Palestina-araberne vil søke om «verdensarv»-status for Betlehem og Fødselskirken dersom FNs kulturavdeling innrømmer dem fullt medlemsskap. De vil også nominere andre steder for samme status i områdene som Israel i øyeblikket okkuperer. En minister for De palestinske selvstyremyndighetene sa dette tirsdag.
Hamdan Taha, som er den minister i De palestinske selvstyremyndighetene (PA) som har med antikviteter og kultur å gjøre, sa samtidig at medlemsskap i UNESCO er «palestinernes klare rett.» Han beklaget at «enkelte regjeringer» har motsatt seg dette.
Ved siden av Betlehem, har PA gamle pilgrimsveier og de to byene Nablus og Hebron på listen sin over rundt 20 steder som de ønsker oppført på UNESCOS liste over «verdensarv.»
UNESCO bestemte forrige uke at medlemsstatene skal stemme over et palestinsk fullt medlemsskap. Søknaden anses som en del av Palestina-arabernes plan for å få FN til å akseptere dem som en stat. USA og Israel er som kjent sterkt imot dette.
Palestinernes retorikk er velkjent. Man gjentar og gjentar påstander, inntil de blir akseptert som fakta. Verden vil gjerne tro slike påstander, enten de er korrekte eller ei, det har vi sett før i historien.
USA ser på utspillet som et ledd i Palestina-arabernes kamp for å få etablert en palestinsk stat, noe de setter i gang med for å komme seg forbi den mislykte fredsprosessen, som nå har pågått i tjue år uten at det har lykkes å komme til noen enighet. Hvis man ser etter, vil man se ganske klart at araberne ikke ønsker fred. Man finner påskudd og unnskyldninger for å slippe å forhandle, til tross for det faktum som vi gjentar til det kjedsommelige, nemlig at partene har inngått en avtale som er gyldig, og som er bevitnet og underskrevet av representanter for Norges regjering, også kalt Oslo-avtalene.
Oslo 2-avtalen, også kalt Interimsavtalen, sier: Ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene. FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242 som pålegger partene å avslutte «all claims or states of belligerency» (alle krav eller stadier av krigstilstand) og anerkjenne den rett enhver stat i området har til å «leve i fred og innefor sikre og anerkjente grenser fri for trusler eller makthandlinger.»
Vi kan jo jamføre disse to punktene med dagens situasjon, nemlig at det i ti år har regnet raketter i tusenvis fra arabiske områder inn over sivile områder i Israel. Det er tillatt å resonnere over det man ser, og la være å adoptere medienes kontinuerlige bortforklaringer av dette.
Israels ambassadør til UNESCO avviser utspillet fra araberne. Han sier at et politisert UNESCO vil underminere dets mulighet til å utøve sitt mandat.
Men Taha sier palestinernes motiver «utelukkende er kulturelle,» og at han ikke ser UNESCO som «et teater for konfrontasjoner, men et sted hvor man bygger broer.»
Jerusalem Post bemerker tørt til uttalelsen at historiske steder så godt som noe kan hisse til vold om det er det man ønsker. I fjor, da Israel tok Patriarkenes grav i Hebron inn i sin plan for å rehabilitere jødiske og sionistiske kulturskatter, kom det til voldsepisoder. Muslimene anser nemlig graven som «Ibrahims moské».
Jødedommen med sin historie og sine hellige steder hadde vært et faktum i mer enn to og et halvt tusen år da araberen Muhammed dukket opp på arenaen med sin til dels svært usammenhengende og usystematiske innlemmelse av jødiske og kristne historiske elementer i islam.
