidige jødiske staten, var den palestinske nasjonalismen en reaksjon på staten Israels styre på Vestbredden og Gaza. Dette er den nære historie, som ser ut til å ligge utenfor synsfeltet lærebokforfattere, som har godtatt PLOs tilbakevirkende språkbruk.
Skiftet i språkbruk kan sees i PLOs charter/pakt. I PLOs pakt fra grunnleggelsesåret 1964 lyder artikkel 1: Palestina er et arabisk hjemland bundet av sterke nasjonale følelser til resten av de arabiske land, som sammen danner det store arabiske hjemland.
I PLOs pakt ble artikkel 1 i 1968 forandret til: Palestina er hjemlandet til det arabiske palestinske folk; det er en uadskillelig del av det arabiske hjemland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon Palestinerne regnes som urinnbyggerne med spesielle karakteristika; Palestina derimot defineres ikke ut fra tilsvarende gamle forhold, men er (art 2) Palestina, med de grenser som stod ved makt under det britiske mandatet. .. Disse britiske grensene er nettopp resultat av Balfour-erklæringen og mandatdokumentet, men oppfattes likevel som tilsvarende opprinnelige som palestinerne, for artikkel 20 sier Balfour-erklæringen, mandatdokumentet og alt som er basert på disse, er å anse som ugyldige I motsetning til palestinernes hjemstavnsrett er det slik at (art 20) Påstanden om historiske og åndelige bånd mellom jøder og Palestina stemmer hverken overens med den historiske realitet … Og jødenes nasjonalfølelse, sionismen, er falsk og illegitim i motsetning til den palestinske; jødedom er kun en religion, og jødene er ikke et folk.[2]
Arafat har kalt Jesus og Paulus for palestinere – på linje med seg selv. Og ettersom romerne kalte jødenes land Palestina, og siden Jesus og Paulus kan betraktes som jødenes motstandere, er det en viss logikk i betegnelsen. Men anakronismen er åpenbar: Romerne kalte innbyggerne i Palæstina for judæi og Jesus var angivelig en rex judæorum – jødenes konge. Hensikten med Arafats språkbruk er, som i PLOs pakt, å gjøre palestinernes tilhørighet i landet så lang som mulig og minimere den jødiske tilknytningen; jødene var og er okkupanter.
I Norge førte SUF(m-l) an i å gjennomføre den nye språkbruken. SUFs vedtak om Midtøsten i 1967 sier bl.a. (Ungsosialisten, nr.1, 1967, s. 27): Overfor araberne i Israel blir det ført en ren undertrykkelsespolitikk. Bærum SUF tok i samlet møte 27.10.1967 (samme nr., s. 28) avstand fra Israels aggressive krig mot araberstatene … Staten Israel er imidlertid så veletablert at den ikke kan opphøre som nasjonalstat. Palestinaaraberne må repatrieres … slik at Israel fra å være en rent jødisk stat blir en stat der alle folkegrupper har de samme rettigheter og muligheter.
I 1967 er det altså snakk om arabere i Israel, palestinaarabere, som er en folkegruppe. Men i 1969 har PLOs idé i 1968-pakten slått gjennom. I Ungsosialisten nr. 1, 1969, står en artikkel av Pål Steigan og Kjetil Bull: PALESTINERNE TIL KAMP MOT ISRAELSK AGGRESJON.
Utenfor kretsen av PLO-sympatisører (Palestinafronten, Palestinakomiteen) ble begrepet tatt i bruk senere. I Tanums store rettskrivningsordbok fra 1974 mangler fortsatt palestiner
Begrepet palestiner (= palestinsk araber) er altså temmelig nytt og bør kun anvendes om tiden etter at det er blitt til og har fått sitt nåværende innhold. Palestiner bør altså kun betegne de palestinske araberne etter 1967.
Å insistere på korrekte betegnelser kan synes som en bagatell, men er nødvendig for å unngå historieforfalskning.
NB: Også antipalestinsk språkbruk er en reell mulighet: Da påstår man at det ikke finnes noen palestinere/palestinsk folk, siden både jøder og arabere var jo palestinske. Dermed tøyes anakronismen i den andre retningen: Språkbruk fra mandattiden anvendes om dagens forhold for å benekte palestinsk nasjonalfølelse og bortdefinere palestinerne som folk.
Den boken som er grundigst behandlet i følgende gjennomgang, er verket til Cappelen, skrevet av Sveen og Aastad. Etter å ha fått kritikk for førsteutgaven, 1983, sendte Sveen dette brevet, datert 5.6.1984, der han gav uttrykk for sitt syn på kritikken og på objektivitet:
Til Olav V. Landsverk
Brekkeby videregående skole
3701 Skien
Takk for den saklige kritikken du har kommet med av Cappelens historiebøker for den videregående skolen. Beklager at det har tatt tid for du har fått svar, men mai har vært en ytterst hektisk måned for meg både på skolen og i forlaget. Mye av det du har pekt på, skal vi ta hensyn til ved revisjon av bøkene.
Når det gjelder dine innvendinger mot Midtøsten—kapitlet I Verden 2, vil jeg komme med noen kommentarer til enkelte av punktene dine:
Det kan virke som om du tror at det er forskjellige forfattere som har skrevet om jødene i de to verdenshistoriebøkene. Jeg vil derfor opplyse at det er jeg som har skrevet alt om jøder og jødeforfølgelser i både Verden 1 og Verden 2 (og dessuten om Nord-Irland,som du bruker som sammenligning). Men alle forfatterne er brukt som konsulenter i tillegg til konsulentene utenfra (som pussig nok ikke har hatt en eneste kommentar om Midtesten—kapitlet).
Forfattergruppa var stort sett enige om at i Midtøstenkapitlet burde jeg legge vekt på å få fram også jødenes maktbruk. Dette bl.a fordi bøkene ellers har lagt så stor vekt på å få fram overgrepene mot jødene opp gjennom historien. Således kan en si at Midtøsten-kapitlet har en slags slagside til fordel for palestinerne (særlig når det gjelder bildeutvalget som du har påpekt). Når det gjelder teksten gjenspeiler nok dette seg også noe i ordvalget, men jeg har faktisk strevd en god del for å få det så balansert som mulig (her får en kjeft fra alle kanter – det kan jeg love deg. En av mine tidligere elever er bosatt i Israel – gift med en palestinsk advokat. Hun mener at Israel har sluppet altfor billig når det gjelder omtalen av politikken overfor palestinerne.)
I dine kommentarer om begrepet terrorisme hevder du at jeg har nevnt mange overgrep fra israelsk side, men ingen fra PLO. Dette er vel ikke riktig – både jødisk og palestinsk terror er nevnt. På s. 354 står det at det offisielle Israel tok avstand fra de jødiske terrororganisasjonene ( i oppslagsverker kalles Irgun vanligvis for en ytterliggående jødisk org. — mens Stern blir kalt en terrororg.)
Overskriften på siden 356 heter Terror og motterror. Her går det vel klart fram av teksten at begrepet terror er knyttet til palestinske flykapringer, drap på sivile, drapene på idrettsfolk i OL . Dette var aksjoner som PLO tok offisielt avstand fra liksom det offisielle Israel tok avstand fra Irgun og særlig Stern. men jeg skal være enig i at ettersom jeg har nevnt det offisielle Mossads drap på palestinere, burde jeg også ha nevnt at PLO (eller Fatah særlig) har utført mange terror-aksjoner med sivile ofre i Israel .
Når det gjelder palestinerne i Israel, legger du vekt på PLOs «utslettelse» av byen Damour sør for Beirut. Akkurat dette sjekket jeg nøye før jeg skrev om massakrene i palestinske flyktningeleire (Bla pga Leo Eitingers utsagn på linje med deg i en fjernsynsdebatt)
Vedlagt følger et utdrag fra Keesing&rsqs contemporary Archives som regnes for temmelig pålitelig kilde. Som du vil se står det der at de kristne innbyggerne ble fordrevet – ikke utslettet.
Jeg takker igjen for verdifulle kilder om Deir Yassin mm. Jeg tar gjerne imot andre «godbiter“ om Midtøsten. Det virker som om du har en solid oversikt over dette området.
Selv ser jeg fram til å få mer tid til igjen å kunne studere området grundig med tanke på omarbeidelse av stoffet til en eventuell revisjon.
Vennlig hilsen på vegne av forfatterne
Asle Sveen
[1] 7. juli 1920 holdt kong George V en tale om å opprette et jødisk nasjonalt hjem i Palestina. Talen var rettet til the people of Palestine, dvs. jødene i Palestina. (Nicholas Bethell: The Palestine Triangle. The struggle between the British, the Jews and the Arabs 1935-48. Andre Deutsch, London 1979, s. 18)
[2] Skiftet i nasjonalfølelse fra arabisk til palestinsk bekreftes i Journal of Palestine Studies, nr. 4, 1977, s.21 av Rosemary Sayigh i artikkelen Sources of Palestinian Nationalism: A Study of a Palestinian Camp in Lebanon: a strongly defined Palestinian identity did not emerge until 1968, two decades after expulsion. (Sitert etter Joan Peters: From Time Immemorial. Harper & Row, New York 1984, s.15)
