Oversettelse: Willy Gjøsund
Redaktørens kommentar: Saul Singer, medforfatter av boken som redefinerer Israel: “Start-Up Nation” oppfordrer Israel og dets støttespillere til å ta innover seg hvor enorme endringer vår fenomenale evne til nyskapning kan lage på denne planeten.
Til vår store sorg her i Jerusalem Post forsvant vår super-skarpe, nådeløst spørrende, innsiktsfulle redaksjonelle skribent Saul Singer fra avisen for tre år siden for å skrive en bok. Til Israels store fordel og fortsatt utvikling ble det boken “Start-Up Nation: The Story of Israel’s Economic Miracle” [Gründer-nasjonen: Historien om Israels økonomiske mirakel.]
Sammen med sin medforfatter fra New York, Dan Senor, dro Jerusalem-borgeren Singer ut for å finne svaret på spørsmålet om hvordan vårt lille land, nesten uten naturressurser og midt i en konstant kamp for å overleve fysisk, likevel har klart å overgå alle andre nasjoner på jorden når det dreier seg om høyteknologisk innovasjon.
De to svarte på dette spørsmålet med slik overbevisning og teft som om de ville at boken skulle bli bestselger, med over 100.000 eksemplarer på trykk av den engelskspråklige utgaven, og den kommer på mange andre utenlandske språk over hele verden. Dessuten var diagnosen deres så overbevisende at boken gradvis forandrer folks oppfatning av Israel – i alle fall i deler av den globale teknologiske verden. Singer sier at “Start-Up Nation” i noen økonomier blir lest som en slags bruksanvisning, en manual på hvordan du kan orientere din økonomi så du utnytter talentet for innovasjon, med erfaringene fra Israel som eksempel.
Men som boken gjør klart, og som Singer forklarte i et intervju denne uken, er det ikke så helt enkelt å kopiere den israelske modellen. Det vi knapt trenger å minnes om, er dette landets unike karakter. Aspekter som den geostrategiske virkeligheten, dets evne til å absorbere innvandrere, behovet for å plassere et enormt ansvar på unge mennesker i hæren, er sentrale i dets evne til å gjøre det så påfallende bra innen innovasjon.
Denne evnen til nyskapning har gradvis forvandlet den israelske økonomien de siste tre tiårene, sier Singer, men den har potensiale til å oppnå mye mer. Det er allerede slik at vi allerede tjener som “et lys for nasjonene,” sier Singer. Vi redder liv, vi forbedrer verden. Tikkun olam i praksis. [Red. anm.: jødisk frase for “å reparere verden.”]
Blant eksemplene Singer nevner her er Shai Agassis banebrytende foretak Better Place, en elektrisk bil, og den dramatisk nye tilnærmingen til undervisning som lanseres av Time To Know, som revolusjonerer klasserommene. (Det fortelles, for å nevne ett eksempel, at kongresskvinnen Gabrielle Giffords liv ble reddet etter at hun ble skutt i Arizona i januar, fordi det akuttmedisinske teamet brukte en revolusjonerende elastisk bandasje, utviklet i Israel, som skaper press for å hele sår i hodet raskere.)
Vi må nå i mye dypere grad utvikle dette potensialet i oss selv, sier Singer. Vi må slipe knivene og begynne å bygge dypere og bredere forbindelser over hele verden for ytterligere å få positiv effekt.
Da Singer forlot Jerusalem Post for tre år siden, kunne jeg legge til, kjente de fleste av oss ham som stille og litt forsiktig, nesten selvutslettende, – en kollega som artikulerte seg mest effektivt i sine skriverier. Saul i 2011 er utadvendt og har et budskap, han snakker om den israelske innovasjonen og dens fortsatt uutnyttede potensiale med en lidenskap som nesten er evangelisk.
I begge utgaver, bør jeg skynde meg å si, har Saul alltid vært snill, elskverdig og ulastelig sympatisk. Men det er en liten herlig bonus-historie at å skrive denne boken om den høyteknologiske forvandlingen av Israel og utlegge den innflytelse det har hatt, helt åpenbart også har forvandlet Saul Singer. Las oss starte med grunnleggende om boken “Start-Up Nation.”
Når ble boken utgitt?
I november 2009.
Og hvorfor skrev du den?
Den stammet fra en idé Dan hadde da han var student ved Harvard Business School i 2001. Han ledet en gruppe studenter til Israel – den første gruppen av dette slaget. Hovedsakelig ikke-amerikanere.
Han ønsket å gi dem en bok om Israels foretaksomhet og nyskapning. Det fantes bare ingen. Så noen år senere bestemte vi oss for å skrive den.
Det ville ha vært vanskelig for en innfødt israeler å skrive en bok som dette alene. Selv jeg, en innvandrer med femten år på baken i Israel, var for nær for noe av det. Det trengs en New Yorker å erkjenne hva som har blitt oppnådd her. Jeg var på innsiden, en journalist som skrev om det. Jeg var vant til å klage over økonomien. Han, som kom fra utsiden, var slått av det han så.
Og hvor fantastisk er det egentlig?
Virkelig utrolig. Israel har det største antall nyetableringer per år utenfor USA i alle land i verden. Ikke pr. innbygger. Det største antallet. Punktum. Vi har ca. 500 i året, og hele Europa har 600-700. Våre 7.500.000 mennesker sammenlignet med hele kontinentet med sine 700 millioner mennesker.
Det er ingen følelser involvert i tildeling av venture kapital til å finansiere nyetableringer. Man bryr seg ikke hvor det bærer. Venture kapital er på jakt etter «det neste store» – neste Microsoft eller Google. Israel får to og en halv ganger så mye venture kapital per innbygger som USA, og 30 ganger så mye som Europa.
Andelen av vårt BNP som går til forskning og utvikling er 4,8 prosent. OECD-gjennomsnittet er 2,5%, og USA har omtrent det samme. Så Israel er langt framme i sivil forskning og utvikling.
Hvordan forklarer du fenomenet? Hva er hemmeligheten bak israelske nyetableringer?
Det tar oss inn i innovasjonens natur. Det er en forskjell mellom ideer og nyetableringer. Vanligvis, hvis du spør, «hvorfor er Israel vellykket?» er svaret du får at «det er mange smarte folk her.»
Men det er egentlig ikke svaret.
Israel er nr. 1 i verden for patenter for medisinsk utstyr per innbygger. Men vi er ikke nr. 1 i patenter per innbygger totalt. Det er fem eller seks land foran oss, blant annet Korea, Japan, USA, kanskje Sverige. Og disse landene, med unntak av USA, har ikke så mange nyetableringer. Så det kommer ikke bare an på antall ideer og antall smarte mennesker.
Så hva er de virkelige faktorene?
Det er to andre faktorer: besluttsomhet og viljen til å ta risiko. Israel har mer av disse kvalitetene enn andre land.
Og hvorfor det?
Vi snakker om syv eller åtte grunner i boken. To av de viktigste er knyttet til militæret og til innvandring.
Det er en misforståelse at det militære spiller en sentral rolle i israelsk nyetablering ved sine ulike høyteknologiske armé-enheter og ved sin militære forskning og utvikling. Faktisk er den viktigste militære innflytelsen den kulturelle. Så mange israelere går gjennom forsvaret, de lærer lederskap, de lærer om samarbeid, improvisasjon, å ofre seg for et større mål – dette er ting du ikke lærer på skolen eller i bedriftene. Det er en slags tredje fase i livet.
Når folk i utlandet karakteriserer hva som er unikt med den israelske innovasjon, hører du de samme to begrepene om og om igjen: modenhet og meningsfylt. Begge disse begrepene kommer fra militæret. Følelsen av at man driver med noe meningsfylt kommer av det faktum at Israel i seg selv er en nyetablering. Vi vokste opp midt i historien om landet – besluttsomheten og risikoen ved å bygge det. Hver nye generasjon som kommer opprettholder denne besluttsomheten og viljen til å ta risiko for ytterligere å bygge landet på dets egen måte.
For denne nyetablerings-generasjonen er det ikke bare om å gjøre å tjene penger og finne en utvei. Det er motivert av et ønske om å bidra til landet – det 21. århundrets sionisme – og til verden. Dette er den nye generasjon av pionerer. Våre besteforeldre drenerte myrene. Dette – innovasjon – er vårt bidrag.
Å skape noe nytt er ekstremt vanskelig å få til. Når du har en god idé, har to ting en tendens til å skje: Én: alle sier at du er gal. To: Alle minner deg på at de fleste nyetableringer mislykkes. Og det er sant. Så du trenger mye besluttsomhet, og du må være forberedt på å ta risiko. Mange israelere møter disse utfordringene.
Og hvor kommer innvandringen inn i bildet?
[pullquote]De fleste her er enten innvandrer, barn av innvandrere, eller barnebarn av innvandrere. Det i seg selv krevde besluttsomhet.[/pullquote]De fleste her er enten innvandrer, barn av innvandrere, eller barnebarn av innvandrere. Det i seg selv krevde besluttsomhet. Det reflekterer en vilje til å ta en sjanse. Det har akkurat vært gjort en undersøkelse i USA som viste at halvparten av bedriftene i Silicon Valley ble startet av innvandrere.
Dette er det mest innvandrervennlige land på jorden. Her har vi politikere som kjører kampanjer for å få flere innvandrere. Vi har et absorbasjons-departement! Javisst klager vi fordi det virker for dårlig. Men andre land kommer hit for å lære av oss hvordan vi absorberer innvandrere. Vi har snudd et potensielt problem til å bli et aktivum.
Var det noen spesielle som hadde nøkkelroller og som satte dette bemerkelsesverdige nyetablerings-fenomenet i bevegelse?
Økonomer snakker om “clustre” – klynger, miljøer der industrien utvikler seg og snøballen begynner å rulle. I Silicon Valley besto dette clusteret av en sentral virksomhet, Hewlett Packard, et flott universitet, Stanford, og godt vær. Det var det som trengtes. Israel hadde de klassiske cluster-elementene som skulle til. Intel kom hit. Det var det første forsknings- og utviklingsstedet firmaet hadde utenfor USA. Dov Frohman [mistet foreldrene i Holocaust, vokste opp i Israel, tidligere visepresident i Intel som ble pioneren i den israelske høyteknologi-forskningen] hadde planlagt å komme hit i 1973, men måtte utsette det på grunn av Yom Kippur-krigen. Intel startet opp her i 1975, noe som var utrolig tidlig når det gjelder høyteknologi. Husk at selv i 1980 måtte du søke for å få telefonlinje. Dette var ikke det enkleste stedet å komme i gang, men Frohman hadde besluttsomheten og pågangsmotet. Det var også store banebrytende israelske selskaper, som Uzia Galil’s Elron, som ble grunnlagt i 1962. Vi hadde store universiteter. Og vi hadde også fint vær. Det var vårt cluster.
Alt dette ble hjulpet av Yozma-programmet på 1990-tallet, som skapte en risikokapital-sektor ut av ingenting. Dette etablerte et treveis partnerskap: offentlige midler ble gitt, lokale risikokapital-fond ble opprettet, og amerikanske venture-fond kom til. Regjeringen tok på seg noe av risikoen fra privat sektor. Og dette samarbeidet finansierte alle de store nyetableringene på 1990-tallet – ICQ, Checkpoint, Comverse, Amdocs og mange andre.
Yozma var det mest velykkede regjeringsprogram noensinne. Det kom i rett tid. Det fungerte. Det oppfylte sin funksjon. Det forsvant. Den private sektor kjøpte ut regjeringen.
Så på 1990-tallet hadde vi en slags positiv “perfekt storm”: det var Yozma. Oslo-prosessen i 1993 lettet Israels økonomiske situasjon. Folk glemmer hvor sterk den arabiske boikotten var før det. Det var ingen japanske biler, en mengde andre partnerskap og tilstedeværelse folk tar for gitt nå, eksisterte ikke. Så var det den samlede veksten i verdensøkonomien. USA nøt sin høyteknologi-boom – Internett-boblen.
Og selvfølgelig var det den store tilstrømmingen av russiske olim – innvandrere. Vi var mottakere, vi var dem som nøt godt av de beste talentene i en nasjon av 200 millioner mennesker. Vi, med våre den gangen seks millioner. Det var en utrolig injeksjon av menneskelig kapital. Og vi brukte den godt. Det var for eksempel et stort antall sivil- og mekaniske ingeniører, og det vi trengte var elektroingeniører. Og for rundt $2000 pr. person lærte vi opp ingeniører som ble verdt $200.000. Det var en hundrefolds avkastning på investeringen.
Så, i 2000 falt alle de gunstige forholdene fra hverandre. Det var knapt en russisk immigrant. Oslo var forbi. Den andre intifadaen begynte, Internettboblen sprakk, og den globale økonomien gikk sørover. Så det israelske nyetablerings-fenomenet skulle skrumpet sammen og kollapset. Grunnen sviktet under det.
Men det gjorde det ikke, fordi…?
Israel fikk mer global risikokapital i 2005 enn i 2000. Vi økte faktisk i disse årene.
Hvordan kunne det skje?
Israelske nyetableringer forvandlet all motgangen til en fornybar kilde av kreativ energi. Se på alle hindrene nyoppstartede firmaer møter her. De har ikke tilstrekkelig stort lokalt marked. De har ingen enkel tilgang til det regionale markedet på grunn av fiendtlighet. Israel er under konstant angrep, og presses av konstant boikott. All denne motgangen har blitt snudd til aktiva.
Og at kreativ energi ikke bare har vært fokusert på høyteknologisk innovasjon. Det har også blitt kanalisert inn i sosiale igangsettere. Inn i kunst. Nyetableringer er bare en del av det.
Den globale økonomiske nedgangen var bare enda en faktor å hanskes med. Vår økonomi har hatt kun ett kvartal med negativ vekst siden den økonomiske krisen rammet i 2008, og ikke ett eneste helt år med negativ vekst. Vårt aksjemarked var det første til å komme seg. Bank of Israel var den første til å heve renten – som viste at her var man bekymret for at det for mye bedring!
Hvorfor skjedde alt dette? En av årsakene er at nyetablert sentrisk økonomi er mindre sårbar for en global nedgangskonjunktur. Den har ikke mange kunder, så det er av mindre betydning om det blir nedgang i antall kunder. For det annet er en tilbakeslagsperiode en fin tid å starte nytt på. Folk har mistet jobben. De er på jakt etter noe nytt. Du trenger ikke altfor mye penger for å få noe opp og gå.
Og kanskje du også er mer klar til å ta risiko, fordi det er mindre å tape.
Hvor sentral er nyetableringer for vår samlede økonomi?
[pullquote]Vi er og må fortsatt være en gründer-sentrert økonomi. Det er vårt komparative fortrinn.[/pullquote]Det er en stor debatt om den relative betydningen mellom nyetableringer og store selskaper. Som vi siterer Shimon Peres i boken: Israelere og jøder har en tendens til å være misfornøyde. Det var ganske sikkert sant i høyteknologisk sektor. Vi hadde Nokia-misunnelsen. Folk spurte – hvor er vårt Nokia? Hvis Finland kan, hvorfor kan ikke vi? Folk sier ikke det så mye lenger, nå som Nokia ikke er i så god form. Men fortsatt er det noen som sier vi må bygge store selskaper.
Til dette sier jeg – ja, men dette toner ned betydningen av nyetableringer. Vi er og må fortsatt være en gründer-sentrert økonomi. Det er vårt komparative fortrinn. Misunner vi andre lands store selskaper? Vel, de er misunnelige på våre nyetableringer. De kommer hit for å lære. Andre ser på oss når det kommer til innovasjon.
Verden trenger nyskapning mer enn noen gang. Forandringene i verden skjer raskere og raskere. For tjue år siden, hvem visste hvordan verden ville se ut da? Mark Suckerberg var hva for noe, seks? [På en prikk, Saul. Han ble sju i mai 1991.] Google fantes ikke. Ingen facebook. Knapt Internett.
Om tjue år fra nå vil enda flere endringer ha skjedd. I en verden som dette går premien for innovasjon bare opp. Det er en verden av muligheter for nyetableringer. Hvis våre nystartede firma vokser til store selskaper er det bra. Men vår utfordring i fremtiden er å produsere en voksende avling av makeløse nyetableringer.
Jeg burde ha spurt deg tidligere om dette: hvordan definerer du en gründerbedrift?
En ny virksomhet bygget rundt noe nyskapende. Ikke nødvendigvis teknologi. Israel tilbyr i økende grad tre typer innovasjon. Akkurat nå det meste innen teknologi. Men allerede er det kommet mer “innovasjon av business-typen” og “globalisering.”
Shai Agassi’s Better Place er et eksempel på denne andre typen nyetablering, forretningsmodell-innovasjon. Essensen er at Agassi innså at elbiler allerede var billigere enn gassbiler dersom drivstoffkostnader blir inkludert. Bygg biler og infrastruktur som støtter utbyttbare batterier, og plutselig er elektriske biler billigere, mer praktisk, og har samme mulige kjørelengde som gassbiler. Og dette skjer nå. Jeg kommer til å kunne kjøpe bil uten eksosrør i år og kjøre den hvor som helst i landet. Dette var ikke revolusjonerende teknologi, men det var massevis av innovasjon. Nøkkelen til innovasjon lå i forretningsmodellen.
Det samme gjelder Strauss som nå selger kaffe i Brasil. Et israelsk selskap som selger kaffe til Brasil! De fant en bedre måte å selge kaffe. En mer innovativ forretningsmodell.
Når det gjelder globalisering, er et ferskt eksempel det kinesiske selskapet som nettopp kjøpte det israelske gjødselselskapet Makhteshim. De gjorde det ikke for teknologiens skyld. De kjøpte det fordi det fungerer i 120 land. Det betydde umiddelbar globalisering for kineserne.
Vi er gode på globalisering. Hvorfor? Fordi vi er genier? Nei, på grunn av de spesielle utfordringene vi står overfor her. Et fransk selskap selger først til det innelandske franske markedet, og deretter til Europa, og deretter til verden. Israelske selskaper må tenke globalt fra dag én.
Jeg kommer tilbake til spørsmålet mitt: hvor sentralt er nyetableringer for den israelske økonomien?
Hvis du ser på en graf av den israelske eksporten gjennom flere tiår, ser du “appelsiner” ligge i bunnen. Og så kommer høyteknologien inn og sender kurven til himmels. Halvparten av vår eksport kommer fra høyteknologi. Og vi er en økonomi drevet av eksport.
Men tingene er langt fra perfekte her, økonomisk sett…
Absolutt ikke. Når en del av økonomien skyter frem, og resten blir liggende igjen, slik som det har skjedd her, får du store sosiale gap. Men løsningen er ikke å klage på høyteknologien. Dra nytte av høyteknologi-sektoren. Lær av den. Og legg spesielt merke til de viktigste faktorene som har gitt hi-tech en slik oppsving fra resten av økonomien.
Som for eksempel?
Høyteknologi har blomstret under lave skatter, lav regulering og høy konkurranse. Resten av økonomien har det motsatte – høye skatter, høy regulering og lav konkurranse, så det er ingen overraskelse at resten av økonomien ikke gjør det så bra.
Nå er det reelle problemer. Spesielt lav deltakelse i arbeidsstyrken av hele demografiske sektorer – ultraortodokse menn og arabiske kvinner. Og så er det de kjente problemene med utdanningssystemet vårt.
Og likevel – se på et sted som Tel Aviv Universitet. Til tross for all klaging over høyere utdanning, er Tel Aviv Universitet rangert som nummer 11 i anbefalinger blant vitenskapelig ansatte – hvor ofte folk blir anbefalt av sine andre akademikere. Det er et tall du ikke kan blåse av. TAU er bak Harvard og MIT, men foran Oxford, Cambridge og Yale. Så vi har både et førsteklasses utdanningssystem og et som er sviktende.
Vi må takle synkende testresultater i skolene våre. Vi må forholde oss til hjerneflukt fra våre universiteter. Men det er også noen ledende akademikere her som hevder at vi burde gjøre mye mer for å oppmuntre utenlandske akademikere til å komme hit. Det tror jeg er fornuftig, ikke bare å få jøder og israelere til å komme tilbake. Flere og flere studenter studerer i utlandet. Vi bør utnytte dette.
La oss gå tilbake til boka et øyeblikk. Hvordan har den klart seg når det gjelder salg og virkning?
Den ble nummer 5 på listen over business-bestselgere både i The New York Times og The Wall Street Journal. Den har vært nummer én av engelskspråklige bøker på Steimatzky’s helt siden lanseringen. Den har vært business-bestselger i India og generell bestselger i Singapore. Den trykkes i femte opplag i Korea siden august. Den koreanske regjeringen og Samsung har kjøpt hundrevis av eksemplarer.
Det er enten laget eller på vei oversettelser i Kina, Taiwan, Korea, Russland, portugisisk i Brasil, fransk, tysk, hebraisk, bulgarsk, tsjekkisk og tyrkisk. Den kommer snart ut på arabisk. Den vil bli publisert av De forente arabiske emiraters Institutt for strategiske studier. Den sirkulerer allerede blant den arabiske eliten på engelsk. En venn av meg var akkurat på en konferanse i Marokko.
Alle sammen hadde lest den. Den palestinske statsministeren Salam Fayyed vet alt om den. Fareed Zakaria på CNN gjorde den til Ukas bok, og sa at alle arabiske forretningsmenn og politikere burde lese den.
Jeg er spesielt fornøyd med den tyrkiske versjonen. Et ledende økonomisk institutt der jhjelp til med å finne en utgiver, og leger en begivenhet av lanseringen. Du har en “konflikt” på den ene siden, og boken på den andre. Det er så mye interesse for den israelske økonomien i den arabiske og muslimske verden.
Jeg fikk også akkurat min første e-post fra Mongolia. En skole der ønsker å oversette den. Jeg fortalte den israelske ambassaden i Kina om det. Så kanskje det blir en mongolsk utgave.
Har det offisielle Israel innsett bokens potensiale?
Jeg har talt på ulike offisielle konferanser, i Brüssel, i Berlin. Jeg vet at mange ambassadører og handelsattachéer bruker den.
Hvor mange eksemplarer er trykt alt i alt?
Den amerikanske utgaven har et opplag på om lag 100.000. Paperback kommer ut senere i år.
Planlegger du en oppfølger?
Dan og jeg snakker om en bok nummer to. Det vil ikke være en oppfølger. Det vil være en bok om forretningslivet basert på Start-Up Nation, men den vil ikke bare være om Israel.
La oss nå snakke litt om de bredere virkningene Israel har av å være en Start-Up Nation, og spesielt hvordan vi burde gjøre mer for å utvikle og utnytte dette faktum.
Vi trenger å oppdatere vår beretning. Den jødiske historien har endret seg gjennom årene. Vi trenger å gå inn i 3.0-epoken.
1.0 var Bibelens æra. Det vi jøder drev med den gang hadde en hensikt. Vårt oppdrag var å omforme den hedenske verden – en verden av barneofringer og ekstrem umoral. Sammen med kristendommen og islam lyktes vi i å spre et budskap om én Gud og etikk. Den hedenske verden ble forandret. Oppdraget var utført. Og vi vokste som et folk. Men da møtte vi ødeleggelsen av tempelet og måtte i eksil.
Og det tok oss inn i 2.0-epoken. 2.0 ble overlevelsens æra. I denne modusen var det overlevelse som var saken for oss jøder, og drømmen om å returnere, og messianisme. Vi håpet vi ville leve så vi kunne oppleve fremtiden. Den 2.0-perioden varte i 2000 år.
Og i dag?
I dag har vi fortsatt denne beretningen: – de prøvde å drepe oss. Vi vant, la oss spise. Det er slik vi fremdeles tror historien er.
Morsomt, men ikke bra nok?
Det er en fortelling om overlevelse. Det er ikke noe formål med det. Med mindre du kaller overlevelse et formål.
Som du ikke gjør?
[pullquote]Vi vant, så nå skal vi endre verden![/pullquote]Selvfølgelig ikke. Vi må oppdatere våre narrativer til følgende: – de prøvde å drepe oss. Vi vant, så nå skal vi endre verden! Det tar oss videre til ordet “mirakel” i bokens undertittel. Da jeg flyttet hit for 16 år siden, trodde vi at drømmen om å være et lys for nasjonene måtte vente til freden kom. Vi var opptatt med å overleve.
Den utfordringen er der fortsatt. Men det vi lærte ved å skrive denne boken er at drømmen å bli et lys for nasjonene allerede er her. Det skjer nå. Vi redder liv ved medisin. Gjennom medisinsk innovasjon.
Better Place viser hele verden hvordan man blir kvitt noe av behovet for olje. Nesten all teknologi du ser – datamaskiner, mobiltelefoner, internett – har noe av Israel i seg. Nesten alle de store teknologiselskapene gjør noe av forskningen sin her i landet. Vi har en innvirkning, og det kan øke dramatisk. Det er et enormt vekstpotensial.
Og på en eller annen måte må denne positive effekten bli med i fortellingen vår: hva vi har oppnådd og hva vi kan gjøre.
Men det er ikke det vi snakker om når vi forteller om Israel. Det er ikke det vi viser når vi bringer folk til Israel. Det er ikke med når vi tenker på vår gjerning som folk her i verden. Ikke enda.
Vi har ikke tatt innover oss hva vi har oppnådd her?
Det stemmer. Dette er 3.0-æraen. Dette bør påvirke måten vi snakker, tenker og handler. Det bør påvirke hvordan den jødiske verden snakker, tenker og handler om Israel.
Kan dette også ha positiv innflytelse på den pågående utfordringen det er å overleve?
Ja, definitivt. Vi håndterer truslene og utfordringene som ligger i delegitimeringen og boikotten på en defensiv måte. Du kan ikke vinne ved å være defensiv. Å “vinne” med en slik strategi, er egentlig bare å flytte fra negativt territorium til null i beste fall. Du fremmer ikke positiv tenkning om Israel på den måten.
Den virkelige måten å bekjempe investeringsavvikling med er å investere. Måten å bekjempe manglende engasjement og boikott er å engasjere seg.
Se på hvem som helst hvor som helst i verden. Folk er interessert i arbeidet sitt, sin virksomhet, sine samfunn. I alle disse områdene, og ellers overalt er det alltid noe som skjer i Israel som kan hjelpe dem. De kan forbedre sin verden med et samarbeid med Israel, og produsere noe som er godt for alle.
Det samme er det i Europa. Og i USA. Dette er hvordan vi kan bekjempe isolasjon – vi kan forbedre verden gjennom samarbeid og kreativ energi. Dette handler ikke bare om business. Det handler om mennesker.
Jeg var nylig på Cincinnati barnesykehus. Jeg var invitert til stedet av den lokale jødiske føderasjonen i Cincinnati. Sykehuset har et forskningsbudsjett på $130 millioner. Jeg så laboratoriene deres. Hvis de gjør noe av den forskningen sammen med Israel, vil det være mer effektivt. Igjen – ikke fordi vi er genier, men fordi vi er vant til små budsjetter. Vi gjør mer med mindre. De kan ha fordel av det, det samme kan vi.
Det jødiske samfunnet har så vidt begynt å mobilisere i denne retningen.
Du mener å oppmuntre til slike partnerskap? Så hva bør gjøres?
Det trengs forbindelser på forretningsnivå og på uformelt nivå. Bedrifter og universiteter. De jødiske samfunnene i diasporaen er det naturlige stedet å få til slikt. Men det trenger ikke være bare mellom jøder.
Som det er nå henvender det jødiske samfunnet seg til de blyge konvertittene. Fødselsrett utvidet dette samfunnet. Men vi må nå ut til folk som ikke har noen form for jødisk tilknytning. Og det som er meningsfylt for alle er å fornye og gjøre verden bedre.
Kina og Mongolia er ikke interessert i Israel fordi det er den jødiske stat, men fordi det er nyskapende og kreativt. Det er forbindelsen mellom jøder og ikke-jøder.
Hva med vår fiendtlige religion?
I forrige uke møtte jeg en israelsk kvinne som var svært kritisk til Israel. Hun var svært aktiv mot noen av de dårlige tingene vi gjør overfor palestinerne. Men hun sa det gjorde henne stolt å se hva Israel får til når det gjelder innovasjon. Det fikk henne altså ikke til å glemme det hun ikke liker. Men det fikk henne til å føle seg stolt.
Og hvordan skal vi utvide det til den arabiske verden?
Vår evne til innovasjon har ingen dramatisk effekt i seg selv. Men nøkkelelementet er elitene – elitene som ville engasjert seg med oss om situasjonen tillot det. Dette [fenomenet nyetableringer] kan ikke opprette en ny situasjon [i forhold til våre forbindelser med den arabiske verden.] Men det skaper et nytt insitament for å få til en endring.
Og det viser sannsynligvis en annen side av israelere?
Ja, og det er nyttig.
Hvor mye lenger kan den israelske nyetableringssektoren vokse?
Potensialet er enormt. Over 80% av utenlandske direkte investeringer (FDI) i Israel kommer fra USA. Det gir ingen mening. Hvorfor er resten av verden representert med mindre enn 20%? Ja, amerikanske selskaper et orientert mot teknikk. Men det kan fortsatt ikke forklare disse proporsjonene. Det er et tydelig potensial for å bygge bredere relasjoner med Europa og med Asia. Foretakene som konkurrerer med IBM, Microsoft og Intel, hvorfor er de ikke her? Disse amerikanske firmaene har injisert seg selv inn i vår styrke: innovasjon.
Vi er ikke gode på alt. Vi sliter når det kommer til oppskalering. Administrerende direktør i General Electric, Jeff Immelt, sa til noen firmaer som var på besøk her sist måned: bring oss dine innovasjoner, vi skal hjelpe deg å skalere opp. Det er en modell for et naturlig samarbeid med andre deler av verden også.
Selvfølgelig kan de også skape, og vi også kan bli bedre på oppskalering. Men våre komparative fortrinn er innovasjonen. Og det er en stor nisje å være i. Vi bør absolutt ikke klage over å være i denne nisjen. Faktisk skulle vi satt alt inn på at vi blir værende her. Forbedre det. At vi ikke tar ledelsen vi har i den for gitt. Andre kommer opp.
Det er massevis av plass i teten, og det vil være fint for oss hvis vi holder oss der. Men vi har ikke råd til å falle tilbake. Hvis vi ikke bor i teten har vi ingen ting å tilby. Andre land har.
Vi må ikke være selvtilfreds med vår plass som et nyetableringsfenomen. Og det betyr at vi ikke kan være selvtilfreds med utdanningen vår.
Er du bekymret for at vi blir selvgode?
Dette er et vannskille. Vi kan gå videre på en av to måter. Hvis vi blir selvtilfredse og ikke klarer å håndtere problemene innen utdanningen vår, vil vi miste ledelsen. Jeg håper vi vil nå vårt potensial – at vi vil vokse innen gründersektoren, samtidig som vi bygger store selskaper. Det vi har oppnådd hittil er bare begynnelsen.
Et geo-strategisk element i dette er at den israelske økonomien kan bli en faktor som andre land må ta hensyn til i denne verden av høyteknologi. De ser ikke det i øyeblikket. Kun 1% av Europas eksport går til Iran, men selv det relativt lille forholdet har en effekt på hvordan Europa tenker om Iran. Økonomiske faktorer påvirker landenes politiske tenkning.
Nå kan vi absolutt ikke konkurrere i forhold til å få et stort antall land på vår side blant FNs stemmer. Men vi kan konkurrere når det gjelde økonomisk betydning. Vi kan skape en situasjon der det ikke er gratis å moralisere på Israels bekostning. Vår økonomi er allerede større enn den samlede økonomien i våre fire nabostater – Egypt, Jordan, Syria og Libanon.
Fint om du utdyper litt spesifikt på potensialet for ytterligere utvidelse av gründersektoren.
Shai Agassi sier det bra. Han beskriver Israel som et “Beta-land” – et prøveområde for å prøve ut løsninger for den globale økonomien. Finn opp noe nytt her, se om det fungerer, deretter skaler opp for global bruk – akkurat som Better Place gjør.
Jeg skal gi deg et annet eksempel, en annen nyetablering i Israel. Time To Know, som har et system for å gjenoppfinne klasserommet.
Klasserommet har vært uendret i hundrevis av år. De gjør om på det. En bærbar datamaskin til hvert barn, kanskje snart en iPad. Og lærerne blir frigjort til å undervise på mange nivåer samtidig. Ingen behov for prøver, fordi det er sanntids tilbakemelding fra barna til lærerne, til oppdragsgiverne, til foreldrene.
Det har blitt brukt i noen skoler i Tel Aviv allerede. Jeg har bare besøkt en. De sier det ville være utenkelig å gå tilbake til slik det var før. Programmet har blitt kjørt en stund i Texas også, og nå har det startet i New York.
Det er ikke utdanningens problemløser for alt mulig. Mye mer er nødvendig for å gi en tilfredsstillende utdanning. Men dette er et eksempel på innovasjon for å takle et verdensproblem.
Hvis vi i Israel kan løse våre utdanningsproblemer, som vi er nødt til, da kan vi spre disse løsningene og snu en ulempe til fordel.
Vi kan gjøre det samme i helsevesenet. Vi kan gjøre det samme når det gjelder forvaltning av vann.
Noen ganger dropper våre nyoppstartede firmaer Israel. Det er fint om de ikke gjør det. Det er godt at de tester sine ideer i Israel.
Jeg ser en rekke måter kreativitet kan ha stor innvirkning i dette landet. Som jeg sa, vi kan finne, og teste og demonstrere løsninger på verdens problemer. Vi kan være, vi er, en viktig del av motoren i store selskaper.
Og kanskje vi kan begynne bygge våre egne store bedrifter. Kanskje neste Facebook kan komme herfra. Hvis den gjør det, vil den komme fra en gründerbedrift.
Det er en grunn til for at jeg er så glad for at boken har vært ute de to siste månedene på hebraisk. Jeg tror ikke israelere generelt er nok takknemlige for de komparative fortrinn vi har her – for hva vi har å tilby verden.
Mye trengs å ordnes på her. Men først må vi innse hva våre sterke sider er. Som vil gjøre oss i stand til å ordne opp mer effektivt.
Fokuset her i landet er for det meste politisk. Men vi må fokusere på det vi jobber mot. Denne boken kommer til essensen i potensialet vårt, og det er ikke bare i økonomien. Vi kan gå inn i hva som helst. Sosiale nyetableringer. Kanskje bidra med noe innoveativ tenkning til regjeringen.
Fortell meg mer.
Vel, som en begynnelse er det klart at regjeringer må gjøre en bedre jobb med å kommunisere med sine velgere. De trenger bedre mekanismer for tilbakemelding.
Regjeringer må respondere bedre.
Det er helt sikkert muligheter for innovasjon.
Jeg vet ikke om noen arbeider med dette, men behovet er der.
Men jeg ønsker å avslutte med å gjenta min sentrale overbevisning om nyetableringer og deres potensial for å forandre den jødiske staten. Vår gjerning, det jødiske folks gjerning er ikke å overleve. Hensikten med overlevelse er å ha en positiv innvirkning. Det har seg slik at innovasjon, og å løse verdens problemer, er det viktigste vi har gjort som har hatt positiv effekt så langt, og det gir potensial for enda større ting i fremtiden.
Men utover det når vi begynner å tenke på den positive effekten vi kan ha, og ikke bare i forhold til vår overlevelse, har dette konsekvenser over hele linjen, det er ikke begrenset til Start-Up Nation perspektivet. Det har betydning for alt fra makro til mikro, fra vår utenrikspolitiske strategi til hvordan vi oppfører oss når vi bemanner veisperringer.
Sannheten er at det å øke vår positive innvirkning på verden hjelper på vår overlevelse på mange måter, men det bør ikke være drivkraften her. Noen av verdens beste selskaper er drevet av noe i tillegg til profitt, et kreativt, verdensforbedrende imperativ, men som faktisk gjør dem mye mere lønnsomme. Dette landet blir drevet av, men må bli mer drevet av et kreativt verdensforbedrende imperativ. Jeg er overbevist om at det faktisk vil gjøre oss mer vellykket på alle måter, også i kampen for vår overlevelse.
Fra Jerusalem Post
