Av: Erez Uriely, leder av SMA
Den 9. desember 2002 kritiserte ekspresident og fredsprisvinner Jimmy Carter, Israel. Carter hevdet at Israel ikke respekterer FNs resolusjoner. Men Carter sier ikke ett kvekk om at araberlandene aldri har godtatt FNs resolusjon som også ga jødene rett til å leve i Eretz Israel-Palestina. Videre nevnte Carter overhodet ikke arabernes terrorhandlinger, men legger all skyld for volden på Israel i det han definerer som verdens mest skremmende konflikt. Carter fortsetter tradisjonen med å gjøre jødene til verdens syndebukk; dette på en årstid da jødene tradisjonelt har blitt forfulgt. At Israel må kjempe for sin eksistens, omringet av fanatikere som bare ønsker å la muslimske arabere leve, gjør tydeligvis lite inntrykk på Carter.
Våpensalg for å bygge fred?
Carter snakket som om Israel ikke respekterer FNs resolusjon 242. Hvor i resolusjonen står det at Israel må gi araberne alle territorier som de krever? Resolusjon 242 framholder tvert imot at Israel har rett til sikre grenser. dagens grenser er langt fra sikre, fordi araberlandene har fått en hel rekke våpen, både konvensjonelle og for masseutryddelse, bl.a. fra USA.
Samtidig som «fredssamtalene» mellom Israel og Egypt pågikk i USA, lovet Carters USA å forsyne Egypt og Saudi Arabia med tanks, fly og andre offensive våpen av ypperste kvalitet, noe som også raskt ble gjort. Dermed forsvant den store kvalitative forskjellen, den eneste som var i Israels favør. Med slike venner behøver Israel ikke ha fiender. Krigsrisikoen i Midtøsten steg, via Carter, som i dag «har til hensikt å forhindre væpnede konflikter».
Sikre grenser
Resolusjon 242s krav til sikre grenser for Israel er basert på Pentagonplanen (The Joint Chief of Staffs Map for Defensible Israeli Borders, 29.6.1967). Kartet viser klart hva USAs militære eksperter mente var «sikre» grenser. Foruten Gazaområdet mente USA at Israel IKKE kunne gi araberne fjellene i Samaria og Judea, Golanhøydene, sentrale områder av Sinai og store områder rundt Sharm e-Sheikh (i dag under egyptisk kontroll):
Nå som araberne har skaffet seg bedre artilleri, ballistiske raketter o. a., trenger Israel i hvert fall ikke mindre areal for å overleve. Hvorfor skal jødene presses til det som Israels høyaktete Abba Eban (AP) kalte «Auschwitz-grensen», når man f.eks. vet at Adolf Hitlers Mein Kampf blir trykket i PLOs Ramallah? Hva forteller det om den arabiske holdning til jøder når tidligere Nobels Fredsprisvinner Egypt, under islams Ramadan, kringkaster en TV-serie under navnet «Rytter uten hest», en arabisk utgave av Verdens fremste antijødiske historie, Sions Vises Protokoller?
Fredelig løsning for flyktningsproblemet?
www.terrorismawareness.org/jimmy-carters-war
Carter krever at Israel skal komme seg vekk fra «Vestbredden» og la flyktningene vende tilbake. Vet han ikke at det han selv kaller «Det hellige land» har sine dypeste røtter i Judea og Samaria? Og hvordan kan demokratiet Israel overleve dersom det skal infiltreres av fiendtlige arabere, for hvem demokrati er absurd? Israels arabere var blant dem som danset i gatene både da Irak bombet Israel i 1991 og da over 3.000 sivile 11/9-01 ble massakrert av terrorister i USA.
Lille Israel absorberte ca. 650.000 av de 900.000 jøder som ble kastet ut fra arabiske land der de hadde hatt sine hjem. Hvorfor har araberne, med sine ca. 600 ganger større
landområder og olje, nektet å ta seg av de 600.000 arabere som flyktet fra Israel, om de i det hele tatt bryr seg om dem? [Les om flyktningsmyten ]
Ekstremistisk fredspris
Den norske Nobelkomité har tidligere gitt fredsprisen til Sadat, som kom med hakekorssymbol i slipset til Jerusalem, og til Arafat, som utgir Hitlers bok i Ramallah. Komitémedlem biskop Gunnar Stålsett talte i Oslo 6. april 2002 mot Israel, tross hakekors som demonstrantene heiste noen meter fra ham. Et annet medlem, tidligere SV-dronning Hanna Kvanmo, ønsket å ta fredprisen fra Israels Shimon Peres, men ikke fra Arafat. Burde ikke en person som henne, tidligere dømt for samarbeid med nazistene, være litt mer balansert?
I Aftenposten 11/10-02 kom Nobelkomitéens leder, Gunnar Berge, med kritikk av USAs president og uttalte at den ga Carter prisen også for å gi USA «et spark på leggen». «USA og alle de land som deler USAs oppfatning om krig mot Irak,» sa Berge. Nå er det altså formelt stadfestet: Norske Nobels Fredspriskomité er venstreorientert og at prisen er rent politisk betinget.
Fredsøkonomi
Historien dreier seg ikke bare om ideologi, men også om penger. For sin innsats for fred fikk i 1994 forskningsstiftelsen FAFO, der Terje Rød-Larsen var direktør, 100.000 dollar fra Jimmy Carter-stiftelsen i USA. Blant prisutdelerne under seremonien i Oslo var Shimon Peres. Tidligere samme dag (!) mottok Carter-stiftelsen 5 millioner kroner fra daværende bistandsminister Kari Nordheim-Larsen (Ap) (Aftenposten 08.05.02).
I 1994 fikk også Shimon Peres Nobels fredspris (sammen med Yasser Arafat og Yitzhak Rabin). Tidligere medlem i Nobelkomitéen, Kåre Kristiansen, fortalte at komitéen ble presset av Terje Rød-Larsen til å gi prisen til Peres (Aftenposten 27.4.2002). I 1999 mottok Rød-Larsen og Mona Juul 10.000 dollar på deling fra en amerikansk-jødisk stiftelse. I stiftelsens jury satt Shimon Peres. Samme år fikk Rød-Larsen og Mona Juul en fredspris på ca. én million kroner fra Peres-senteret i Tel Aviv. Siden 1998 har Peres-senteret fått over 10 millioner kroner fra Norges UD, der Rød-Larsen og Juul har gode kontakter. Rød-Larsen må fortsatt redegjøre for hva som skjedde med ca. 80 millioner kroner som forsvant i FIDECO-skandalen og de 12 millioner kroner som forsvant fra hans kontor i Gaza. Kameraderikulturen fortsetter, nå med Carter.
Å gi jødene skylden for verdens største problem og å forsvare tyranniet Irak, som bruker kjemisk krigsføring mot sivile, er ikke forenelig med fredsbegrepet. Men ekstrem ideologi viser seg altså å være lønnsom, ekstremt lønnsom.
