Av: Thorbjørn Jagland
Aftenposten, kronikk 21.3.2003
Hvis det er noe som er en trussel mot verdens fred, så er det den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Oppbygging av et demokratisk Irak og støtte til palestinske myndigheter er derfor to sider av samme sak, skriver Thorbjørn Jagland, leder av Stortingets utenrikskomité. En løsning på konflikten må inngå i en bred internasjonal strategi for Midtøsten, mener han.
PESIDENT GEORGE W. BUSH henviste til verdens fred og sikkerhet da han begrunnet hvorfor USA vil føre an i et angrep mot Irak for å få avsatt Saddam Hussein. Jeg vil ikke gå inn på det folkerettslige ved dette, men i stedet ta den amerikanske presidenten på ordet:
Hvis det er noe som er en trussel mot verdens fred og sikkerhet, så er det den fortsatte okkupasjon av de palestinske områdene. Da må vi kreve resolutt og upartisk handling også i forhold til denne konflikten.
Konflikten mellom israelere og palestinere har ført til en ustabil situasjon i Midtøsten, med økende terror og vold. Den har ført til at udemokratiske regimer i regionen har kunnet holde seg ved makten fordi makthaverne har kanalisert frustrasjonen over de elendige samfunnsforholdene som befolkningen lever under, mot Israel i stedet for mot dem selv.
RESULTATET ER BLITT stagnasjon, fattigdom og desperate ungdomsmasser over hele Midtøsten. Dette har rekruttert ungdommen til terroraksjoner mot Israel, som igjen har ført til at israelsk opinion er blitt forskjøvet av fundamentalistiske krefter. Landet ledes derfor nå av en statsminister som ikke har anerkjent Oslo-avtalens prinsipp om to folk og to stater. I stedet snakker han om Judea og Samaria (Vestbredden) som en del av Israel.
Israel har benyttet terroraksjonene som påskudd til å bombe sønder og sammen den infrastrukturen som de palestinske myndighetene har bygget opp. De palestinske myndighetene står uten makt og myndighet. Terror har undergravd fredsfolkene både på palestinsk og israelsk side.
I Iran sitter et prestestyre som støtter Hizballah og andre grupper som driver terroren mot Israel – til fortvilelse for palestinere som vil ha sin egen stat, og som for lengst har forlatt det som er Irans offisielle politikk, nemlig en stat i Palestina med utslettelse av Israel som nødvendig forutsetning. Prestene i Iran har åpent sagt at man vil utvikle atomvåpen.
I DISSE DAGER skjer det en humanitær katastrofe i de palestinske områdene, noe som vil rekruttere enda flere unge mennesker til terror. Det er trist, men sant at man nå finner flere ungdommer som ønsker å dø som martyr enn som vil kjempe for en palestinsk stat. Situasjonen har bragt desperate mennesker vekk fra politiske krav og inn i religiøs fanatisme.
Ingen som vil se, kan unngå å se at over hele verden forholder muslimer seg til denne situasjonen og det faktum at FN ikke har satt noen makt bak sine resolusjoner om at okkupasjonen av palestinernes jord må ta slutt. Behandlingen av palestinerne er i ferd med å dele en hel verden i to og skape en farlig konflikt mellom islam og den kristne del av verden.
Derfor må helt andre grep til, særlig fra USAs side, for å løse konflikten.
JEG LESTE MED STOR INTERESSE president Bush’ tale for en uke siden da han sa at USA ville gå inn for at det såkalte veikartet som FN, EU, Russland og USA har utarbeidet for å nå frem til en palestinsk stat, skal offentliggjøres. Det gjorde meg optimistisk. Men finlesingen av talen gjorde meg på ny pessimistisk. For det ser ut til at presidenten kan komme til å gjøre den samme feilen som man i sin tid gjorde med Mitchell-rapporten.
Jeg satt selv i denne komiteen som ble oppnevnt av den amerikanske president og FNs generalsekretær Kofi Annan, så jeg kjenner til dens ublide skjebne. Amerikanerne unnlot å bringe rapporten til partene med en klar beskjed om at man forventet handling straks. I stedet aksepterte man Sharons opplegg om at det måtte være syv dager uten vold og terror før man kunne begynne å gjennomføre rapportens anbefalinger. Terroristene fikk dermed veto-makt.
Nå sier Bush at veikartet skal overleveres partene for kommentarer i stedet for å insistere på at det skal følges. Dette åpner for nye runder og nye forsøk på å manipulere vekk det reelle innholdet i veikartet.
Presiden Bush sa også at ettersom fremskritt blir gjort i fredsprosessen, skal bosettingsaktivitetene stoppes. Men presidenten må skjønne at det å tillate at man kan fortsette å bygge boliger på okkupert jord, fører til at fundamentalistene kan holde jerngrepet på situasjonen. Bosettingsaktivitetene må stoppe med en gang.
Palestinerne har nå utpekt den moderate politikeren og en av arkitektene bak Oslo-avtalen – Abu Mazen – som statsminister. De har gjennomført reformer som separerer de forskjellige maktorganene. Spørsmålet er om også de nye palestinske myndighetene vil bli undergravd og knust av terroren.
Hvis det ikke skal skje, må Abu Mazen kunne vise til resultater straks.
ISTEDET FOR DESTRUKTIV KRITIKK og krav om sanksjoner mot USA, bør Norge komme med konstruktive krav.
Det ene er å ta til orde for at FN kommer tungt inn når det gjelder styringen og gjenoppbyggingen av Irak. Dette vil være et klart og positivt signal til muslimene. Her bør Norge tilby store ressurser. Pengene kan tas fra oljefondet slik tilfellet var med innsatsen i Kosovo og Afghanistan det første året. Situasjonen er ekstraordinær, vi bør derfor gjøre noe ekstraordinært.
Det andre er å kreve at en løsning på Israel-Palestina-konflikten blir en del av en bred strategi med å forandre Midtøsten til noe bedre. Under henvisning til verdens fred og sikkerhet bør Sikkerhetsrådet vurdere å flytte sikkerhetsrådsresolusjonene om denne konflikten inn under kapittel 7 i FN-pakten, som omhandler tvangsmidlene som rådet kan ta i bruk. Resolusjonene om denne konflikten kommer da i samme kategori som resolusjonene om Irak.
Det er selvsagt ikke mulig for FN å gripe inn militært, men det kan være tale om å pålegge partene andre tiltak av sikkerhetsmessig og tillitsskapende karakter.
NATO BØR INNENFOR EN SLIK RAMME komme med et tilbud til FN og partene om å garantere en grense som de to partene blir enige om.
Og endelig, den økonomiske støtten til de palestinske myndighetene som er nødvendig, må signaliseres nå i forbindelse med at pengene til Irak skal deles ut. Rett og slett for å markere at oppbygging av et demokratisk Irak og støtten til palestinske myndigheter som kan ta styringen i en fremtidig palestinsk stat, er to sider av samme sak.
