Av: Prof. MK Arieh Eldad . Eldad [1] var leder for IDF medisinske korps (Brig.gen.) og avdelingsleder ved Hadassah-Ein Kerem Hospital. I dag er han representant for Nasjonal union (National Union) partiet i Knesset, i Israel.
Til norsk ved Per Antonsen
Araberen Dr. Azmi Bishara: «En ”palestinsk” nasjon… er en oppfinnelse kolonimaktene har gjort». Yaron London, en frafallen jøde, insisterer på å diktere arabisk tankegang og fremtid: «Bisharas historiske argumenter gjør det vanskelig for meg, men… Israels sionistiske egenskap vil bli oppløst».
«Sannelig er Israels arabere verdens eneste minoritet som ønsker å utslette staten de lever i». (Nativ, november 2008)
En gang i tiden fantes det en slik stat
«Jeg tror ikke det finnes en palestinsk nasjon. Det finnes en arabisk nasjon. Jeg tror ikke det er en palestinsk nasjon. Det er en oppfinnelse kolonimaktene har gjort. Når oppsto det palestinere? Jeg tror her bare finnes en arabisk nasjon. Frem til slutten på det 19. århundret, var Palestina den sørlige delen av Stor-Syria».
Om jeg hadde sagt dette, ville jeg utvilsomt ha blitt kalt en jødisk nasjonalist, en rasist, og verst av alt – uten kontakt med virkeligheten. Men, legg nøye merke til at disse ordene ble uttalt av tidligere medlem av Knesset, Dr. Azmi Bishara i et intervju med Yaron London for noen år siden.[2] Bishara er en leder for arabiske innbyggere i Israel som åpent identifiserte seg med fienden, og som ble nødt til å flykte fra Israel under mistanke om å ha bistått Hizbullah under krigen.[3]
Da Benjamin Netanyahu holdt sin tale på Bar-Ilan-universitetet (14.6.2009), kunne han ha brukt disse ordene. Han kunne ha revet bedragerimasken av den historiske løgnen som vi har tatt til våre hjerter som om den skulle ha vært skrevet på de lovtavlene vi fikk på Sinai. “To stater for to nasjoner,” har blitt et hellig dogme, og enhver som betviler gyldigheten av den, blir mistenkt for blasfemi.
Men selv om vi tenker oss at Netanyahu ønsket å snakke på en måte som Europa og USA kan akseptere, snarere enn å utkjempe et slag han anså som tapt, ville det likevel ha vært bedre om han ikke hadde forledet sine lyttere med den svindelen som er kjent som “en demilitarisert stat.”
Da jeg hørte talen var min umiddelbare reaksjon: “Det finnes ikke noe slikt dyr.” Jeg mener selvfølgelig ikke nano-stater som Andorra og Vatikanet, som selv har valgt ikke å ha en hær. Det finnes ikke en virkelig stat i verden som er definert som en demilitarisert stat! Og Netanyahu nøyde seg ikke med et villedende generelt utsagn – han gikk inn i detaljene: Denne staten skal ikke ha raketter og fly, og skal ikke kunne undertegne traktater.
Jo mer jeg lyttet til dette, og sa til meg selv at det finnes ikke noe slikt, fikk jeg en plagsom påminnelse. Var der likevel en gang en slik stat? Og så minnet en venn meg om at det hadde det vært.
«Det skal være forbudt for Tyskland å bygge festningsverk … på dette territoriet [vest for Rhinen] … Det er forbudt for Tyskland å holde en hær … den tyske arme skal ikke ha mer enn syv infanteridivisjoner. … Det er forbudt for Tyskland å importere og eksportere tanks og annet militært utstyr. … Den tyske marine skal være begrenset og skal ikke inkludere ubåter. Tysklands væpnede styrker skal ikke omfatte flyvåpen. … På det politiske området er det forbudt for Tyskland å inngå noen som helst avtale med Østerrike».
Slik ble det skrevet og beseglet i Versailles-traktaten. Traktaten ble undertegnet den 28. juni 1919, som en del av fredskonferansen i Paris etter den første verdenskrig. I hovedsak ble Tyskland en demilitarisert stat, og var også pålagt politiske begrensninger.
Hva var det så som hendte? Forhindret den “demilitariserte” statusen den annen verdenskrig, og verst av alt, utryddelsen av det europeiske jødefolk?
Allerede i 1922 ble det undertegnet en avtale mellom Russland og Tyskland i den italienske byen Rapallo. Avtalen var åpen og tilfredsstilte betingelsene i Versailles-traktaten, men konferansen som forberedte den, var hemmelig, og der ble Sovjet-Russland og Tyskland enige om felles etablering av våpenfabrikker og fremstilling av giftgass og ammunisjon. Tyske offiserer ble sendt til Russland for å bli opplært i bruken av våpen som det var forbudt å ha i Tyskland. I Tyskland ble sivile fabrikker forvandlet til våpensmier, tilsynelatende finansiert av privatpersoner og ikke av staten.
Da jeg hørte om den omfattende virksomheten til jøder ved Obamas hoff, og om de ekstremt anti-israelske holdningene de inntar, og om raseriet på den israelske ytterste venstrefløy over Netanyahus tale – over at han ikke uttrykte vilje til å ta imot arabiske flyktninger, gi bort Jerusalem og rive ned bosettinger, alt sammen som forskuddsbetaling for å kunne forhandle med Israels fiender – tenkte jeg igjen på Rapallo-pakten.
Det var den jødiske utenriksministeren i Tyskland, Walther Rathenau, som sto bak den avtalen som ti år senere ga nazi-Tyskland sin mektige krigsmaskin. Og det var Erhard Milch, sønnen til en jødisk far, som omgikk Versailles-traktaten, og forkledd som sivile flyselskaper og flyklubber, etablerte Lufthansa som under krigen ble til Luftwaffe, det tyske flyvåpen som på noen uker overmannet Polen og Frankrike, og bombet London under Blitsen. Man kan være sikker på at det jødiske folk vil frembringe villfarne medlemmer som vil væpne den “demilitariserte palestinske staten,” om den noen gang skulle komme i stand.
Lærdommen er at det finnes ingen politisk makt som kan forhindre en suveren stat fra å gjøre hva den enn vil. Netanyahu vet at om en palestinsk stat, måtte Himmelen forby, noen gang skulle bli opprettet, vil Israel ikke være i stand til å erklære krig mot den, om den skulle velge, for eksempel, å undertegne en internasjonal avtale om turisme med Kypros, eller en avtale om teknologioverføring med Iran. Dersom det produseres stålrør i Tulkarm, vil Israel ikke være i stand til å starte en krig som i verdens øyne kan rettferdiggjøres, dersom rørene blir omgjort til Kassam-raketter. Ettersom ingenting annet enn Israelsk makt på noen måte ville kunne opprettholde demilitariseringen, villeder Netanyahu folket i Israel, og lover dem noe som ikke kan leveres.
Men ingenting av dette er hovedsaken. Hovedsaken er at Netanyahu har anerkjent arabernes rett til å etablere en suveren stat i vårt hjemland. Ingen av hans vilkår og reservasjoner kan skjule denne vederstyggeligheten. Hvem som enn anerkjenner sin fiendes rett til å etablere en stat i sitt hjemland, har forlatt alle prinsipper, og alt som gjenstår er å diskutere prisen. Hvem som enn har forlatt sin religion, og har endret sin tro, kan ikke insistere på at han holder budene i hva som ikke lenger er hans tro. Enhver som har oppgitt sin farsarv, har ikke lenger grunnlag for å insistere på å fortsette å bygge fedrelandet.
Kilder
[1] Prof. MK Arieh Eldad, Demilitarized Palestinian State? Israel National News, 24. juni 2009, www.israelnationalnews.com
[2] Opptak av intervju med Bishara; www.youtube.com
[3] Ynet 5.3.2007. Bishara recommended that Hizbullah attack south of Haifa; www.ynetnews.com
Til norsk ved Per Antonsen
Araberen Dr. Azmi Bishara: «En ”palestinsk” nasjon… er en oppfinnelse kolonimaktene har gjort». Yaron London, en frafallen jøde, insisterer på å diktere arabisk tankegang og fremtid: «Bisharas historiske argumenter gjør det vanskelig for meg, men… Israels sionistiske egenskap vil bli oppløst».
«Sannelig er Israels arabere verdens eneste minoritet som ønsker å utslette staten de lever i». (Nativ, november 2008)
En gang i tiden fantes det en slik stat
«Jeg tror ikke det finnes en palestinsk nasjon. Det finnes en arabisk nasjon. Jeg tror ikke det er en palestinsk nasjon. Det er en oppfinnelse kolonimaktene har gjort. Når oppsto det palestinere? Jeg tror her bare finnes en arabisk nasjon. Frem til slutten på det 19. århundret, var Palestina den sørlige delen av Stor-Syria».
Om jeg hadde sagt dette, ville jeg utvilsomt ha blitt kalt en jødisk nasjonalist, en rasist, og verst av alt – uten kontakt med virkeligheten. Men, legg nøye merke til at disse ordene ble uttalt av tidligere medlem av Knesset, Dr. Azmi Bishara i et intervju med Yaron London for noen år siden.[2] Bishara er en leder for arabiske innbyggere i Israel som åpent identifiserte seg med fienden, og som ble nødt til å flykte fra Israel under mistanke om å ha bistått Hizbullah under krigen.[3]
Da Benjamin Netanyahu holdt sin tale på Bar-Ilan-universitetet (14.6.2009), kunne han ha brukt disse ordene. Han kunne ha revet bedragerimasken av den historiske løgnen som vi har tatt til våre hjerter som om den skulle ha vært skrevet på de lovtavlene vi fikk på Sinai. “To stater for to nasjoner,” har blitt et hellig dogme, og enhver som betviler gyldigheten av den, blir mistenkt for blasfemi.
Men selv om vi tenker oss at Netanyahu ønsket å snakke på en måte som Europa og USA kan akseptere, snarere enn å utkjempe et slag han anså som tapt, ville det likevel ha vært bedre om han ikke hadde forledet sine lyttere med den svindelen som er kjent som “en demilitarisert stat.”
Da jeg hørte talen var min umiddelbare reaksjon: “Det finnes ikke noe slikt dyr.” Jeg mener selvfølgelig ikke nano-stater som Andorra og Vatikanet, som selv har valgt ikke å ha en hær. Det finnes ikke en virkelig stat i verden som er definert som en demilitarisert stat! Og Netanyahu nøyde seg ikke med et villedende generelt utsagn – han gikk inn i detaljene: Denne staten skal ikke ha raketter og fly, og skal ikke kunne undertegne traktater.
Jo mer jeg lyttet til dette, og sa til meg selv at det finnes ikke noe slikt, fikk jeg en plagsom påminnelse. Var der likevel en gang en slik stat? Og så minnet en venn meg om at det hadde det vært.
«Det skal være forbudt for Tyskland å bygge festningsverk … på dette territoriet [vest for Rhinen] … Det er forbudt for Tyskland å holde en hær … den tyske arme skal ikke ha mer enn syv infanteridivisjoner. … Det er forbudt for Tyskland å importere og eksportere tanks og annet militært utstyr. … Den tyske marine skal være begrenset og skal ikke inkludere ubåter. Tysklands væpnede styrker skal ikke omfatte flyvåpen. … På det politiske området er det forbudt for Tyskland å inngå noen som helst avtale med Østerrike».
Slik ble det skrevet og beseglet i Versailles-traktaten. Traktaten ble undertegnet den 28. juni 1919, som en del av fredskonferansen i Paris etter den første verdenskrig. I hovedsak ble Tyskland en demilitarisert stat, og var også pålagt politiske begrensninger.
Hva var det så som hendte? Forhindret den “demilitariserte” statusen den annen verdenskrig, og verst av alt, utryddelsen av det europeiske jødefolk?
Allerede i 1922 ble det undertegnet en avtale mellom Russland og Tyskland i den italienske byen Rapallo. Avtalen var åpen og tilfredsstilte betingelsene i Versailles-traktaten, men konferansen som forberedte den, var hemmelig, og der ble Sovjet-Russland og Tyskland enige om felles etablering av våpenfabrikker og fremstilling av giftgass og ammunisjon. Tyske offiserer ble sendt til Russland for å bli opplært i bruken av våpen som det var forbudt å ha i Tyskland. I Tyskland ble sivile fabrikker forvandlet til våpensmier, tilsynelatende finansiert av privatpersoner og ikke av staten.
Da jeg hørte om den omfattende virksomheten til jøder ved Obamas hoff, og om de ekstremt anti-israelske holdningene de inntar, og om raseriet på den israelske ytterste venstrefløy over Netanyahus tale – over at han ikke uttrykte vilje til å ta imot arabiske flyktninger, gi bort Jerusalem og rive ned bosettinger, alt sammen som forskuddsbetaling for å kunne forhandle med Israels fiender – tenkte jeg igjen på Rapallo-pakten.
Det var den jødiske utenriksministeren i Tyskland, Walther Rathenau, som sto bak den avtalen som ti år senere ga nazi-Tyskland sin mektige krigsmaskin. Og det var Erhard Milch, sønnen til en jødisk far, som omgikk Versailles-traktaten, og forkledd som sivile flyselskaper og flyklubber, etablerte Lufthansa som under krigen ble til Luftwaffe, det tyske flyvåpen som på noen uker overmannet Polen og Frankrike, og bombet London under Blitsen. Man kan være sikker på at det jødiske folk vil frembringe villfarne medlemmer som vil væpne den “demilitariserte palestinske staten,” om den noen gang skulle komme i stand.
Lærdommen er at det finnes ingen politisk makt som kan forhindre en suveren stat fra å gjøre hva den enn vil. Netanyahu vet at om en palestinsk stat, måtte Himmelen forby, noen gang skulle bli opprettet, vil Israel ikke være i stand til å erklære krig mot den, om den skulle velge, for eksempel, å undertegne en internasjonal avtale om turisme med Kypros, eller en avtale om teknologioverføring med Iran. Dersom det produseres stålrør i Tulkarm, vil Israel ikke være i stand til å starte en krig som i verdens øyne kan rettferdiggjøres, dersom rørene blir omgjort til Kassam-raketter. Ettersom ingenting annet enn Israelsk makt på noen måte ville kunne opprettholde demilitariseringen, villeder Netanyahu folket i Israel, og lover dem noe som ikke kan leveres.
Men ingenting av dette er hovedsaken. Hovedsaken er at Netanyahu har anerkjent arabernes rett til å etablere en suveren stat i vårt hjemland. Ingen av hans vilkår og reservasjoner kan skjule denne vederstyggeligheten. Hvem som enn anerkjenner sin fiendes rett til å etablere en stat i sitt hjemland, har forlatt alle prinsipper, og alt som gjenstår er å diskutere prisen. Hvem som enn har forlatt sin religion, og har endret sin tro, kan ikke insistere på at han holder budene i hva som ikke lenger er hans tro. Enhver som har oppgitt sin farsarv, har ikke lenger grunnlag for å insistere på å fortsette å bygge fedrelandet.
Kilder
[1] Prof. MK Arieh Eldad, Demilitarized Palestinian State? Israel National News, 24. juni 2009, www.israelnationalnews.com
[2] Opptak av intervju med Bishara; www.youtube.com
[3] Ynet 5.3.2007. Bishara recommended that Hizbullah attack south of Haifa; www.ynetnews.com
