Til dagsorden – Israel
Senator Scott Ryans innlegg under en dagsordendebatt om den siste tidens hendelser i Midtøsten.
Utskrift fra innlegg i det australske senatet
For noen uker siden ble vi informert om at Israel hadde intervenert på en skandaløs måte for å stanse en såkalt fredskonvoi, ved at kommandosoldater slapp seg løs på en fredelig armada som ikke forsøkte annet enn å bringe humanitær hjelp til Gaza. Unnskyld meg hvis jeg var litt kynisk da jeg først hørte nyheten – for, til tross for dager med en sterkt regissert mediekampanje for å rakke ned på Israel og landets forsvar, kom sannheten likevel frem etter hvert. Disse folkene var ikke fredsaktivister, – de var agenter for en provokasjon, radikalere som søkte å få i stand en voldelig konfrontasjon da de brøt den lovlige maritime blokaden av Gaza. Jeg var ikke klar over at fredsaktivister var så godt bevæpnet – i dette tilfellet med kniver, kjettinger, skytevåpen, Molotov-cocktails og pepperspray. Ved å angripe soldatene på en grusom måte, avslørte de raskt sitt virkelige formål med sine antisemittiske rop, akkurat slik de gjorde ved å nekte å samarbeide med så vel FN som israelske og egyptiske myndigheter, som kunne ha ordnet med forsendelse av humanitære varer til Gaza. Dette var ikke en fredskonvoi. Det var en del av en organisert kampanje for å sverte staten Israel for ikke å ha gjort mer enn hva som ville ha vært forventet av oss i samme sted: Å forsvare sine egne innbyggere.
Blokaden av Gaza er godt rettslig underbygget, men den er også godt basert på det fullstendig legitime behov en stat og en regjering har for å gripe inn på en rimelig måte for å beskytte sine egne borgere – for man kan ikke behandle det Hamas-styrte Gaza som om det dreier seg om en rimelig nabo, og ikke på noen måte kan det betraktes om en partner for fred. Denne blokaden er iverksatt for å hindre terroristangrep mot israelske sivile, uavhengig av deres etniske tilhørighet eller tro. Av en eller annen grunn forventer visse mennesker, frivillige organisasjoner og såkalte menneskerettsorganisasjoner, at Israel skal tolerere en mye høyere grad av vold enn i Manhattan, Melbourne eller Manchester.
De som ikke forstår hva Hamas gjør mot uskyldige sivile i Israel, vil jeg inntrengende oppfordre til å reise til Sderot. Se på restene av de rakettene som er blitt avfyrt av Hamas fra Gaza og inn i det nabolaget: De er med hensikt avfyrt fra sivile boligområder i Gaza for å gjøre det vanskeligere å oppdage og forhindre det. Besøk lekeplassene for barn i Sderot som er laget av armert betong. Man har tilfluktsrom som er malte som fargerike slanger i stedet for lekeplasser fordi barna må være i sikkerhet innen sekunder når sirenen gir ”rød” alarm fordi en ny rakett er avfyrt. Snakk med mødrene til barna hos hvem ordet ”rød” skaper frykt på grunn av disse sirenene, og blant hvem mentale forstyrrelser, især angst, stress og depresjon har nådd nivåer som aldri før. Gå og se på skolene som har betongelementer over taket i et forsøk på å begrense blodbadet som forårsakes av terrorister som avfyrer raketter fra bare en kilometers hold, terrorister for hvem en skole ikke er annet enn en blink. Dette er situasjonen for israelske byer langs grensen mot Gaza.
Og hvordan kan det ha seg at vi ikke hører om det brutale styret til Hamas og om hva deres klare og uttalte hensikt er? Det kan ikke være på grunn av naivitet, – det kan bare skyldes uvitenhet. Hamas forsøker ikke å skjule sin dagsorden, i hvert fall ikke på hjemmebane. Sannheten er at Israel gikk inn for å holde valg i Gaza. De korrupte palestinske selvstyremyndighetene tapte valget til fordel for terroristorganisasjonen Hamas. Valgspråket til Hamas kan best oppsummeres som; ”En mann – en stemme – en gang,” for valg holdes ikke regelmessig. Og stakkars dem som måtte forsøke å ta opp konkurransen med dem, for der er det bølleriet og volden som rår, snarere enn valgurnen.
Til tross for mangelen på mediedekning om det virkelige Hamas, bør vi ikke være i tvil om hva det er. Det er en terroristorganisasjon som målbevisst bruker vold mot uskyldige sivile for å nå sitt mål. I denne sammenheng er målet intet mindre enn utslettelse av den jødiske staten og av jødene i sitt hjemland. I hele Israel har Hamas drept tusener, både jøder og muslimer. Splintene fra terrorister forskjellsbehandler ingen. Av den grunn blokkerer Israel denne røverstaten – men det gjør også Egypt. Stikk i strid med de oppfatninger som skapes av enkelte reportasjer, forbyr ikke denne blokaden innførsel av mat og medisiner. Den bare sikrer at de materialene som går til Gaza ikke anvendes som verktøy for vold og terror.
Hva var så det virkelige formålet med denne påståtte fredskonvoien? En del av kampanjen hadde til hensikt å delegitimere Israel i Vesten. Den søkte med hensikt å svekke det historiske vennskapet mellom mange vestlige nasjoner og den eneste liberaldemokratiske staten i Midtøsten.
Gjennom det siste tiåret har elementer på venstresiden i Vesten ført en nedrakkingskampanje mot Israel. Ved å utnytte frivillige organisasjoner og tidvis uvitende medier og vestlig mangel på kunnskap om den eksistensielle trussel Israel står overfor, har de gått sammen med andre grupper, inkludert voldelige islamske grupper i Midtøsten som søker å ødelegge Israel. Utbredelsen av akademiske boikotter og bruken av uttrykk som ”apartheid” er alle et forsøk på å oppnå gjennom manipulering av fakta det som Israels fiender ikke har vært i stand til å oppnå med andre midler. Det kunne ikke oppnås gjennom tre kriger og det kunne ikke oppnås gjennom en terrorkampanje mot sivile som er uten sidestykke, så nå søker disse organisasjonene å svekke Israel ved å demonisere og delegitimere landet, ved å svekke dets allianse med andre land for å lamme landet diplomatisk og forhåpentlig å ødelegge det. Det som skjedde var bare det siste av mange mediestunt i den kampanjen.
De som er i tvil om intensiteten i hatet mot Israel og dets folk, bør ta en titt på det som sendes på noen av fjernsynskanalene i landets nabolag. Jeg har sett dramaserier bygget på det historiske makkverket Sions vises protokoller som sendes i fjernsynet som om det var en av såpeseriene vi ser på våre egne TV-skjermer, og fremstilling av en Mikke Mus-liknende dukkefigur som blir drept av jøder i et barneprogram. Og selvfølgelig er der en vedvarende fornektelse av realitetene omkring Holocaust.
Dette er bare noen av eksemplene på den fryktelige antisemittismen som sendes til millioner av mennesker via TV-skjermer, og som er godkjent eller tolerert av Israels arabiske nabostater. Og mens det er Hamas som umiddelbart er i søkelyset på grunn av sin kontroll over Gaza, er det langt fra den eneste overgriperen som skaper og fremmer rasehat.
Den palestinske selvstyremyndigheten har karter på veggen som ikke anerkjenner staten Israel. Jeg har sett dem. Skolebøker som den palestinske selvstyremyndigheten distribuerer til skoler har ingen henvisning til Israel eller til de tre krigene som var rettet mot landet. De har endog finansiert en fotballturnering som er oppkalt etter en fremtredende selvmordsbomber.
Israel og dets folk, inkludert muslimske arabere, lever ikke i den samme verden som vi. De lever i en verden hvor deres naboer forsøker å ødelegge dem med vold. Ingen regjering er perfekt. Ingen stat er perfekt. Men det betyr ikke at man svikter dem som har et behov for sikkerhet. I dette tilfelle er det Israels folk som har det behovet – et behov for noe som ikke er mer enn det vi forventer oss i Australia.
En gruppe som kaller seg Australiere for Palestina har kjørt en kampanje som kalles ”På tide å holde Israel ansvarlig.” Israel er ansvarlig overfor sitt folk gjennom demokratiske valg, domsstoler og rettstaten, mens Hamas, Den palestinske selvstyremyndigheten og Israels øvrige naboer ikke er det. Israel har rett til å beskytte seg og kampanjen for å undergrave denne retten må imøtegås.
Og hva som er enda viktigere: Kampanjen må frem i lyset. Løgnene og forvrengningen av fakta og anvendelsen av dobbeltmoral når det gjelder Israels legitime rett til selvforsvar, kan ikke passere uimotsagt.
Kilde: http://www.scottryan.com.au/speeches.php?extend.88
