Til norsk for SMA ved Per Antonsen
Det finnes ingen bedre måte å avlede oppmerksomheten fra mordet på Hariri på, enn å igangsette en blodig skyteepisode.
For noen dager siden tente Libanon en fyrstikk som truer med å sette hele regionen i brann. Under en uprovosert morderaksjon rettet libanesiske militære snikskyttere sine rifler mot israelske soldater som var på et rutineoppdrag for å rydde vekk busker langs gjerdet på israelsk side av grensen. Med ofrene i siktet trakk snikskytterne i avtrekkeren og drepte oberstløytnant Dov Harari og såret kaptein Ezra Lakia alvorlig.
Israelske militære besvarte straks ilden og hevdes å ha drept to libanesiske soldater og en journalist, i noe som kanskje er den alvorligste episoden mellom de to land siden Libanon-krigen i 2006. Men ikke la deg lure — dette var ikke en av disse sporadiske hendelsene som fra tid til annen finner sted mellom land hvor det er vanskelig å slå fast hva, med hvem eller hvordan noe har skjedd. Som kommandanten for operasjoner i nord, general Gadi Eizenkot gjorde det klart i sine kommentarer til journalister, var dette intet mindre enn en forsettlig utført krigersk handling fra våre nordlige naboers side.
I uvanlig skarpe ordelag sa Eizenkot om hendelsen at; ”det var et planlagt bakholdsangrep utført av en snikskytterenhet … dette var en provokasjon utført av den libanesiske hæren.” Og det var det faktisk. Det som er særlig bekymringsfullt er den faren den varsler for hele Midtøsten. Denne illevarslende og kyniske episoden har mulighet for å komme ut av kontroll. Uansett demonstrerer den at forbryterske krefter er i virksomhet og at konflikten meget vel kan være på vei.
Det kunne i det hele tatt neppe ha vært en tilfeldighet at den syriske presidenten, Bashar Assad, bare fire dager tidligere avla et dramatisk besøk i Beirut og satte sin fot i den libanesiske hovedstaden for første gang på åtte år. Ledsaget av kong Abdullah av Saudi Arabia deltok Assad i et hastig sammenkalt toppmøte med libanesiske ledere for å drøfte en forestående rapport fra en FN-granskning omkring attentatet mot den libanesiske statsminister Rafik Hariri i 2005.
Rapporten hevdes å implisere Hizbollah i mordet på Hariri, og kan endog inkludere anklager mot seniorpersonell i terroristorganisasjonen, så som dens generalsekretær Sheikh Hassan Nasrallah. Ettersom Hizbollah er nært alliert med både Syria og Iran, vil dette nødvendigvis rette mistanke mot Damaskus og Teheran, om så bare indirekte. Og dersom rapporten pletter Hizbollah, vil det være et slag mot de to landenes interesser i Libanon hvor begge gjennom tiår har søkt å utnytte sin innflytelse og skape litt strategisk dybde.
Det er derfor utvilsomt at Nasrallah, Assad og den iranske president Mahmoud Ahmadinejad er samstemte om hvordan man best håndterer denne heller klebrige situasjonen. Og hvilken bedre måte finnes for å avlede verdens oppmerksomhet, enn å få i stand en eller annen blodig skuddveksling med den jødiske staten?
Endog om forrige tirsdags sammenstøt viser seg å være en isolert hendelse, fremmer den likevel syriske og iranske interesser. Ved å demonstrere at de når som helst og med letthet kan starte en storbrann, sender Damaskus og Teheran en betimelig påminnelse til Israel og USA om at de ikke vil nøle med å skru opp temperaturen i regionen for å komme et mulig fremtidig militært raid mot iranske atomanlegg i forkjøpet. Og om ikke budskapet var klart nok, sikret de understrekningen av poenget ved å få Hamas-kameratene sine i Gaza til å fyre av en serie nye rakettangrep mot sør-israelske byer og tettsteder.
Ikke overraskende var Obama-administrasjonens innledende reaksjon ullen og uinspirert. Utenriksdepartementets talsmann, P. J. Crowley, sa på en pressekonferanse sist tirsdag at; ”vi beklager dypt at liv er gått tapt. Vi ber begge sider inntrengende om å utvise maksimal tilbakeholdenhet for å unngå en opptrapping, og å opprettholde den våpenhvilen som nå er i kraft.” Det er vel og bra, men ville ikke en fordømmelse av Libanon og dets allierte ha vært mer passende?
Det er nettopp denne typen moralsk relativisme og diplomatisk naivitet i Obama-stil som truer med å skyve regionen enda nærmere anarki. I stedet for å stille gjerningsmennene til ansvar for sine handlinger, synes Washington å være mer tilbøyelig til å degge for dem i et fåfengt håp om at dette vil føre til en endring i atferden deres. Det ironiske er at denne usofistikerte tilnærmingen snarere tjener til å forsterke sjansen for krig enn til å redusere den.
Etter å ha strukket ut en hånd til Iran og Syria i mer enn et år, med det formål å bedre forbindelsen, er det nå på tide for Washington å betrakte siste ukes hendelse som et håndfast tegn på hvor fånyttes anstrengelsene har vært. Administrasjonen trenger å endre kurs og å stå fast bak Israel ved denne farlige korsveien. Farene for en regional konflikt ligger i luften, og de er reelle. Enkelte observatører tror at krigen kan være rett rundt hjørnet. Vi kan bare håpe at det ikke er slik.
Men mens Washington spiller fiolin, er pyromanene i Midtøsten travelt opptatte med å tenne bål i forsøk på å sette hele nabolaget i brann. Det som trengs nå, mer enn noen gang, er et sterkt og bestemt lederskap for å komme muligheten for konfrontasjon i forkjøpet, om så bare fordi det er vanskelig å undervurdere alvoret i den nåværende situasjon.
På samme måte må Israel ikke tillate denne provokasjonen å gå upåaktet hen. Libanon og dets regjering, så vel som Iran og Syria, må stilles til ansvar og bringes til å betale en pris for deres bedragerske gjerninger. Svakhet fra vår side vil bare invitere til mer aggresjon. Den eneste måten å hindre bøllene fra å terrorisere oss er å stå opp mot den — snarere enn å sluntre unna.
Når og hvordan — og endog hvorvidt — den neste krigen vil starte, står selvfølgelig enhver fritt til å gjette. Derfor må den jødiske staten og dens innbyggere være grundig forberedt. Israel behøver ikke være den som starter kampen når den kommer, men på dette tidspunktet trenger våre fiender å vite at vi ganske sikkert vil være dem som gjør slutt på den.
Jerusalem Post
