The Editor of Dagbladet Goes the Whole Length
(See below for English version)
Shabbat shalom alle sammen.
Vestens håpløse kamp mot terror har vist seg å bli en umulig oppgave. Terroristene skiller ikke mellom de av oss som bekjemper dem og de av oss som støtter dem. For islamistene er vi alle «vantro» som de anser seg forpliktet til å ta av dage. Slik ble det denne uken da jihadistene angrep Røde Kors i Afghanistan, en av de mest islamistvennlige vestlige organisasjoner. Det samme opplevde sjiamuslimenes velgjører og AKP-leninisten, Erik Fosse da han var i Gaza i forbindelse med et norsk finansiert propagandaprosjekt mot Israel. Han ble knivstukket av en av dem han nettopp hadde drevet propaganda for. England, Frankrike og Sverige, som mer enn mange andre land har åpnet sine grenser for millioner av innvandrere, lever i dag under en intern krigstilstand, utløst av en liten ekstremistisk minoritet. Til tross for medienes tildekning og nedtoning av problemet (se filmklipp), er det et faktum at islamistene har importert den arabiske vårens «fredelige budskap» også til Europa.
http://www.youtube.com/watch?v=8Fp1zzo-tjY
Nå har også SV engasjert seg i ”fredsprosessen” med krav om at Israel må ”tvinges til forhandlingsbordet” ved hjelp av boikott og sanksjoner. Vi kan berolige Snorre Valen fra SV med at Israel har sittet ved forhandlingsbordet helt siden hans besteforeldres tid, og at Israel for tiden sitter alene og venter ved forhandlingsbordet. Dersom Snorre Valen virkelig ønsker å boikotte israelske produkter, kan han begynne med å kvitte seg med mobiltelefon og PC. Vi ønsker ham og resten av SV lykke til med boikotten.
Det blir imidlertid vanskelig for vanlige folk både i Oslo og Teheran å forstå det vestlige budskapet om krigen mot terror når man samtidig omfavner og selger våpen til islamistiske ledere som har sin berømmelse knyttet til den terrorkompetansen de har skaffet seg i al-Qaida. Forstå det den som kan.
Vi ønsker dere en god helg
Fra oss i SMA-redaksjonen
************
Dagbladets redaktør løper linen ut
Samtidig med at 500 mennesker fra hele verden møttes i Jerusalem den 28. mai i anledning konferansen Global Forum som samordner en verdensomspennende kamp mot den voksende antisemittismen, publiserte Dagbladets redaktør, John Arne Markussen, noe som nærmer seg verdensrekord i ondskapsfullt jødehat.
Det spesielle med redaktør Markussens antisemittiske stunt er ikke at det at han publiserer en karikatur med brodd mot noe jødisk, − det har vel nærmest vært en innarbeidet tradisjon både i Dagbladet og i andre norske aviser. Det spesielle denne gang er at han forsettlig søker å forhåne og utsette for hat og ringeakt samtlige medlemmer av en gruppe mennesker, jødene, på grunn av deres trosbekjennelse og nasjonale og etniske opprinnelse. Det er et vågestykke han vet han vinner og tjener penger på.
Det jødiske folk er vel kjent med slike angrep. Noen kommer fra høyreekstremt hold mens andre, som dette, kommer fra den venstreekstreme siden. Felles for disse grupperingene er en sykelig besettelse av hat mot alt som er jødisk. I våre dager fremtrer jødehatet også i gjennomsiktig kamuflasjedrakt og utgir seg som ”kritikk av Israel” eller noe de kaller ”sionismen,” men det lett gjennomskuelige faktum er at de høyreekstreme og de venstreekstreme er politisk og ideologisk eneggede tvillinger. Et av deres klassiske fellesprosjekter er jødehatet som også utgjør selve kjernepunktet i deres eksistensberettigelse. Uten jødene ville de begge ha manglet både fortid og fremtid.
Redaktør Markussens budskap til jødene er at deres eksistens i denne verden er illegitim. Dette budskapet skiller seg hverken i innhold eller konsekvens fra det budskapet jødene fikk for 90 år siden av redaktør Markussens tyske kollega Julius Streicher. Konsekvensen av den nazistiske demoniseringen og delegitimeringen av jødene og jødedommen, var at samfunnet trakk den konklusjon at jødenes tro og levemåte måtte forbys, noe som i sin logiske konsekvens førte til den slutning at man bare kunne bli kvitt jødene ved å utrydde dem fysisk.
Den norske jødeutryddelsen begynte allerede i 1929 med innføringen av forbudet mot kosherslakt, et forbud som ikke ble opphevet sammen med nazi-regimet, og som siden har fungert som en av hindringene mot innvandring av jøder til Norge. Dette er fremdeles et markant trekk ved en diskriminerende norsk minoritetspolitikk, noe som viser at hensikten står ved lag.
For jødenes vedkommende må nå tiden være kommet for å innse at utviklingen i Norge ikke gjør det sannsynlig at landet i fremtiden vil bli mer levelig for jøder. Dagbladets hets mot det jødiske er ikke et tegn på hva jødene kan vente seg på kort sikt, slik heller ikke Julius Streichers propaganda var det i 1923. Men katastrofen for det jødiske folk i Europa begynte akkurat på samme måte som Dagbladet viser oss i dag, og vi må ikke innbille oss at den antisemittiske propagandaen i dag har et annet formål i dag enn den hadde for 90 år siden. Vi må heller ikke komme i skade for å tro at Dagbladets ”grensesprengende” satsing på jødehat og pornografi utelukkende er desperate forsøk på å overleve i et fallende marked. Det folkemordet som alltid har ligget som en logisk fremtidig konklusjon på oppvigleriet til antisemittismen og dens trofaste følgesvenn, pogromen, er en realitet som historien ikke oppviser unntak fra.
I mer enn 40 år har mediene i Norge demonisert jødenes hjemland Israel og jødene på ondskapsfulle måter og har i flere tilfeller krysset grenser som selv nazistene lenge nølte med. Slike karikaturer har et klart mål om å umenneskeliggjøre den som er karikert i den hensikt å gjøre utryddelsen mer ”akseptabel.”
Vi slutter oss derfor til reaksjonen fra Wiesenthal-senterets assisterende direktør Rabbi Abraham Cooper, som deltok på konferansen om antisemittisme i Jerusalem da han ble vist karikaturen: ”Den er så virulent antisemittisk at den ville ha fått Hitler og Himmler til å gråte av glede.”
Vi finner det derfor riktig å minne redaktør Markussen om at hans tyske kollega, Julius Streicher, ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ikke for hva han fysisk hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde skrevet, sagt og publisert om dem. I rettferdighetens navn må vi kunne håpe at lovens lange arm en gang skal rekke også helt frem til Dagbladets redaksjon.
######
English version:
The Editor of Dagbladet Goes the Whole Length
By Dr. Michal Rachel Suissa, Director of SMA-Norway
As 500 people were gathering in Jerusalem on 28 May for the Global Forum for Combating Antisemitism, a conference coordinating a world wide struggle against this growing menace, the editor of the Norwegian newspaper Dagbladet, Mr. John Arne Markussen, decided to publish a cartoon by which he attempts to strike a new world record of venomous hatred of Judaism.
The conspicuous part of editor Markussen’s anti-Semitic stunt is not that he published a cartoon with a sting against something Jewish, as that appears to have become a well established tradition in Dagbladet as well as in other Norwegian newspapers. What strikes us this time is the fact that he seeks to scorn and expose to hatred and contempt every single member of a group of people, the Jews, because of their creed and national and ethnic origin. This is a venture he knows he will win and make money from.
The Jewish people is well aquainted with attacks of this kind. Some of them come from the extreme Right, while others, like this one, come from the extreme Left. What these groupings have in common, is a pathological obsession with hatred against everything Jewish. In our days, this hatred of Jews may also appear in transparent camouflage, posing as “criticism of Israel” or criticism of something they call “Zionism.” But the obvious fact is that the extremists of both the Left and the Right varieties are identical twins. One of their classical common projects is the hatred of Jews which also constitutes the pivot of their raison d’être. Without the Jews they would have lost both their past and their future.
Editor Markussen’s message to the Jews is that their existence in this world is illegitimate. This message does not differ, neither in contents nor in consequences from the message presented to the Jews 90 years ago by editor Markussen’s German colleague, Julius Streicher. The consequence of the Nazi demonization and delegitimation of the Jews and Judaism was that the public drew the conclusion that Jewish belief and way of life had to be banned, an opinion which in its consequence led to the conclusion that one could only get rid of the Jews by exterminating them.
The Norwegian expulsion of Jews started in 1929 with a ban against kosher slaughter, a ban which was not abolished together with the Nazi regime in 1945, and which has since been one of the obstacles to immigration and Jewish life in Norway. This situation is still a pronounced aspect of Norwegian discriminatory minority policy, and proves that its original purpose prevails.
For the Jews, time must now have come to realize that the development in Norway makes it unlikely that this country will be a better place for Jews in future. Dagbladet’s agitation against Jewishness is not an indication of what Jews may expect in the short perspective, as was neither the propaganda of Julius Streicher in 1923. But the catastrophy for the Jewish population in Europe started precisely the way Dagbladet demonstrates today. We must not deceive ourselves to believe that this propaganda has a different purpose today than what it had 90 years ago. Neither must we be unfortunate enough to believe that Dagbladet’s “trailblazing” gamble on anti-Semitism and pornography is only a desperate attempt to survive in a dwindling market. The genocide which has always been a logical future conclusion to the anti-Semitic incitement and to its close companion, the pogrom, is a reality to which history does not present an exception.
For more than 40 years Norwegian media have maliciously vilified the Jews and their home country, Israel, and have even traversed limits where Nazis hesitated. Cartoons of the kind published by Dagbladet, have a clear purpose of dehumanizing the Jew with the aim of making extermination more “palatable.” We therefore associate ourselves with the reaction of Deputy Director, Rabbi Abraham Cooper of the Simon Wiesenthal Center who participated in the conference on anti-Semitism in Jerusalem, when he was presented with editor Markussen’s cartoon: It is so virulently anti-Semitic it would make Hitler and Himmler weep tears of joy.
In conclusion, we therefore find it appropriate to remind the Norwegian editor, John Arne Markussen, that his German professional colleague, Julius Streicher, was sentenced to death by the International Criminal Court in Nuremberg, not because of what he has physically done to the Jews, but for what he had said, written and published about them. In the name of justice we may hope that the long arm of the law may some day also reach all the way to the editorial offices of Dagbladet.
