Av Dr. Michal Rachel Suissa
Den 31.7.2009 presenterte KrF-lederen, Dagfinn Høybråten, sitt førvalgs-budskap med et ønske om å styre Norge etter de ti bud. Ifølge Dagbladet sa han at «de ti bud er gode kjøreregler for et samfunn, uavhengig av tro». Denne erklæringen stemmer ikke helt med KrFs partiprogram. Søk på ordet “bud” ga 164 treff, men bare som en del av sammensatte ord som “tilbud” (123 gg), “budsjett” (18 gg), “anbud” (8 gg), “ombud” (8 gg) og “forbud” (7 gg). “Bud” eller “ti bud”, forekommer ikke i partiprogrammet én eneste gang!
Et nærmere søk viser at ordet “Gud” heller ikke finnes én eneste gang i partiprogrammets 104 sider. “Jesus” er borte, og ordet “Bibelen” står nevnt kun én gang.
Man kan lure på hva “Kr” i KrF står for, og om Dagfinn Høybråten egentlig har lest de ti bud nøye. Budskapet fra et parti som “vil styre Norge” etter lover og regler som ikke engang er verdige nok til å nevnes i partiets strategiske plan, harmonerer dårlig med det åttende bud «Du skal ikke tale usant…» (2. Mosebok 20).
Heldigvis sørget kong Magnus Lagabøter (Magnus VI, 1238 – 1280) for at budskapet i de ti bud ble en del av Norges lov da han laget en lovsamling som gjaldt hele kongeriket Norge, 735 år før Høybråten.
Magnus Lagabøter reviderte de gamle norske landskapslovene, og utarbeidet en ny landslov som ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Unntakene gjaldt selvsagt adelen, hvis privilegier ble nøye sikret i Loven, og Kirken, som sikret seg juridiske privilegier og skattefradrag i en kompromissløs kamp mot Staten (1277). Denne lovsamlingen var, i motsetning til dagens ukristelige KrF-partiprogram, et produkt av den norske kulturen, og kristendommen som på Magnus’ tid endog var et relativt nytt fenomen i Norge.
Kampen om troen er langvarig, og krever menneskelig innsats i hver generasjon. Høybråten forstår at de ti bud handler om felles verdier som går på tvers av kulturer og religioner, men hvorfor er de borte fra KrFs strategiprogram? Siden de ti bud allerede er innbakt i Norges eksisterende lov, burde KrF streve etter å øke budenes positive innflytelse. Dette er desto viktigere når andre krefter arbeider for å fjerne kristendommen fra Grunnloven.
Et kristent parti burde ikke ha fjernet Bibelens budskap vekk fra sitt 104 siders program, nettopp fordi de ti bud er, som Høybråten med rette sa, «gode kjøreregler for et samfunn, uavhengig av tro».
