FNs øverste sjef for menneskerettigheter, Navi Pillay, prøvde mandag å blokkere for ytterligere frafall fra FN’s rasistiske “anti-rasisme”slag, som skal stå i New York City den 22. september. USA, Canada, Israel, Tsjekkia, Italia og Nederland har allerede annonsert at de boikotter “Durban III”, et FN-arrangement som er skreddersydd for å “feire” 10-årsdagen for FNs antisemittiske hatfest som ble holdt i Durban i Sør-Afrika i september 2001. Pillay sa hun var “skuffet” over dem som trakk seg, og kalte det en “politisk distraksjon.”
Brodden i hennes uttalelse var ikke noe uhell, FNs høykommissær for menneskerettigheter har blitt distrahert av sin anti-israelske og anti-amerikanske agenda siden hun tiltrådte i 2008. Pillay er kanskje aller best kjent for sitt utrettelige forsvar av den beryktede Goldstone-rapporten, og for å ha stilt spørsmålstegn ved lovligheten av å drepe Osama Bin Laden.
For Pillay er durban-erklæringen et personlig korstog, forkjemper for Durban-konferansen og dens manifest som hun er. Hun er selv fra Durban, og kort tid etter utnevnelsen fortalte hun i et publikum i Genève at byens ordfører hadde bedt henne om å “redde navnet Durban” for dets lite flatterende tilknytning til antisemittisme. Som svar på dette hjelp hun til å lansere både Durban II i Genève i 2009 og Durban III.
Dessverre har hennes innsats for å legitimere Durban-erklæringen lite å gjøre med en av de mest grunnleggende menneskerettigheter: likeverd. Durban-erklæringen anklager kun ett av alle de 192 FN-stater for rasisme, nemlig Israel. Den kaller palestinerne for “ofre” for israelsk rasisme, en slags reinkarnasjon i det 21. århundre av injurien “Sionisme er rasisme.” Da Durban II endte opp med et “sluttdokument” som bekreftelse på Durban-erklæringen, triumferte Pillay på en pressekonferanse den 24. april 2009, med at at Palestina faktisk er “nevnt i Durban-erklæringen, og at ordet “bekrefte” tar disse punktene med inn i dette dokumentet.”
Mens Irans president Mahmoud Ahmadinejad talte til “anti-rasist”-forsamlingen under Durban II, satt Pillay som limt til stolen. Videotape fra FN viser henne bare sitte og se på at demokratiske stater går ut i avsky, selv om hun og hennes kolleger i sekretariatet hadde fått kopi av den Holocaust-fornektende talen hans på forhånd. Til tross for at hun rykket ut senere da hun ble presset, for å distansere seg fra kommentarene hans, delte hun ut blomster som takk til Organization of the Islamic Conference for deres rolle på Durban II, som inkluderte en varm applaus for Ahmadinejad.
Pillays entusiasme for Durbans “antirasisme-”agenda går hånd i hånd med hennes målbevisste søken etter å demonisere Israel gjennom den posisjon hun har. I januar 2009 sto Pillay bak etableringen av det som ble henvendelsen til Goldstone. I auhust 2009 utstedte hun en rapport som berømmet Hamas for å ha “offentliggjort uttalelser om at organisasjonen forplikter seg til å respektere internasjonale menneskerettigheter og humanitære lover.” Etter at Goldstone påsto at Israel med vilje hadde drept sivile, sa Pillay den 30. september 2009: “jeg gir min fulle støtte til Goldstone-rapporten og dens anbefalinger. Goldstone har siden den gang tilbakekalt riktigheten av slurvet sitt; Pillay har det ikke.
I juli 2010 gjorde hun en sjelden opptreden foran Sikkerhetsrådet om “situasjoner der beskyttelse av de sivile har vært og er til stor bekymring” over hele verden – og kom bare med to oppfordringer til rådet, begge to om Israel. Hun henviste til Gaza, og sa: “jeg oppfordrer rådet til å sikre full opphevelse av blokaden…” noe som ville ødelegge Israels mulighet til å begrense våpenstrømmen til Hamas. Og hun kom med følgende bønn: “Jeg oppfordrer Sikkerhetsrådet til å støtte anbefalingene fra FNs Fact Finding Mission on the Gaza Conflict, det vil si Goldstone-rapporten.
Etter et besøk til Israel, Vestbredden og Gaza sist februar, sa hun på sin siste pressekonferanse i Jerusalem: “Den klareste manifestasjon på institusjonell diskriminering er det faktum at jeg under alle mine møter med regjeringen og statlige tjenestemenn, tror at jeg ikke møtte en eneste palestinsk borger av Israel.” Hun kunne lett ha slått fast at israelske arabere er medlemmer av Israels parlament, de finnes i diplomatkorpset og i Høyesterett. Den diskrimineringen som tilsynelatende var uklar for Pillay, var det institusjonelle charteret til Hamas-regjeringen i Gaza, som oppfordrer til å utslette de jødiske borgerne i Israel, og De palestinske selvstyremyndighetene, som nekter å anerkjenne eksistensretten for en jødisk stat i det hele tatt.
Motsetningen mellom Pillays politiske prioriteringer og amerikanernes interesser ble aller mest tydelig i hennes reaksjon på Bin Ladens død. Den 3. mai uttrykte Pillay bekymring for hvordan han ble behandlet. Hun forlangte å få vite “de nøyaktige fakta rundt drapet på ham” for å avgjøre om det var lovlig. Ifølge Pillay betyr “aktivitet mot terrorisme … i overensstemmelse med folkeretten” at “man ikke har lov … å begå utenomrettslige drap.” Og dette kravet var oppfylt kun dersom amerikanerne hadde holdt fast ved det hun var deres “intensjon … å arrestere Bin Laden dersom de kunne det.”
Hennes bekymring for Bin Laden var bemerkelsesverdig både på grunn av at den var i åpenbar strid med lovene for krig, som rettferdiggjør dødelig makt i hans tilfelle, og for å komme tre ganger så kjapt som hennes bekymring for ofrene for den dødelige terroren i Syria.
Det er derfor ikke så rart at Pillay er en fan av Durban III. Mandag bekreftet hun at hun kommer til New York for å delta i Durban III, som hun beskrev som en “viktig begivenhet… – å bekjempe diskriminering.” Diskriminering defineres av sponsorene for diskriminering selv.
NYDailynews.com
Oversettelse: Willy Gjøsund
Les også
FN planlegger hvordan de skal ramme Israel
Italia og Nederland også ut av Durban III
Tsjekkia ut av Durban III
Les mer om Durban-konferansene
